Som å si «Bare kjør på – vi har i praksis fri fart i Norge. Du løper en økt risiko for ulykke, men å bli tatt av politiet kan du (nesten) glemme»

En offentlig utredning om spesialenheter i politiet foreslår å legge ned Utrykningspolitiet. Det er ikke første gang et slikt forslag lanseres.

Willoch-regjeringen foreslo det samme på 1980-tallet. Det siste Leif N. Olsen måtte gjøre som UP-sjef var derfor å slåss for etatens fortsatte eksistens. Han vant den kampen. Det får vi håpe at UP gjør denne gangen også.

Høringsfristen var 1. desember, og senere skal Justis- og beredskapsdepartementet legge fram sitt forslag for Stortinget.

Hvorfor er det viktig at Utrykningspolitiet får bestå?

Den viktigste grunnen er at UP nå snart er de eneste som driver trafikkontroll. I resten av politietaten er kontroller i trafikken på det nærmeste avviklet.

Ta en titt på figur 1. Den er hentet fra en undersøkelse Transportøkonomisk institutt gjorde i 2014 om utviklingen i oppdagelsesrisiko for trafikkforseelser.

De røde prikkene vise reaksjoner mot fartsovertredelser ilagt av politidistriktene. Kurven peker nedover. De blå prikkene viser reaksjoner ilagt av Utrykningspolitiet. Kurven peker oppover.

Utrykningspolitiet er ikke dumme.

De er fullstendig klar over at resten av politiet driver mindre og mindre fartskontroll og har prøvd å kompensere for dette. I det tidsrommet figur 1 dekker, klarte de stort sett det.

Men UP er bare så mange som de er, og deres døgn har også bare 24 timer. Det er med andre ord grenser for hvor mye de kan fortsette å øke fartskontrollene.

Legges UP ned, forteller den røde kurven nederst i figur 1 hva som vil skje med fartskontroller og annen kontroll i trafikken. De vil bli lagt ned.

Allerede i dag er oppdagelsesrisikoen ved mange overtredelser veldig lav. Du kan, statistisk sett, kjøre for fort på hver eneste tur du tar i årevis – anslagsvis 6-10 år – uten å bli tatt en eneste gang.

Oppdagelsesrisikoen for fartsovertredelser er omtrent 10 per million kilometer kjørt over fartsgrensen – noe som er identisk med at man i gjennomsnitt kan kjøre 100.000 kilometer over fartsgrensen mellom hver gang man blir tatt.

Bilistenes lovlydighet er bemerkelsesverdig høy, gitt den ekstremt lave oppdagelsesrisikoen.

Skulle man lage en kampanje, er det ikke langt fra sannheten å si: Bare kjør på – vi har i praksis fri fart i Norge. Du løper en økt risiko for ulykke, men å bli tatt av politiet kan du (nesten) glemme.

Jeg kan nok en gang ikke la være å kommentere den totale tafatthet regjeringen viser i Nasjonal transportplan når den skriver at synkende oppdagelsesrisiko ved fartsovertredelser er bekymringsfullt og at man ønsker å snu utviklingen.

Ja, det er bare å sette av 100 nye stillinger til UP i budsjettforslaget, det, så har man snudd utviklingen.

Regjeringen er flink til å skryte av hvor bra det går med trafikksikkerheten i Norge. Men at det går så bra, er neppe dens fortjeneste.

Snarere tvert om.

Dette er et bearbeidet debattinnlegg som først ble publisert på Samferdsel.no, som eies av Transportøkonomisk institutt.