«Hvordan man ser at et menneske ikke har norsk statsborgerskap er naturlig nok noe litteraturen ikke gir svar på»

Norge har vært et flerkulturelt samfunn i flere århundrer, men i senere tid har begrepet blitt knyttet til innvandring fra nye opprinnelsesland med mennesker som har annen hudfarge, religion og kultur (Ganapathy og Søholt, 2000). Vi tar imot flyktninger og asylsøkere, og er et destinasjonsland for arbeidsinnvandrere og mennesker som kommer for familiegjenforening. Norge deltar i EØS og Schengensamarbeidet, og har inngått avtaler som sikrer enklere reiser over landegrensene (Mohn, 2013).

Ved utgangen av 2019 utgjorde personer med innvandrerbakgrunn 17,3 prosent av befolkningen. 747.000 av disse har selv innvandret og 170.000 er deres etterkommere (Innvandrerbefolkningen i Norge, 2019). Andelen av Norges befolkning som enten har innvandret selv eller er født i Norge av innvandrere, er derfor økende. Dette viser at Norges befolkning er sammensatt og under stadig endring.

Da er det viktig å ha et lovverk som er oppdatert og dynamisk. Det som fremsto som hensiktsmessig for noen år tilbake kan mangle de nyansene som påvirker forholdene i samfunnet nå. Bruken av lovhjemlene må på samme måte følge utviklingen.

Politiets oppgave

Det er politiets oppgave å føre kontroll med hvilke utlendinger som reiser inn i Norge og som oppholder seg her. Kontrollen kan finne sted ved innreise, eller det kan gjennomføres territorialkontroll innenfor grensene (Gundhus, 2016). Da både som kriminalitetsbekjempende virkemiddel og for å sørge for at bestemmelsene i utlendingsloven overholdes (Mohn, 2013).

Utlendingsloven (2008, §21) stiller kun krav om at en utlendingskontroll kan skje når det er grunn til å anta at vedkommende er utlending og at tid, sted og situasjonen gir grunn til slik kontroll. Odelstingsproposisjon 75 (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2007) gir heller ikke presise føringer for hvordan hjemmelen skal praktiseres. Utlendingslovens §21, 2. ledd, siste setning (2008) gir polititjenestepersoner juridisk kompetanse til å selv vurdere om det finnes grunnlag for å gjennomføre en utlendingskontroll.

Ettersom det ikke er klare føringer for hvordan dette skal gjøres må man se hva som ligger til grunn før avgjørelsen tas. Hvordan man ser at et menneske ikke har norsk statsborgerskap er naturlig nok noe litteraturen ikke gir svar på. Slik utlendingsloven (2008, §5) legger til grunn er det kun statsborgerskapet som skiller utlendinger fra norske statsborgere.

Som informasjonsinnsamling til hennes masteroppgave om utlendingskontroll intervjuet Hammer (2019) politiansatte i Oslo som sa at begrepene «tid», «sted» og «situasjon» blir veldig diffuse. «Tid» og «sted» forklares ofte som tider på døgnet og steder man erfaringsmessig vet at kriminalitet forekommer. «Situasjon» virker også veiledende og erfaringspreget. Noen politibetjenter oppgir at det er en udefinerbar «magefølelse» som ligger til grunn hvis det er noen som virker interessante å kontrollere.

Denne magefølelsen er resultat av erfaringer fra tidligere og en kompetanse man opparbeider seg over tid. Spesielt er at den ikke lar seg forklare, men bare oppstår. (Hammer, 2019).

Hvis det er slik at man handler ut fra en magefølelse kan det igjen bety at det er mangel på formell kompetanse hos de som utfører dette arbeidet. Der tjenestepersonene kan opparbeide seg en profesjonalisering gjennom gjentatte kontroller og erfaringsutveksling vil ledelsenes målstyring være en de-profesjonalisering av de som skal utføre jobben.

Det er likevel en mulighet å opprettholde profesjonaliseringen gjennom utdanning og opplæring, men i Norge er ikke dette et generelt tilbud utover enkle kurs.

Påvirkes av kravene

I tildelingsbrev fra regjeringen stilles det krav om at et gitt antall utenlandske statsborgere skal pågripes enten for brudd på utlendingsloven eller etter straff, og uttransporteres hvert år. Politiansatte opplever at presset for å nå dette tallet er stort (Hammer, 2019).

Horntvedt (2012) påpeker at det er målstyring av tjenesten som påvirker hvem som berøres av politiets kontrollvirksomhet, uavhengig av hvilke typer kontroll det er snakk om. Hvis man på overordnet nivå bestemmer seg for at man skal jobbe mot en bestemt type kriminalitet eller en bestemt gruppe mennesker vil det påvirke hvordan de politiansatte jobber. Finstad (2018) viser til bekymring fra Likestillings- og diskrimineringsombudet omkring bruk av rasialisert profilering (Finstads oversettelse av «racial profiling») når måltallene skal nås. Det finnes tall fra Politiets utlendingsenhet basert på flere tusen kontroller i tidsrommet fra oktober 2015 til juli 2016, som viste at 15 prosent av alle kontrollerte var norske statsborgere (Mortvedt & Trædal, 2016). Disse underbygger grunnlaget for bekymringen og tegner et bilde av en situasjon som kan forbedres.

I Ot.prop.75 (2007) ble UDI sitert på hvilke presiseringer de ønsket å tilføye til ny utlendingslov, og forhold som regulering av skjønnsutøvelse i saksbehandlingen, effektivitet, rettssikkerhet samt å hindre vilkårlighet i kontrollsituasjoner ble nevnt. Det er fra Arbeids- og inkluderingsdepartement, samme sted, presisert at for den som kontrolleres, må ikke kontrollen fremstå som diskriminerende og usaklig. Når disse presiseringene ikke fremgår i lovteksten bør de derfor på forhånd være kjent av de som er tillagt myndighet og benytter hjemmelen.

I andelen som utgjør majoriteten av kontrollene sier statistikken som nevnt at det er utlendinger, altså mennesker uten norsk statsborgerskap, som kontrolleres i størst grad. Selv om en lavere del av personene som kontrolleres har norsk statsborgerskap betyr ikke det at det er uten betydning.

I takt med politiets fokus på kunnskapsbasert arbeid ville det være naturlig og positivt dersom man også på dette feltet formaliserte og utviklet den kunnskapen som noen har opparbeidet og så mange kunne nyttiggjort seg. Både til borgerne og politiansattes felles beste.

Artikkelen tar utgangspunkt i forfatterens eksamensbesvarelse ved Politihøgskolen.

Kilder:

Finstad, L. (2018). Skyldig til det motsatte er bevist? Om stopp og sjekk på mistanke I: Hva er politi? Universitetsforlaget. Oslo.

Ganapathy, J. og Søholt, S. (2000). Begreper i debatten. Store møter – små steder: Møter og møtesteders betydning i flerkulturelle bomiljø. Norges byggforskningsinstitutt. Oslo.

Gundhus, Helene 2016. Å målstyre skjønnsutøvelse: profesjonalisering av politiets utlendingskontroll. Sosiologi i dag, årgang 46, Nr. 1/2016.

Hammer, D. (2019). Den gode fangen. samfunnspsykologiske perspektiver på politiets utlendingskontroll. Masteroppgave i Kultur- og samfunnspsykologi. Psykologisk institutt. Universitetet i Oslo.

Horntvedt, T. (2012). Strukturell og systematisk diskriminering – Er det rasisme? I: Flerkulturell forståelse i praksis (Red.) Båtnes, P. I. & Egden, S. Gyldendal Akademisk Innvandrerbefolkningen i Norge. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. (Hentet fra www.imdi.no)

Mohn, S. B. (2013). Passet påskrevet. Utlendinger og kontroll I kriminalstatistikkens grenseland. I: Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede, (red.) Johansen, B. N., Ugelvik, T. & Aas, Franko, K. Universitetsforlaget. Oslo.

Mortvedt O. M. & Trædal T. J. (2016). Kan du se hvem av disse som er norske? Politiforum, s. 10-21. Nr. 8/2016.

Ot.prp. nr. 75 (2006–2007). Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. (utlendingsloven) Oslo: Arbeids- og inkluderingsdepartement.

Utlendingsloven. (2008). Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) (LOV-2008-05-15-35). (Hentet fra Lovdata)