Dagen som endret politiet

Fredag 22. juli 2011 klokka 15.25 melder Sentrum politistasjon i Oslo fra om en eksplosjon like ved egen stasjon. Bare noen minutter etter begynner nyheten å spre seg i media. Det har vært et bombeangrep utenfor inngangen til Høyblokka i Regjeringskvartalet i Grubbegata.

Den egenproduserte bomben på 950 kilo besto av kunstgjødsel, diesel og aluminium, og var plassert i en bil utenfor statsministerens kontor. Bomben eksploderer med en voldsom kraft og forårsaker massive materielle ødeleggelser. Åtte personer blir drept og omtrent 200 personer skadet.

Beredskapstroppens leder, Anders Snortheimsmoen, er på ferie, og hans NK Helge Mehus er fungerende sjef. Når Mehus varsles av Beredskapstroppens bakvakt, kaster han seg i bilen og kjører til jobb for å møte som rådgiver i stab for politimesteren. Underveis snakker han med Oslo-politiets stabssjef Johan Fredriksen.

– I starten er det veldig kaotisk og uoversiktlig. Jeg har masse av mine ressurser ute i arbeid i Regjeringskvartalet, så det vi fokuserte på som stab var å ligge litt frem i tid. Det var mange diskusjoner om at ingen var pågrepet, og om vi kunne forvente flere eksplosjoner eller andre hendelser i Oslo, sier Mehus.

Skyting på Utøya

Han vet ikke da at gjerningsmannen allerede har satt kursen mot sitt neste terrormål: Sommerleiren til Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF på Utøya, midtveis mellom Sandvika og Hønefoss. De første skuddene faller rundt klokka 17.21.

I Oslo venter Mehus på at stabsmøtet skal begynne igjen, da Politidirektoratets liaison gir ham telefonen sin. I andre enden er liaisonens datter, som befinner seg på Utøya.

– Hun sier at en i politiuniform skyter på dem. Hun gir den første informasjonen jeg fikk om skytingen på Utøya. Jeg fikk stilt noen få kontrollspørsmål, forteller Mehus.

Basert på denne informasjonen omdirigeres alle Beredskapstroppens ressurser til Utøya.

– I startfasen baserer vi beslutningene på mye usikkerhet. Vi reagerer på den informasjonen vi fikk. Meldingene fra Utøya er også usikre med tanke på hvilken motstand og antall gjerningsmenn vi kunne møte der ute. Man tenker jo også på mannskapene sine og hva man sender dem inn i, fortsetter Mehus.

Trusselbildet før Beredskapstroppen ankommer Utøya, tilsier tre til fem gjerningspersoner med automatvåpen, og muligens bruk av eksplosiver. Klokka 18.26 går de til aksjon. Åtte minutter etter blir gjerningsmannen pågrepet. Først nå begynner det å gå opp for Mehus hva som har skjedd.

– Mannskapene som er der, sier det er veldig mange døde, og mange flere dødsfall enn de ulike TV-kanalene opererer med. Da beslutningene ble fattet denne dagen, opplevde jeg at det var den profesjonelle delen av meg som styrte. Du er veldig fokusert på det du skal gjøre. Når du da får tid til å tenke deg om, begynner litt andre følelser og tanker å sige inn knyttet til den ekstreme situasjonen som dette var, sier han.

På Utøya dreper gjerningsmannen 69 personer. I tillegg blir 33 ungdommer skadet, og et stort antall opplever traumer som fører til psykiske ettervirkninger.

Liaisonens datter er blant de overlevende.

Granskningen

Ti år har gått siden terrorangrepene rammet Norge. Etter 22. juli 2011 ble politiet først hyllet, og deretter kraftig kritisert. Den offentlige debatten dreide seg i stor grad om hvordan politiets beredskap sviktet.

Men hva gjorde egentlig 22. juli 2011 med politiet?

Helge Mehus var selv sjef for Beredskapstroppen fra 2014-2020, og på spørsmål om hvordan 22. juli endret Beredskapstroppen, svarer han dette:

– Hvis du ser bort fra det organisasjonsmessige, som at vi ble større, sterkere og mer profesjonalisert, så vil jeg trekke frem økt fokus på samhandling med øvrig politi. Vi så at hele etaten er avhengig av hverandre og at disse grensesnittene må fungere når det er krise. Etter 22. juli ønsket vi å bli bedre på å være en bistandsenhet, samtidig som vi mente samtreningen gjorde politidistriktene bedre på å ta imot bistand.

I kjølvannet av terrorhandlingene ble politiets innsats den 22. juli gransket med argusøyne. De kritiske timene fra mottaket av den første meldingen om bomben i Regjeringskvartalet, og fram til gjerningspersonen var pågrepet på Utøya og redningsarbeidet gjennomført, ble gjennomgått skritt for skritt. Dommen over politiet denne skjebnesvangre julikvelden var ikke nådig.

Tonen settes med rapporten fra 22. juli-kommisjonen – eller Gjørv-kommisjonen etter kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv.

Det regjeringsoppnevnte utvalget hadde til oppgave å gjennomgå og trekke lærdom fra angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya. Rapporten inneholdt også en rekke anbefalinger for å styrke beredskapen i Norge, slik at det norske samfunn skulle stå best mulig rustet til å kunne avverge og møte eventuelle framtidige angrep.

I rapporten heter det at mye fungerte godt 22. juli, men at det sviktet på viktige områder.

«I sum avdekket 22/7 alvorlig svikt i samfunnets beredskap og evne til å avverge og beskytte seg mot trusler», heter det i rapporten.

To av konklusjonene retter seg særlig mot politiet. I den ene understrekes det at «angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak».

Den andre konklusjonen er som følger:

«Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.»

22. juli-kommisjonens rapport legger premissene for det meste av debatt og kritikken mot politiet i etterkant av terrorangrepet.

Fulgte opp rapporten

Rapporten ble levert under Grete Faremos (Ap) tid som justisminister. Hun overtok som justisminister 3,5 måneder etter terrorangrepene, da sittende justisminister Knut Storberget (Ap) gikk av.

Faremo blir sittende frem til regjeringsskiftet i oktober 2013. Hennes fokus i denne perioden var lederskap, organisering, klargjøring av roller og ansvar, rapportering og kontroll, sier hun.

– Det ble umiddelbart satt i gang mange tiltak for å styrke politiet, ikke minst styrke politiets ledelseskapasitet, og kapasitet til samhandling med andre etater og forvaltningsnivåer. Øvelser fikk vesentlig økt betydning, forteller Faremo.

Den tidligere justisministeren sier hun engasjerte embetsverket med underliggende etater og utenforstående krefter med god kjennskap til beredskap for å få et oppdatert statusbilde, oversikt over nødvendige tiltak og avklaring av prioriteringene. Faremo skulle også legge frem de to stortingsmeldingene om samfunnssikkerhet og terrorberedskap.

– Det var viktig å presentere klare politiske styringssignaler og strategier for Stortinget og få tilslutning til disse. Arbeidet var todelt. Det ene var gjennomgang av norsk beredskap og behov for endringer/nye tiltak i Samfunnssikkerhetsmeldingen. Det andre var å gå dypere til verks angående politiets rolle i stortingsmelding nummer 21 om terrorberedskap. Begge stortingsmeldingene fikk bred tilslutning i Stortinget og jeg ser de fikk grunnleggende betydning for beredskapsarbeidet i årene etterpå. Også for den nye regjeringen, mener hun.

Selv var Faremo hjemme da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Kort tid i forveien hadde hun, som da var forsvarsminister, deltatt på en medaljeseremoni for norske soldater.

– Det regnet og jeg var klissvåt. Jeg kjørte rett hjem til Ullern etterpå for å skifte. Det er et godt stykke unna regjeringskvartalet, men jeg husker ennå det tørre smellet. Jeg forsto fort at det ikke var et tordenskrall. Mindre enn to minutter etterpå hadde jeg min datter, som da jobbet i Dagsavisen i KFUM-bygget ved siden av regjeringsbygg 4, på telefonen. Kort tid etterpå ringte jeg Forsvarsdepartementet, og resten er historie, sier hun.

Det har ikke lykkes Politiforum å få en kommentar fra Knut Storberget, som var justisminister 22. juli 2011.

Resursutfordringer

Under et innlegg på Politiets Fellesforbunds (PF) landsmøte i 2012, gjentok Faremo ordene til kommisjonsleder Alexandra Gjørv Bech fra framleggelsen av 22. juli-kommisjonens rapport noen måneder tidligere.

Ordene skulle komme til å bli hengende over politiet:

– Det som sviktet den dagen er godt oppsummert i Gjørvs treffende bilde: 22. juli er historien om ressursene som ikke fant hverandre. Den historien kan ikke gjenta seg, sa Faremo.

Samtidig gjorde hun det kjent at regjeringen ville styrke politiets budsjett med 700 millioner kroner året etter, få bygget et beredskapssenter i Oslo, utdanne flere politifolk og styrke den operative kapasiteten ute i politidistriktene.

Faremo varslet også om at det skulle nedsettes en arbeidsgruppe som skulle analysere utfordringene i norsk politi og komme med forslag til tiltak for bedre oppgaveløsing og mer effektiv ressursbruk i politiet.

Videre skulle det såkalte Politianalyseutvalget vurdere politiets ressursbruk, prioriteringer, kompetanse, ledelse og organisering. I tillegg skulle gruppen vurdere om sentrale administrative ressurser kunne omdisponeres for å gi mer politikraft ute i distriktene. Utvalget skulle også vurdere hvilke endringer som kan gjøres for at politiets oppgaver kan løses bedre og mer effektivt.

I dette utvalget satt også Odd Reidar Humlegård, som hadde tiltrådt som politidirektør noen måneder i forveien. Han skulle dermed også få oppgaven med å implementere endringene.

Humlegård sluttet seg til kritikken som kom mot politiet, men ikke uforbeholdent.

– Vi var ikke forberedt, og kritikken endret tankesettet i politiet. Det ble sagt i rapporten fra Gjørv-kommisjonen at det handlet om ressurser som ikke fant hverandre, men det er også en historie om ressursene som ikke fantes og som ikke var der, sier han.

Humlegård, som gikk av som politidirektør etter seks år, sier at tiden etter 22. juli ga tidenes satsing på norsk politi og tidenes ansettelsesvekst.

– Det var helt nødvendig. Politiet er i dag bedre rustet til å gjøre jobben og håndtere store beredskapshendelser enn da, fortsetter han.

Humlegård viser til at politiet fikk nye helikoptre, materiell, biler, båter, personlig utstyr, beredskapssenter, krav til responstid og krav om at alle operative mannskaper skulle være godkjent for IP4.

– Det ble årlige kurs, sånn var det ikke før. Da var det mange som gikk på reservevakt, som ikke var operativt godkjent. Vi økte antallet IP3-mannskaper med cirka en tredjedel. PLIVO (pågående livstruende vold, red.anm.) ble innført, og vi fikk fremskutt lagring av våpen. Det hadde man ikke før. Da måtte man inn for å hente våpen, før man rykket ut igjen, oppsummerer han.

Også uniformene, som var nye til OL i 1994, ble erstattet. Humlegård trekker videre frem sambandet som ikke fungerte og som skapte misforståelser i det operative arbeidet. I dag er det dessuten 12 robuste operasjonssentraler, med krav til minimumsbemanning og spesialutdanning for de som leder sentralene, sier han.

Politiets alarmsentral i Hønefoss, som Utøya sognet til i 2011, var bemannet av én operatør den 22. juli 2011. I tillegg til å betjene politiets nødtelefon, skulle operatøren styre radiosambandet, kalle inn mannskaper og koordinere all operativ aktivitet i politidistriktet.

– Det var en helt umulig oppgave for ett menneske å løse. Nå kan man håndtere flere saker, også større, på likt og operasjonssentralene er noe helt annet enn det man så 22. juli i daværende Nordre Buskerud politidistrikt, sier han.

I dag har Nordre Buskerud blitt en del av Sør-Øst politidistrikt, som har sin operasjonssentral i Tønsberg.

Beredskap koster penger

Selv hørte Humlegård om bomben i regjeringskvartalet på radio, da han satt i bilen på vei hjem til Porsgrunn. Den gang var han Kripos-sjef.

– Jeg hadde hatt første arbeidsuke etter ferien. Jeg hadde kommet ganske langt nedover i Vestfold da jeg hørte at det hadde vært en stor eksplosjon i Oslo. Jeg tenkte ikke da på terror, men at det ville involvere Kripos. Så jeg svingte av veien og kjørte tilbake til Oslo, sier han.

Mye av kritikken fra Gjørv-kommisjonen handlet også om dårlig ledelse, samhandling, kultur og holdninger i politiet.

– Man sier i rapporten at ledere på alle nivåer skal styrke sine egne og organisasjonens kultur og holdninger knyttet til fem punkter, som er risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, evne til å utnytte IKT og resultatorientert lederskap. Jeg sluttet meg til disse fem punktene. De er viktige og gode, og er like aktuelle i dag, sier han.

Det var heller ikke sånn at politiet i 2011 var ukjent med dårlig IKT-infrastruktur og -utstyr.

– Det har vært en enorm oppvåking i samfunnet om at beredskap koster penger, og at beredskap ikke bare er helikoptre, Beredskapstroppen og fremskutt våpenlagring. Det handler også om IKT-systemer som ikke bryter sammen, sier han.

Da Anders Anundsen (Frp) overtok som justisminister i 2013 sa han spøkefullt at «IKT-systemene er like gamle som justisministeren og «jeg» er ikke helt ung lenger», forteller Humlegård. Han trekker også frem nødnettet.

– Selv om det var påstartet lenge før 22. juli, var ikke nødnettet installert i Nordre Buskerud og flere andre politidistrikter. Det ble sluttført først noen år etter, og tas i dag som en selvfølge. Det er en forutsetning for god samhandling mellom nødetatene, sier han.

Under Humlegård este også Politidirektoratet (POD) ut.

– Det var en klar bestilling om at POD måtte ta en mer sentral rolle, både fra Gjørv-kommisjonen, andre utredninger, både eksterne og interne granskninger og rapporter. Både for å følge opp alle vedtakene og anbefalingene, men også for å gjennomføre reformen. Det er derfor man brukte mye ressurser i POD og bygget opp kapasiteter der. Det var klare forventinger om det, og det var aldri min idé alene at dette direktoratet skulle såkalt «ese ut», fortsetter Humlegård.

Politireformen

Både 22. juli-kommisjonens rapport og Politianalysen, som kom i 2013, pekte på behov for grunnleggende endringer i politiet. Svaret på kritikken var «Nærpolitireformen», som tok for seg politi- og lensmannsetatens struktur, oppgaveportefølje og ansvarsdeling, og som samtidig var en gjennomgang av ledelse og kultur i politiet.

– Aldri før hadde norsk politi og samfunnet visst så mye om hva som manglet i norsk politi som etter 22. juli. Norsk politi ble nesten røntgenfotografert gjennom flere utvalg, rapporter og eksterne granskninger. Så vi visste veldig mye om hva som måtte gjøres, og at det var en omfattende jobb som vi måtte gjøre, sier Humlegård.

Målet med Nærpolitireformen var å «sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti, der befolkningen bor, og samtidig utvikle gode fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer», ifølge Justisdepartementet.

27 politidistrikter ble redusert til 12. Bakgrunnen var at daværende organisering ikke ga de nødvendige forutsetningene for å utvikle spesialistfunksjoner og kapasiteter til å håndtere større og alvorlige saker og hendelser godt nok.

– Noen tenker at politireformen handler om å legge ned lensmannskontorer, men det var på ingen måte det viktigste. På disse 126 lensmannskontorene som ble lagt ned, jobbet det i underkant av 400 politifolk. De ble i snitt flyttet tre mil til neste lokasjon. Det viktigste var å styrke kvaliteten på beredskap, etterforskning og forebyggende politiarbeid. Jeg har sagt noen ganger at jeg håper det aldri blir en politireform igjen, fordi reform er kjempekrevende, dyrt og skaper usikkerhet. Det er krevende å gjennomføre noe så omfattende som norsk politi gjorde, avslutter Humlegård.

(saken fortsetter under tabellen)

Vanvittig medietrykk

Arne Johannessen var leder for Politiets Fellesforbund (PF) den 22. juli. Han oppfatter det som skjedde i etterkant som en kollektiv sorg i politiet.

– Det var en veldig spesiell opplevelse. Tragedien i seg selv var massiv, og det rammet politiet på en helt spesiell måte i regi av politiets rolle. Det første døgnet ble politiet fremstilt som helter, med blomsterhilsninger og applaus. Det var helt formidabelt. Så gikk det noen dager og bildet ble snudd totalt opp ned, og over til en massiv kritikk, husker han.

Johannessen trekker frem politiets røde og synkeferdige gummibåt som skulle frakte Beredskapstroppen over til Utøya. Bildet ble brukt i «alle» medier.

– Båten ble på mange måter et symbol på det som gikk galt, sier Johannessen.

Han beskriver medietrykket mot politiet som «vanvittig».

– Kritikken ble personifisert og det var politiet som måtte tåle den meste av det som kom. Det var utrolig tøft for et politikorps, det er det ingen tvil om, sier han.

Johannessen sier 22. juli på mange områder var en vekker for det norske samfunnet, både politisk og faglig.

– 22. juli har gitt store, varige endringer på ledersiden i norsk politi og i hvordan man tenker. Det er i dag enda sterkere refleksjon rundt samfunnsoppdraget til politiet. Alle tilsatte i politiet har på en måte hatt hendelsen med seg i ryggmargen og det har vært mye læring, sier han.

Johannessen mener rapporten fra Gjørv-kommisjonen har satt varige spor i politiet.

– Rapporten har også gitt en varig endring i mye av organiseringen av politiet. Jeg er helt overbevist om at 22. juli har lagt det nødvendige trykket for å nå målet om to politifolk per tusen innbyggere. Det har hatt betydning for utstyr og fokuset på forbedring av utstyr. Beredskapssenteret hadde trolig ikke stått ferdig nå uten 22. juli, fortsetter han.

Men den tidligere PF-lederen er ikke utdelt positivt til kommisjonsrapporten.

– Vi gikk inn i periode der rapporten ble en slags fasit på alt. Det var ikke noe klima i Norge for å ta til motmæle. Det var nyanser som burde vært kommentert, men politiet og PF hadde raskt en policy om at vi måtte være ydmyke. Vi skulle ikke gå i forsvarsposisjon når kritikken kom. Å legge seg helt flat var hele politiets tilnærming, uansett hvor urettferdig og feil kritikken kunne være, sier han.

Det var tungt for mange, og noe Johannessen kjenner på.

– Det kjente jeg veldig på i min rolle som PF-leder, at en ikke i større grad kunne være med å nyansere og få frem også det gode politiarbeidet som ble gjort underveis. Jeg tror det måtte være sånn, fordi politiet var redd for å oppfattes som offer. Men det er noe jeg har kjent på i ettertid. Det er sider ved Gjørv-kommisjonen som absolutt burde fått mer debatt, mener han.

Johannessen legger til:

– Jeg tror det viktigste er å se på hvorfor man var kommet i en sånn situasjon. Det var politiet som fikk kritikk, men mye av dette handler om det politiske Norges manglende vilje til å satse på beredskap. Politiet fikk på en del områder kritikk som egentlig var et politisk ansvar å ta, mener han.

Den tidligere PF-lederen tror også det interne fokuset på beredskap, responstid, har ført til at politiet i mye større grad tenker beredskap og er mer forberedt på det verste.

– Der er det åpenbart endret mentalitet, endret fokus og opplæring, også i ordreverket til politiet, som var helt nødvendig. Det er en rekke slike ting som har endret seg. Jeg kaller det en profesjonalisering av beredskapsarbeidet og beredskapstenking, og om samhandling med andre, avslutter han.

Gjorde så godt de kunne

Dagens PF-leder, Sigve Bolstad, var PF-nestleder og leder for lokallaget Oslo politiforening i 2011. Han sier 22. juli 2011 var en grusom hendelse.

– Selv om det hadde skjedd en rekke tragiske terrorhendelser i både Europa og resten av verden, var det nok ikke alle som tenkte at det kunne ramme Norge, og med en så stor styrke og trøkk som det som kom.

Bolstad trekker frem at politiet i starten fikk «veldig mye» skryt og ros.

– Det var et blomsterhav og det ble lagt roser og andre blomster på politibilene, og det var så vidt man så politibilene. På et gitt tidspunkt kom en kraftig backlash, der man begynte å vurdere politiets innsats fra sekund til sekund, sier han.

Kritikken gikk på alt fra politihelikoptre som sto på bakken, politiets røde gummibåt og responstiden til politiet.

– Dette ble satt opp mot alle de frivillige som tok fritidsbåtene sine og berget ungdom på Utøya, sier Bolstad.

Fokuset etter 22. juli handlet om hvor robust norsk politi var til å håndtere større hendelser.

– Jeg mener at norsk politi gjorde alt det de kunne innenfor de rammevilkårene de hadde denne dagen. Det ble lagt ned en formidabel innsats. Og så må vi være ydmyke overfor forbedringspotensialet som Gjørv-kommisjonen pekte på, sier han.

Bolstad trekker særlig frem at politiet ikke var tilstrekkelig rustet for å løse oppgaven den gang på en bedre måte, særlig når det kommer til responstid. Selv satt Bolstad i en buss fra Lødingen i Nordland politidistrikt, på vei til Harstad-Narvik lufthavn, da bomben gikk av.

– Vi hadde vært på ferie og kommet cirka halvveis, da jeg ble oppringt av sekretæren i Oslo politiforening, Erik Eriksen. Han informerte meg om hva som hadde skjedd. Bussjåføren satte på radioen så vi kunne følge med. Det var grusomme hendelser som kom frem, sier han.

Bolstad ble holdt løpende informert til han var tilbake igjen i Oslo. Turen bar rett hjem, og deretter dro han for å være observatør i staben til Oslo politidistrikt. Han mener 22. juli endret synet på beredskapen – både den spissede beredskapen og hverdagsberedskapen – og at man nå i større grad er forberedt på at det kan skje ting og at det kan skje plutselig.

Men Bolstad har en bekymring:

– Faktum er at vi har fått et mer sentralisert politi, der de klare anbefalinger var at norsk politi måtte desentraliseres. Politiets Fellesforbunds kritikk i 2021 er at politiet ikke har kommet tettere på, som både Gjørv-kommisjonen og andre evalueringer av Nærpolitireformen har pekt på er viktig. Selv om vi har fått en bedre og mer spisset beredskap i deler av landet, hjelper det ikke Skjervøy eller Sørøya at det står tre helikoptre i Ski kommune, avslutter han.

Politiet ble budsjettvinner

Som leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget og som andre nestleder i Stortingets 22. juli-komité – som begge vurderte hendelsene den 22. juli inngående – har Anders Anundsen god innsikt i hva som gikk galt. Da det ble regjeringsskifte i 2013, endte Frp-politikeren opp som landets nye justisminister.

– Det vi gjorde da jeg tiltrådte som justis- og beredskapsminister var å lage en oppfølgingsplan. Jeg var litt forundret over at arbeidet ikke var kommet lenger enn det var, da jeg tiltrådte. Det er sikkert mange grunner til det, men alle var veldig opptatt av at vi skulle ha en strategi for hvordan vi skulle løse og følge opp punktene som Gjørv-kommisjonen hadde kommet med, sier han.

Anundsen var på hytta med familien da bomba gikk av.

– Det er en følelse som er vanskelig å beskrive. Vi har ikke strøm på hytta og har TV på aggregat. Heldigvis hadde vi nok bensin. Du blir klistret inn i den virkeligheten som pågår minutt for minutt. Jeg tror alle som opplevde det hendelsesforløpet, så det som ekstremt uvirkelig at dette kan skje i vårt land, i vårt eget, lille fredelige land, sier han.

Anundsen trekker frem at vi den gang var vant til å se terror i andre land, men at det var vanskelig å fatte at det skjedde i Norge.

– 22. juli bidro nok til kanskje den største endringen i norsk politi noen sinne. Politiet selv hadde 5000 konkrete gjennomføringspunkter. Det er alt fra stort til smått og det er en enorm jobb å få gjennomført og operasjonalisert et så stort endringsarbeid, sier han.

Anundsen trekker frem at regjeringen gjennomførte en rekke tiltak for å bedre landets beredskap og krisehåndtering, og siden tiltredelsen har gjort politiet til budsjettvinnere.

– De gjennomgripende endringene har vært at politiet ble forsterket veldig, og vi bevilget penger til cirka 1400 nye politistillinger. Vi gjennomførte helt nye ordninger for PLIVO, slik at nødetatene fikk mye bedre samhandling ved hendelser med pågående livstruende vold. Det ble også et helt annet og gjennomgripende samarbeid mellom politi og forsvar, med store endringer i praksis og i tillegg en ny bistandsinstruks, oppsummerer han.

Videre sier Anundsen at vi fikk en helt annen beredskap på overraskende kort tid.

– Blant annet ble Beredskapstroppen styrket vesentlig, og fikk økt antall mannskaper med 40 prosent. I tillegg ble det satset voldsomt på UEH-mannskaper for å komme over tusen-grensa, hvor alle politidistrikter skal ha nok skarpe kapasiteter til å håndtere denne type hendelser i en startfase, oppsummerer han.

Styrking av PST

Anundsen trekker også frem at PST ble styrket med 300 millioner kroner fra 2014 til 2016. I tillegg til 35 nye stillinger til arbeidet med fremmedkrigerproblematikken, ble det også satset på livvakttjenesten og en styrking av spaning og innhentingskapasiteten, og på IKT og sikkerhet.

– Det ble også foretatt endringer i politiets metoder, blant annet ved innføringen av dataavlesning som metode som er viktig i forebyggende sammenheng og etterforskning. Satsningen på politiets tilstedeværelser på nett ble igangsatt, og er nå utviklet i alle politidistrikt, så vidt jeg vet. Sambandsløsningene er helt annerledes etter innføringen av nasjonalt nødnett, og de misforståelsene som skjedde på vei ut til Utøya om hvor oppmøtestedet skulle være, samt håndteringen av den omtalte «gule lappen», ville ikke skjedd i dag, sier han.

Den «gule lappen» var en lapp med registreringsnummeret til bilen som gjerningsmannen kjørte til Utøya, som ble liggende på et skrivebord.

Det er også under Anundsens tid som justisminister at Nærpolitireformen blir banket igjennom.

– Nærpolitireformen har sikret mye mer robuste politidistrikter. Både evnen til å håndtere hendelser, store som små, og kapasiteten de har til å forebygge, er helt langt bedre enn den var. Jeg må innrømme at jeg skulle ønske at det var fulgt opp med mer midler enn det som har blitt resultatet. For det er klart at den pengetrangheten som mange politidistrikter opplever, påvirker viktige grunnfunksjoner i politiet. Det er gitt tidenes løft, men det er utrolig viktig å ikke tro at det har løst alle problemer med et engangsløft, for du er nødt til å ha ressurser og kapasiteter fremover også, sier han.

Avslutningsvis sier han at norsk politi i dag «heldigvis» ikke er likt politiet fra 22. juli.

– Vi skal være stolte av at vi har verdens mest profesjonelle politi, og over at alle i politiet har tatt ansvar i en svært krevende tid, sier han.

– Tåler kritikk

Politidirektør Benedicte Bjørnland sier 22. juli gjorde et dypt inntrykk på mange i norsk politi.

– Det var en ganske smertefull opplevelse, særlig for dem som stod midt oppe i det, og ikke minst var det vondt å motta 22. juli-kommisjonens rapport, sier hun.

Da terrorangrepet fant sted, var Bjørnland politimester i daværende Vestfold politidistrikt. Hun var på svigerforeldrenes sommersted i Bamble da hun hørte om terrorangrepet i regjeringskvartalet.

– Vi satt og fulgte med på nyhetene. Det første som ble sagt, var at dette var en gedigen gasseksplosjon, noe vi syntes var litt underlig, for det er jo ikke så mange som har gass i hus og forretningsbygg i Oslo, sier hun.

Bjørnland husker også godt da det på kvelden ble kjent at dette var et terrorangrep.

– Da jeg gikk for å legge meg den kvelden var det klart at dette var en tragedie, og da jeg våknet neste morgen ble det sagt at det var mellom 80-90 personer som var drept. Det var litt over det antallet som faktisk endte med å bli drept i terrorangrepene, men det var helt surrealistisk, husker hun.

Siden den gang mener Bjørnland mye har blitt bedre i politiet. Hun trekker frem alt fra bemanning, trening, utstyr, øvelser, prosedyrer og instrukser, til nye operasjonssentraler og nytt beredskapssenter.

– Selv om det er smertefullt i øyeblikket, tror jeg det aller viktigste av hva vi tar med oss fra 22. juli er at vi må lære av hendelser. I stedet for at vi lukker oss inne, erfarer i hvert fall jeg i de årene jeg ha vært i POD, at hvis ikke alt har gått som det skulle, så tåler vi som etat å stå i det og ta lærdom av det. Vi evaluerer systematisk etter mellomstore og større hendelser. Det følger av planverket vårt, sier hun.

I tillegg trekker Bjørnland frem at POD i etterkant av både terrorangrepet på moskeen Al-Noor og Eirik Jensen-saken fikk hendelsene evaluert av eksterne aktører

– Jeg mener dette på sikt bygger tillit, selv om ikke alle ansatte nødvendigvis er enige i at noen utenfor etaten skal vurdere vårt arbeid eller vår oppgaveløsning. Som samfunnets sivile maktorgan er det nødvendig av hensyn til vår troverdighet at vil legger til rette for systematisk evaluering. Jeg har også lyst til å fremheve som positivt at Politiets Fellesforbund har vært en pådriver for ekstern evaluering, sier hun.

Når milepælen

Nåværende justisminister Monica Mæland (H) var i utlandet den 22. juli 2011.

– Jeg var på Kreta og fikk melding fra min politiske rådgiver om at jeg raskt måtte gå til et sted med internasjonal TV. Det gjorde jeg, og jeg fikk sjokk, forteller hun.

Mæland trekker frem at vi har en helt annen beredskap i dag enn vi hadde 22. juli 2011.

– Siden terrorhendelsen har mye blitt gjort for å styrke norsk politiberedskaps tre bærebjelker. Grunnberedskapen er blitt styrket i hele landet, de nasjonale beredskapsressursene har blitt en reell kapasitet i et større geografisk område og politiets samarbeid med andre nødetater og Forsvaret er utvidet og styrket, sier hun.

Hun trekker også frem at det politiske målet om to tjenestepersoner per tusen innbyggere er nådd og at politiet når kravene som er satt til responstid.

– Det nasjonale beredskapssenteret på Taraldrud har vært i drift siden desember 2020, og er et stort løft for beredskapen. Lokale og nasjonale beredskapsressurser kan nå trene sammen, og det vil øke kvaliteten og redusere responstiden til norsk politi, avslutter hun.

Helge Mehus mener det ikke er tvil om at Beredskapstroppen er bedre rustet til å håndtere terrorhandlinger i dag.

– Beredskapstroppen er både kvantitativt og kvalitativt mye bedre rustet i dag enn vi var 22. juli. Det er også en god del andre faktorer som er veldig positive for beredskap som at man har knyttet helikoptertransport direkte på innsatsstyrken. Det er en meget viktig faktor som har styrket beredskapen og innsatsen til de nasjonale beredskapsressurser totalt sett, sier han.