Pedalpionerene

En gang i løpet av høsten og vinteren 1995 var polititjenes- temannen Dagfi nn Vennevold på ferie i USA. Der møtte han amerikanske politikolleger ute på patrulje – på sykkel. Dette, tenkte Vennevold, måtte være noe å prøve ut også for norsk politi.

Da Vennevold returnerte til arbeidsplassen på Majorstuen politistasjon i Oslo, luftet han forslaget for daværende stasjonssjef Bjørn Hansen. Hansen tente på forslaget, og i et fellesmøte spurte han etter to frivillige.

De ferske politikonstablene Sven-Erik Nagelgaard og Espen Sandvold var raske til å rekke opp hendene. Slik endte de to sykkelentusiastene som ansvarlige for politistasjonens prøveprosjekt med sykkelpoliti.

– Vi startet med prosjektering og planlegging i løpet av vinteren. Målsettingen var å se om dette kunne fungere på Majorstuen. Vi så at vi hadde et udekket behov for å kunne komme oss raskt gjennom trange smug og gater. Det var en annen tilnærming enn med bil, som vi skulle prøve ut og se om det fungerte dette første året, forteller Sandvold.

I dag jobber han som krimvaktleder i Øst politidistrikt, men han husker med glede tilbake på etableringen av sykkelpatruljen våren 1996.

– Dette var jo ikke utprøvd i Norge på denne måten. Målet var å rulle ute i sommermånedene, fra mai til september. Vi var åtte tjenestemenn som dannet fire makkerpar og hadde en egen turnusliste. Alle jobbet på orden, og vår tilstedeværelse skulle være en styrking av og et supplement til patruljetjenesten, sier Sandvold.

Planleggingen, sier Sandvold, var nesten det morsomste av alt.

– Vi kontaktet flere leverandører for å teste ut forskjellige sykler og sykkelklær, noe som var kjempegøy for oss som sykkelentusiaster, smiler han. Til slutt endte de på DBS-sykler. – Vi fant ut at norsk sykkelpoliti måtte fronte en norsk merkevare. Så fikk vi Politiets Materielltjeneste (PMT) til å designe en egen uniform. Den 1. mai 1996 var vi klare, sier Sandvold.

Gode resultater

Ikke alle kolleger i Oslo-politiet var udelt positive til den nye sykkelpatruljen. Sandvold forteller at de i starten ble møtt av en del skepsis fra kolleger som ikke hadde troa på at dette kom til å bli noen suksess.

– Vi var spente sjøl også, medgir han.

– Men det tok ikke mer enn en halv- time ute på patrulje før vi skjønte at dette funket. Vi fi kk tomler opp overalt og sykkelpatruljen ble en enorm suksess fra første dag, fortsetter Sandvold.

Sammen med daværende Oslo-politimester Ingelin Killengreen ble det til og med avholdt pressekonferanse for å presentere den nye sykkelpatruljen.

– Vi fikk masse oppslag i mediene og en vanvittig drahjelp fra første dag. Hypen var voldsom, sier Sandvold.

Patruljen skulle imidlertid også komme til å leve opp til forventningene.

– Vi skulle jo ikke bare sole oss og spise is, og derfor var det morsomt at vi klarte å levere resultater fra dag én. Vi førte statistikk i løpet av de fire første månedene på hjul i 1996, og gjorde 75 pågripelser på de fire månedene. Sammenlignet med en ordinær styrke i en politibil, slo vi dem både på antall pågripelser og opprettelse av narkosaker, sier Sandvold.

I en rapport om resultatene av prøveprosjektet, går det fram at Majorstuen politistasjon i løpet av 1996 nådde målet om en ti prosents nedgang i vinningskriminalitet i stasjonskretsen sammenlignet med året før. I samme periode sank også antall sykkeltyverier med hele 30 prosent, og de gode resultatene knyttes opp mot sykkelpatruljens inntog.

I rapporten heter det blant annet at sykkelpatruljering «er en mer aktiv form for politiarbeid enn både bilpatruljering og fotpatrulje» hvor politiet «er oftere i kontakt med publikum».

En myk tilnærming

Selv betegner Sandvold sykkelpatruljen som en slags «URO-patrulje» i nærområdet på Majorstuen.

– Vi hadde jo en helt annen fleksibilitet, og var ofte mye raskere på plass på oppdrag i Bogstad- veien, for eksempel. De kriminelle synes faktisk det var litt kult, men også urettferdig, at vi plutselig bare dukket opp og satte håndjern på dem. Samtidig var litt av intensjonen vår også en myk tilnærming til publikum. Spesielt barn og unge synes det var kult, og sånn sett handlet dette om tillitsbygging og en ufarliggjøring av politiet. Det var virkelig kjempegøy å få være med på dette, sier Sandvold.

Samtidig peker han på at politistasjonsdistriktet Majorstuen er et mangfoldig område, med alt fra villastrøk og bysentrum til Frognerparken og Nordmarka.

– Alle disse områdene ble dekket av sykkelpatruljen og tjenesten ble til- passet disse områdene ut fra den som den gang het «problemorientert politiarbeid», som jo var basert på lokal etterretning. Tjenesten vår ble mye styrt ut fra lokal etterretning om hva som skjedde hvor og når. Eksempelvis ble tjenesten på dagtid søndager som regel patruljering på Sognsvann og i marka for å fokusere på hendelser knyttet til for eksempel blottere, brudd på båndtvangsregler og bålforbud, mens det i ukedagene var fokus på hverdagskriminalitet i bykjernen. Det ble også en del besøk på skoler og fokus på forebyggende arbeid barn og unge.

Sykkelpatruljens fleksibilitet gjorde at de kunne bistå i alle mulige oppdrag, som trafikkulykker og store sykkelaksjoner. De hadde også et samarbeid med forsikringsbransjen med tanke på å forebygge og avdekke sykkeltyverier.

– Sykkelpatruljen var omskiftelig, og kunne brukes både forebyggende og patruljerende. Vi ble brukt på alt bortsett fra transportoppdrag og væpnede oppdrag, sier Sandvold.

Krevende tjeneste

Noen læringspunkter var det etter det første året med sykkelpatrulje. Et sentralt punkt var nødvendige ferdigheter på sykkelsetet – og ikke minst nødvendig fysikk.

– Hvis vi syklet i full fart til en hendelse, måtte vi ha nok pust igjen til å kunne bidra da vi kom fram. Det er en krevende tjeneste, hvor du på det meste syklet kanskje sju-åtte mil hver dag, og tilbragte seks-sju timer på sykkelen, sier Sandvold.

I starten hadde de noen småuhell, som da to tjenestemenn ikke klarte å løse ut sykkelskoene fra pedalene, og veltet – på en pressebrief.

– I 1997 innførte vi derfor opptaksprøver, da det var stor interesse for denne tjenesten. Vi hadde også en maksimal tjenestetid på to år, med jevnlig rullering. Vi fikk etter hvert inn mange dedikerte folk med stor interesse for sykkel, sier Sandvold.

Etter ett år i drift fikk sykkelpatruljen også nye og bedre tilpassede uniformer, på bakgrunn av de erfaringene de gjorde seg den første sommeren.

– Da ble vi enda et hakk proffere, både på utstyr og måten vi drev tjenesten på, sier Sandvold.

Han er stolt over å ha fått lov til å være med på å starte opp sykkelpolitiet i Norge.

– Jeg synes det er utrolig stort, med tanke på den interessen og de resultatene vi oppnådde, og hva vi klarte å bygge opp i løpet av ett år. Vi ble også tildelt politimesterens fortjenstmedalje for 1996, som vi fikk utdelt på kontoret til Killengreen. Det var stort, smiler Sandvold.

Ett uheldig sammentreff minnes han imidlertid. Samme sommer som sykkelpatruljen på Majorstuen ble operativ hadde TV2 premiere på serien «Pacific Blue». Den actionfylte og kanskje ikke alltid like realistiske serien om sykkelpolitiet i Santa Monica i California fikk kallenavnet «Baywatch on bikes».

– Beklageligvis dro TV2 i gang serien samtidig, og vi ble hele tida konfrontert med det. Vi ble litt lei av det, sier en lattermild Sandvold.

Gullalder på to hjul

Sykkeleventyret på Majorstuen ble starten på det som nærmest må sies å være en gullalder for norsk sykkelpoliti. Etter hvert ble det sykkelpatruljer på alle stasjoner i Oslo, og de gode erfaringene fikk også hjulene til å rulle andre steder i landet.

I november 1998 melder Dagsavisen om at det var 65 syklende polititjenestemenn på hjul den foregående sommeren, i blant annet Bergen, Kristiansand, Elverum, Søgne og Tromsø.

– De to mennene vi hadde på sykkel i to måneder i sommer, pågrep i gjennomsnitt en person hver tredje time, opplyste stasjonssjef Kurt Pettersen i Tromsø til avisa.

I årene som kom kastet politiet i både Hønefoss, Drammen, Kongsberg, Lille- hammer og Stavanger seg på sykkelsetet, ifølge en rekke avisoppslag fra den tiden. Felles for alle avisoppslagene er for øvrig referansen til «Pacific Blue».

I dag, 25 år etter at Sandvold og kollegene rullet ut fra Majorstuen politistasjon for første gang, er det ikke lenger like stor blest om sykkelpolitiet.

– Jeg besøkte en kollega på Majorstuen for et par-tre år siden, og ble møtt av et litt sørgelig syn. De hadde en ganske trist sykkelpark med eldre sykler. Ting var ikke slik de brukte å være, og inntrykket mitt var at sykkelpatruljen hadde blitt en salderingspost, sier Sandvold.

Han understreker at han ikke kjenner til status i dag. Overfor Politiforum sier Oslo-politiets kommunikasjonsavdeling at det også i år kommer til å bli sykkelpatruljer både i Enhet Vest, Øst og Sentrum i hovedstaden.

I resten av landet har imidlertid hypen lagt seg. En undersøkelse blant alle landets politidistrikter, viser at det i 2021 er planlagt med langt færre sykkelpatruljer enn i gullalderen på slutten av 1990-tallet – en periode som betegnende nok også sammenfalt med storhetstiden for Pacific Blue, som ble lagt på is i år 2000 etter fem sesonger.

Sykkelentusiasten Sandvold ser imid- lertid ingen grunn til at det ikke kan komme en ny gullalder for sykkelpolitiet, som han mener har alle forutsetninger for å lykkes også i dag.

– Dagens politi er opptatt av kunnskapsbasert politiarbeid. Vi jobbet veldig kunnskapsbasert i 1996 også, når vi oppsøkte hotspots i Frognerparken og Bogstadveien. Derfor oppnådde vi veldig gode resultater. Vi skapte resultater gjennom en støttende ledelse og dedikerte medarbeidere, sier Sandvold.

Han kaller sykkelpatruljen i Oslo for en solskinnshistorie.

– Jeg synes det er gøy å markere at det er 25 år siden, sier han, og legger til:

– Det skal også vi som var med i starten feire. Når det blir mulig, skal vi ha en reunion.

LES OGSÅ: Et ekte sykkelpoliti