Det var med stor sorg vi mottok budskapet om Svein-Erik Sandvold sin brå bortgang i en alder av bare 55 år.

Svein-Erik ble uteksaminert fra Politiskolen i 1992. Kort tid etter ble han tilsatt ved Majorstua politistasjon. Han var fra første stund på utkikk etter faglig utvikling og spesialisering. Den fant han i utfordringen ved å trene opp og få godkjent en patruljehund.

Det klarte Svein-Erik med glans i 1995. Kort tid etter fikk han og KARO fast stilling i Hundetjenesten ved Oslo politidistrikt.

I år 2000 så han at det ved Den kongelige politieskorte ble annonsert opptak og tilsetting av nye livvakter. Han var en av de syv elevene som fikk bestått kurs det året. Samme år ble livvaktenheten ved Politiets overvåkingstjeneste flyttet over til Oslo politidistrikt. Den enheten var på utkikk etter utdannede livvakter, og tok imot Svein-Erik med åpne armer.

Svein-Erik hadde robust fysikk, et godt hode og en ydmyk tilnærming til alle sidene av livvakttjenesten. 

Han ble raskt en livvakt preget av grundighet i alt det han foretok seg. Han ble tidlig nysgjerrig på om ting kunne gjøres bedre. 

På de fleste områder var han snaut nok middelmådig, ifølge ham selv. De sidene så vi aldri. Vi så en som trente og drillet en handling igjen og igjen.

Svein-Erik var svært dyktig i alt fra pistolskyting, nærkamp og taktikk, til frasparkteknikk i klassisk langrenn. Han stilte alltid godt forberedt både til instruksjoner og oppdrag. Samtidig ble det lagt merke til hans faglige autoritet i kombinasjon med at han møtte sine kollegaer «med glimt i øyet» og en morsom kommentar.

Han tok seg tid til å snakke med alle. Han stilte krav, og aller mest til seg selv. Han var selvkritisk på grensen til det ekstreme. Han var hardtarbeidende og fokusert på å jobbe målrettet. Ikke så overraskende ble han snart avsnittsleder. 

Svein-Erik var den som så hver enkelt. Han ble en meget høyt respektert avsnittsleder, og i lange perioder fungerte han som seksjonsleder og leder av hele livvakttjenesten i PST.

Alle disse gode egenskapene tok han med seg da turen gikk videre til operasjonssenteret i PST. Her jobbet han de siste årene som vaktleder. Her var han like interessert i det som for ham var godt kjent operativt arbeid, som å ta fatt på informasjonsmottak og etterretningsarbeid. Svein-Erik var også her faglig meget dyktig og bestemt, men ydmyk og en fantastisk kollega.

Han var en verdsatt mentor for både erfarne og uerfarne kollegaer og ledere. Han var den som kunne sette seg ned å lytte på en kollega som sleit med en krise i livet. 

Han var den som i all stillhet stilte opp for å hjelpe kollegaer som skulle pigge opp et baderomsgulv, mure en trapp eller bygge en steinmur. Helst skulle det være noe tungt som skulle løftes eller flyttes. 

Han var den som ga mye mer enn han fikk.

Svein-Erik var familiekjær og fulgte stolt med på sønnen Adrians utvikling, ikke minst som skiløper. Bare noen dager før Svein-Erik sin bortgang, gjennomførte Adrian Birkebeinerrennet godt under merkekravet. I tillegg gikk han raskere enn livvaktene i PST!

Ingen kunne gjøre Svein-Erik mer stolt enn Kristin og Adrian. Dette visste alle vi som sto han nærmest på arbeidsplassen. Svein-Erik var en prinsippfast, varm og meget dyktig leder og fagmann som vil bli dypt savnet av sine kollegaer. 

Våre tanker går først og fremst til Kristin og Adrian som må gå videre uten sitt alt. Han vil aldri bli glemt blant oss som kjente ham og satt svært stor pris på han som menneske og kollega.

Vi lyser fred over Svein-Erik Sandvold sitt minne.

Helge Mehus
Britt Sjøbotten Jordet
Sjur K. Bakken