– Det er ekstremt vanskelig å i etterkant sette seg inn i den situasjonen politifolk var i

Renå fikk stor oppmerksomhet etter en kronikk på Politiforum.no i mai, hvor han stilte spørsmål ved 22. juli-kommisjonens vurdering av politiets aksjon på Utøya sommeren 2011. Doktorgradsstipendiaten mener kommisjonsrapporten legger for stor vekt på informasjon som ikke var kjent for de involverte da de fattet sine beslutninger.

– Jeg forventet ikke så mye oppmerksomhet rundt kronikken, sier Renå til Politiforum.

– Det kommer også en lengre artikkel i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift hvor jeg utdyper dette. Det som kanskje ikke kom tydelig nok fram i kronikken, var at min kritikk av kommisjonen for å konkludere på grunnlag av etterpåklokskap primært dreier seg om analysen av aksjonen på Utøya. Ikke hele rapporten som sådan. Og i mitt doktorgradsprosjekt skal jeg se på hele hendelsesforløpet 22. juli 2011, fortsetter han.

Respons og interaksjon

Doktorgraden, som er forventet ferdig i 2018, kan i grove trekk deles inn i fire deler, forklarer Renå. Del en er den første responsen, hvordan Oslo-politiet responderte når det smalt, mens del to er aksjonen på Utøya.

– Hele veien vil hovedfokuset være på det jeg kaller «mellomnivået», altså operasjonssentralene og stab. Jeg vil se særlig på disse. De har viktige roller som kopling mellom polititaktisk og strategisk nivå lokalt og til POD, men også på tvers, til helse, herunder AMK-sentralene, og i en viss grad til Forsvaret.

I del tre ønsker Renå å løfte blikket.

– Der vil jeg se alt under ett, på interaksjonen mellom de mest sentrale politidistriktene, Politidirektoratet (POD) og Kripos, og deres kommunikasjon ut til de andre distriktene. Det går på dette med riksalarm og systemet for varsling. Hvordan fikk de andre distriktene vite om dette, hva tenkte de, hva gjorde de?

Del fire er tenkt å se på politiets samhandling med Forsvaret.

– Jeg er foreløpig bare halvveis i doktorgraden, så dette er ikke helt ferdig gjennomtenkt. Men det er politiet som står sentralt hele veien.

Strukturens rolle

Hendelsene 22. juli 2011 har blitt gjenstand for en rekke avhandlinger, analyser, rapporter og evalueringer - ikke minst politiets innsats. Renå mener likevel at dette ikke er belyst grundig nok.

– Ja, det vil jeg si. Jeg har et ønske om å bidra til å gi en bredere forståelse av det som skjedde. Kommisjonsrapporten er et veldig grundig dokument, det er viktig å understreke, og på mange måter et veldig bra dokument også. Men som flere andre også har påpekt, mener jeg kommisjonens analyse anvender et noe snevert perspektiv. Dens konklusjoner om at det var ledelse, kultur og holdninger som sviktet, blir for enkelt, mener doktorgradsstipendiaten.

Renå vil bruke sin bakgrunn som statsviter med organisasjonsfokus i sin doktorgrad.

– Jeg vil se på dette med strukturenes rolle. Hvis en snakker om problemer med samordning, plassering av ansvar og hvordan informasjon blir formidlet og behandlet, så handler det ikke bare om ledelse og kultur. Det handler også om hvordan man har organisert virksomheten. Som for eksempel forholdet mellom operasjonssentralene og strategisk ledelse i hvert distrikt, mellom politidistriktene, POD og departementet, mellom politiet og Forsvaret, og mellom politiet og helsevesenet. Dette er veldig sammensatt.

Systemet og individet

I 22. juli-kommisjonens rapport, viser Renå til at det snakkes todelt mellom systemsvikt og individsvikt.

– I analysen av Utøya-aksjonen synes jeg det er uklart hva som er avveiningen mellom de to. Hva var det de individuelle personene gjorde feil? Her er vi inne på det retrospektive, at rapporten trekker inn informasjon i etterkant som de involverte personene ikke hadde i sanntid.

Renå sier dette handler om hvordan organisering og struktur påvirker individuelle beslutninger.

– Som for eksempel dette med at operasjonssentralene skal styre politiets aksjoner på bakken. Nettopp på grunn av begrensningene i systemet og tidspress, så har ikke operasjonssentralen den fulle og hele oversikten når de styrer.

– Og slik bidrar systemsvikt til individuell svikt?

– Ja, og dette sier også kommisjonsrapporten veldig bra avslutningsvis. Jeg vil understreke at jeg ikke er ute etter å svartmale rapporten. Jeg håper å utfylle og nyansere den.

Renå stiller spørsmålet om hvorfor forskjellige politienheter responderte forskjellig den 22. juli. Foreløpig har ikke forskningen hans gitt noe tydelig svar på spørsmålet.

– I noen tilfeller fikk man forskjellig informasjon. Hvor detaljert det er mulig å finne svar på dette i etterkant, er vanskelig. Det handler om hvordan man fortolker informasjon, og det kan variere fra individ til individ. Men det handler også om hvordan organisasjonsstrukturer påvirker hvilken informasjon en får. Det er interessant å se om det er mønstre her, kanskje de på operativt nivå agerer forskjellig fra aktører lenger opp i systemet, for eksempel.

Regelstyrt logikk

Noe av det som spiller inn på beslutningstakingen, er det som kalles «logics of action» - eller handlingslogikker på norsk. Dette er et kjent begrep innenfor organisasjonsteori.

– Grovt sagt er det to hovedretninger som jeg vil ta utgangspunkt i: Konsekvenslogikk og regelstyrt logikk. Konsekvenslogikk tar utgangspunkt i at aktørene er utstyrt med et sett preferanser og informasjon om ulike alternativer og konsekvensene av disse, og velger det handlingsalternativet som antas å gi best konsekvenser, forklarer Renå.

For politiansattes del, er den regelstyrte logikken spesielt aktuell.

– Det tar utgangspunkt i at aktørene er sosiale individer, og en del av en organisasjon med normer og regler for hvordan man skal handle i ulike situasjoner. I en gitt situasjon vil kanskje politiutdannede tenke «hva ville en politibetjent gjøre i en situasjon som dette?», og handle deretter. Handlingsplikten er et godt eksempel her.

I 22. juli-rapporten argumenteres det langt på vei at de to politibetjentene på land burde ha handlet, mener Renå.

– Hvis de hadde handlet, hadde det hatt kjennetegn av en konsekvenstankegang. Men de fikk ordre om å observere, og i politiet følger du ordre, sier han.

– Du tenker å se på beslutningene som ble fattet med utgangspunkt i dette?

– Ja, jeg ser på det som to ulike innganger for å fortolke det som skjedde, og undersøke hvordan de ulike perspektivene kan forklare det som skjedde.

Vurderer intervjuer

Under arbeidet så langt, tok Renå først utgangspunkt i de aktuelle rapportene om 22. juli. Senere har han tatt kontakt med politidistrikter, POD og særorganer, med spørsmål om å få tilgang til deler av underlagsinformasjonen de besitter.

– Det har variert litt, og tatt tid i noen tilfeller. Men fra de som til nå har besvart mine forespørsler har jeg så langt, med noen få unntak, fått tilgang til alt jeg har bedt om. Jeg er veldig positivt overrasket over responsen, understreker han.

– Blir det aktuelt å gjøre intervjuer med de involverte?

– Det er noe jeg skal se på til høsten. Jeg synes det er viktig å trå varsomt fram, for å ikke unødig belaste de involverte. Derfor har jeg brukt tid på å gå tjenestevei for å få tilgang. Jeg kommer nok til å bygge på intervjuer som allerede er gitt, så jeg ikke stiller de samme spørsmålene, svarer Renå, og fortsetter:

– Så tenker jeg også at nå har det gått litt tid, kanskje er det noen som tenker annerledes om ting, eller så langt ikke har delt egne erfaringer om det som skjedde 22.juli 2011, eller i tiden forut for dette Det ville vært interessant å komme i kontakt med disse, synes jeg. Så om dette høres interessant ut for noen som var involvert 22. juli, vil jeg gjerne oppfordre dem til å ta kontakt.

Renå understreker at hans ambisjon for doktorgradsprosjektet først og fremst er å anvende andre forståelsesrammer om hendelsesforløpet 22. juli 2011.

– Min primærinngang er å utvide forståelsen av dette. Jeg har ikke tenkt å vurdere hvem som tok feil eller riktig beslutning, men jeg søker å forstå hvorfor de gjorde som de gjorde. Jeg er tross alt bare en akademiker uten erfaring fra politiet, og skal være veldig forsiktig med å snakke om individuell svikt når det gjelder beslutninger tatt 22. juli. Det er ekstremt vanskelig å i etterkant sette seg inn i den situasjonen som disse var i.