DEBATTINNLEGG
Stillingskodesaken – Et symptom på en mer autoritær arbeidsgiver
Våre medlemmer har i realiteten mistet ti år med pensjon og fritid uten å få så mye som et rødt øre tilbake. Dette er ran på høylys dag og vil aldri kunne godtas av en arbeidstakerforening med respekt for seg selv og sine medlemmer.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Den såkalte «stillingskodesaken» er nå inne i sitt fjerde år. Som tillitsvalgt, styremedlem og lokallagsekretær i PF Vest har jeg sett saken utvikle seg fra et usolidarisk angrep fra fagforeningen Politijuristene til dagens situasjon der politidirektoratet (POD) ikke skyr noen midler, bedriver taskenspill og hopper bukk over den norske modellen med medbestemmelse og medvirkning for å fjerne pensjonsrettighetene til egne ansatte og våre medlemmer.
Direktoratets fremferd i saken er oppsiktsvekkende og foruroligende og bør ikke bare utløse forargelse og sinne blant PFs medlemmer og tillitsvalgte, men også en nødvendig debatt om vårt forhold til direktoratet.
Stillingskodesaken kan fremstå komplisert, men kan kort oppsummeres med at POD har fjernet særaldersgrensen for politifaglige lederstillinger uten vesentlig operativt arbeid. I praksis vil dette gjelde det store flertallet av politifaglige lederstillinger i etaten. Resultatet er at denne medlemsgruppen nå må belage seg på å måtte jobbe syv til ti år lengre enn tidligere.
Dette har POD gjort uten forhandlinger og utredning. Våre medlemmer har i realiteten mistet ti år med pensjon og fritid uten å få så mye som et rødt øre tilbake.
Dette kan ikke betegnes som annet enn et ran på høylys dag og vil aldri kunne godtas av en arbeidstakerforening med respekt for seg selv og sine medlemmer. Avgjørelsen om stillingskoden er ikke bare en svekkelse av våre medlemmers pensjonsrettigheter, men også et angrep på den politifaglige kompetansen i ledelsen av norsk politi. Stillingskodesaken fremstår således som en trojansk hest med vidtrekkende konsekvenser for politiprofesjonen.
LES OGSÅ: Særaldersgrense-saken: PF raser mot Politidirektoratet
Sentralisert politidirektorat
Gjennom politireformen og oppfølgingen av kritikken rettet mot politiet etter 22. juli 2011 har politidirektoratet blitt betydelig styrket og profesjonalisert. Makt og handlingsrom er flyttet fra distrikt og særorgan til direktorat. POD fremstår i dag mer sentralisert og styringsdyktig.
Dette er i seg selv ingen ulempe. At etaten representeres av et profesjonelt direktorat og en slagkraftig direktør opp mot sentrale beslutningstakere for å belys etatens behov i forbindelse med budsjettildelinger er viktig. Også på fagsiden har POD stått for en nødvendig fagutvikling og fornyelse.
Baksiden av medaljen er at det kan virke som at maktbalansen mellom arbeidsgiver og PF er forrykket til fordel for arbeidsgiver og at POD nå benytter sin forsterkede posisjon mot våre medlemmer. Enkelte tillitsvalgte har dertil stilt spørsmål ved hvorvidt POD under Benedicte Bjørnlands ledelse har en politisk slagside utover det som må anses som normalt for et fagdirektorat. Saken om stillingskoder fremstår som ren politikk fra direktoratets side.
Taskenspill
Det er ikke bare pensjonstapet som bør vekke harme, men vel så mye den totale mangelen på respekt for involvering av arbeidstakerforeningene.
Direktoratet har under Bjørnlands ledelse, med mange finter og krumspring, snodd seg unna forhandlingsinstituttet. Det faktum at POD har brukt prosessen rundt kjønnsnøytral navnendring av lensmannskoden til dette er direkte ufint og bør sette en støkk i hele PF.
At en arbeidstakerforening og arbeidsgiver har ulike prioriteringer og perspektiver er naturlig og legitimt, men vi kan aldri godta at en arbeidsgiver tar seg frihet til å undergrave selve fundamentet, medbestemmelsen, som hele vår eksistens som arbeidstakerorganisasjon hviler på. Det er også noe distinkt unorsk med en arbeidsgiver som systematisk forsøker å undergrave og utarme sine ansattes lønns- arbeids og pensjonsvilkår slik POD nå prøver på.
En nødvendig debatt
At arbeidsgiver ikke bare tørr å angripe våre medlemmers pensjonsrettigheter, men også omgå PF, bør utløse en intern debatt.
Hvorvidt dagens ensrettede samarbeidslinje, som har vart i mer enn et tiår, er forsvarlig opp mot en arbeidsgiver som med økende frekvens fremstår som autoritær, mer politisk og villig til å spille skittent? Hvordan havnet vi som den største fagforeningen i etaten i en situasjon der arbeidsgiver tørr omgå PF på et så sentralt område for våre medlemmer som pensjon? Er det en fordel for våre medlemmer at en eventuell ny regjering stykker opp, «avbyråkratiserer» og flytter hele eller deler av POD ut av hovedstaden? Dette er bare noen av temaene som bør diskuteres i lys av saken frem mot vårt landsmøte i november.
Som en lærende og slagkraftig fagforening må vi fremvise vilje og evne til å omstille vår politikk, organisering og forhold til arbeidsgiver når dagens retning ikke fører fram. Samarbeid er alltid å foretrekke, men ikke når vi blir ført bak lyset og våre medlemmer blir frarøvet sine rettigheter. Stillingskodesaken bør vekke harme, men også debatt om fremtiden til samarbeidslinjen.
