Ta kontroll på hjernen - bruk av hypotesedrevet etterforskningsplan

Den 8. september 2006 kalte daværende justisminister Knut Storberget inn til pressekonferanse for å gi en offentlig beklagelse etter at Fritz Moen var blitt fullstendig renvasket for to grove seksualdrap som han hadde sonet 18 år for. Storberget fremførte følgende lovnad foran et fulltallig pressekorps:

– Det er ikke mulig å gjøre ugjort den urett som samfunnet begikk mot Moen. Men det påhviler oss som et ansvarlig rettssamfunn å trekke mest mulig lærdom av denne saken for at noe lignende ikke skjer igjen.

Lovnaden ble fulgt opp i Stortingsvedtak nr. 61 (2014 -15) som påla politiet å utvikle rutiner og metodikk som kan redusere faren for nye grove justisfeil. I mellomtiden ble det avdekket tilsvarende justisfeil knyttet til blant annet den såkalte «Monika-saken» og «Thomas Quick»-etterforskningen.

Grov og uopprettelig urett er begått mot enkeltmennesker. Skandaler som følge av feil i rettssystemet gir oss en viktig påminnelse om at rettssystemet slettes ikke er immun for feil. Men hva er det egentlig som går galt? Og ikke minst - hva blir gjort for å forebygge at det skjer igjen?

Ufravikelig kvalitetskrav

Riksadvokaten har ved flere anledninger fremhevet at kvalitet er et ufravikelig krav. Ingen er vel uenig i dette.

Utfordringen har snarere vært hvordan vi definerer kvalitet og hva som må til for å redusere faren for feil i etterforskningen? En rekke arbeidsgrupper utarbeidet rapporter med læringspunkter. En hovedfeil som går igjen fra sak til sak, synes å være såkalt manglende objektivitet. I praksis betyr dette feil i etterforskningslederens bevisvurdering og beslutningstaking. Dette er kjent fra tilsvarende forskning og granskinger i en rekke land. Likevel har kun noen få land så langt innsett behovet for en endring som tvinger frem systematiske og forskningsbaserte mottiltak både på individ- og organisasjonsnivå.

Tidligere så man nærmest utelukkende etter personlig egnethet og talent som avgjørende for å lykkes. Kvalitet var synonymt med rask oppklaring, hvor tilståelsen sto sentralt. Kvalitetssikring oppnådde man med å rådspørre de som hadde lang erfaring. En grunnleggende metodikk for etterforskning var simpelthen ikke beskrevet - hverken av Riksadvokat, Kripos eller Politihøgskolen. Dette var konklusjonen i Fahsings doktoravhandling fra 2016, som igjen viste til den svenske professor i straffeprosess Christian Diesens påstand:

«Metodikken må springe ut av bevisstandarden utover enhver rimelig [og fornuftig] tvil. Den må søke å underbygge en eventuell gjenværende tvil i form av alternative hypoteser til anklagers tiltalebeslutning og bevisfortolkning. Dersom alle fornuftige alternative forklaringer kan utelukkes, må forbrytelsen anses som bevist, men dersom det gjenstår konkrete alternative hypoteser som ikke kan bestrides, forblir det rimelig tvil og den tiltalte skal frifinnes.»

Vi må altså både bekrefte mistanken og så langt mulig utelukke alle andre relevante alternative forklaringer på bevisene i saken. Denne tenkningen er ikke ny - den er beskrevet som kjernen i Sherlock Holmes’ metodikk, og dyktigere etterforskere har antagelig i større eller mindre grad benyttet fremgangsmåten i uminnelige tider. Det som er nytt er at metodikken nå er tydelig definert, beskrevet og åpent tilgjengelig.

Norge er et av svært få land i verden som i dag lærer opp alle politiutdannede ved Politihøgskolen til å utfordre mistanken gjennom en aktiv og dokumentert kryssjekking av informasjon for å teste alle relevante hypoteser gjennom en skriftlig hypotesedrevet etterforskningsplan. I kvalitetsdelen av Nærpolitireformen, Etterforskningsløftet, er retningslinjer for bruk av etterforskningsplan utarbeidet. Riksadvokaten har pålagt bruk av skriftlig etterforskningsplan i flere sakstyper. Dette er antagelig unikt i verdenssammenheng, men til tross for denne satsingen finnes det lite eller ingen forskning på området.

Flertallet bruker e-plan

Ny forsking og nye retningslinjer fører nødvendigvis ikke til endring av praksis. Statsadvokatenes kvalitetsundersøkelse fra 2018 viste at det i politiets behandling av grove voldssaker med frist ikke ble opprettet etterforskningsplaner i henhold til gitte pålegg. Etter det massive fokuset på kvalitet som har preget faget de siste 10-15 årene er slike funn oppsiktsvekkende. I vår undersøkelse ville vi derfor se nærmere på om et utvalg av norske etterforskere som jobber med «krav-saker» faktisk bruker etterforskningsplan. Og dersom de gjør det - hvordan gjør de det?

For å få et innblikk i disse spørsmålene ble 110 etterforskere fra to norske politidistrikt invitert til å besvare en nettbasert spørreundersøkelse. Totalt 58 etterforskere responderte på undersøkelsen. Flertallet hadde gått ut av Politihøgskolen for under ti år siden og alle hadde gjennomført diverse opplæringer (OÅO, VEF, m.m.). Resultatene viste at 96 prosent svarte at de alltid eller som regel bruker en skriftlig etterforskningsplan. Det at så å si alle oppgir å bruke en skriftlig etterforskningsplan viser en meget positiv utvikling sammenlignet med tidligere undersøkelser. Dette er likevel ikke ensbetydende med at planen brukes aktivt gjennom etterforskningen, men på spesifikke spørsmål om dette svarte hele 98 prosent at de benytter planen aktivt.

79 prosent svarte at de alltid har ulike hypoteser i sin skriftlige etterforskningsplan og 93 prosent svarte at de alltid har med hypoteser om uskyld. Hele 98 prosent oppga at de opplever at det er kultur for å bruke skriftlig etterforskningsplan på deres arbeidsplass. Til tross for den noe lave svarprosenten gir funnene oss et viktig bilde av hvordan etterforskningsplaner benyttes. Identifisering av alternative hypoteser og aktive søk etter mulig frifinnende bevis eller bevisfortolkninger er anerkjent som en god metode for å redusere faren for bekreftelsesfeller og tunnelsyn under etterforskningen. I tillegg kan en skriftlig etterforskningsplan hjelpe til å holde oversikt og det muliggjør bedre samhandling i saken.

Aktiv bruk at hypotesedrevet skriftlig etterforskningsplan kan sees på som et viktig mottiltak mot justisfeil og våre funn er i så måte oppløftende. På den annen side svarte 36 prosent at de var sterkt enig eller enig i at de hadde behov for mer opplæring og 29 prosent svarte at dagens IT-løsninger ikke er gode nok.

En studie med kun bruk av spørreundersøkelse, få respondenter og en noe lav responsrate gir oss ikke et sikkert svar og heller ikke dyp innsikt i hvordan etterforskningsplan faktisk benyttes. Vi velger likevel å håpe at funnene er representative for norske etterforskere. I så fall er det grunn til å anta at etterforskningsfaget er i kraftig utvikling og at den nye metodikken benyttes aktivt. Dette er oppløftende, men vi kan ikke hvile på laurbærene om vi skal innfri forpliktelsene om å bli bedre til å lære av våre feil.

Fagartikkelen er basert på master- avhandlingen: «Bruker norske etterfor- skere skriftlig etterforskningsplan og hva tenker de om denne utviklingen», skrevet av Silje Solheim og Anita Tveit, og veiledet av Ivar Fahsing.