Er det skadelig å delta i politiavhør?

Politiet kommer i kontakt med personer som er utsatt for sterke traumatiserende hendelser kort tid etter hendelsene – både som førstehjelpere og som etterforskere. I et traumeperspektiv har de gode anledninger til å støtte ofrene og gi umiddelbar krisehjelp. Slik umiddelbar hjelp kan være det første steget på veien til bearbeiding av opplevelsene og på sikt ha helsemessig gevinst. Blant annet kan det gi anledninger for offeret til å fortelle om opplevelsene og motta informasjon fra politiet som kan hjelpe til å plassere hendelsene, og dermed øke deres forståelser for det som har hendt. Det kan også føre til opplevelse av anerkjennelse for hva en har blitt utsatt for, og bidra til å gjenopprette ofrenes tillit til samfunnet.

På den annen side kan politiavhøret innebære en høy risiko for å forsterke traumatiske stressreaksjoner, særlig fordi etterforskningen krever så detaljert informasjon som mulig. Denne artikkelen tar for seg noen funn fra forskning om avhør av traumatisert ungdom som overlevde på Utøya 2011.

Etter terrorangrepet er det gjennomført et stort forskningsprogram ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) (se Dyb et. al., 2014). Blant annet ble 320 ungdom som hadde overlevd terroren på Utøya intervjuet om deres opplevelser av å gjennomgå politiavhør cirka en måned etter hendelsen. Med et teoretisk perspektiv som tilsier at man skal være forsiktige med å stille detaljerte spørsmål såpass tidlig etter hendelsen, hvis ikke ofrene selv innleder til slike samtaler, stilte vi spørsmål om hvordan ungdommene opplevde å gjennomgå avhørene. Vi spurte hva som eventuelt kunne være belastende og gjøre vondt verre og hva som kunne ha mulige helsemessige fordeler.

Kripos hadde utarbeidet en mal for avhørene som ble gjennomført i politidistrikter over hele landet. Det ble ikke stilt krav om spesiell kompetanse til avhørerene som avhørte ungdom helt ned til 13 år (gjennomsnittsalderen var omtrent 19 år). I en artikkel som er under utgivelse, blir bakgrunn til avhørerne og noen rammer rundt avhørene beskrevet nærmere (Jakobsen, Langballe & Schultz, i trykk).

Bra utførelse av politiet

De overordnete funnene fra studien viser at politiet utførte denne spesielle arbeidsoppgaven bra. De aller fleste ungdommene rapporterte at avhøret ikke var belastende (72,5 %) og at de hadde opplevd at politiet lyttet til dem og forsto dem (84,2 %). Svært få opplevde å ha sterke følelsesmessige reaksjoner under avhøret (4,6 %), mens 6,2 % rapporterte å ha sterke følelsesmessige reaksjoner i dagene etter avhøret. 35,1 % sa at det var meningsfylt for dem å delta.

Selv om erfaringene til ungdommene var gjennomgående positive, finner vi nyanser og viktig informasjon som kan si noe om hva det er vesentlig å fortsette med, og hva som er viktig å endre på eller gjøre mer av for å ivareta sårbare ofre og vitner, slik at avhøret rettslig sett får best mulig verdi og at en ikke påfører de fornærmede unødvendige belastninger.

Unødige belastninger

Tre forhold ved avhørene pekte seg spesielt ut: Hvordan ungdommen tidligere hadde snakket med andre om sine opplevelser, hvordan de opplevde en toveiskommunikasjon med avhøreren og hvordan de opplevde mening ved å delta. Alle disse forholdene blir knyttet til opplevelse av kontroll over situasjonen, som blir sett på som vesentlig blant annet for å gjenopprette trygghet for traumeutsatte. Nedenfor utdyper vi disse forholdene nærmere ved å eksemplifisere med noen ytterpunkter i ungdommenes fortellinger.

For det første var det viktig at ungdommene var vant til å snakke med andre om opplevelsene sine før de skulle fortelle i detaljer til politiet. En sier: «For meg gikk det veldig fint, siden jeg er åpen med å fortelle historien min til politiet [...] det var en lettelse å fortelle alle detaljene.» Motsatt forteller en med andre erfaringer: «Det var virkelig altfor tidlig å gå inn i sånne detaljer. Det var tungt.» En annen sier videre: «Jeg liker ikke å snakke om det...»

For det andre fremhevet ungdommen viktigheten av at politiet var trygge på rollen sin, at de hadde forståelse for ungdommens behov og at de var lydhøre og kommuniserte hensiktsmessig. Følgende eksemplifiserer: «De tok meg seriøst og jeg fikk den tiden jeg trengte. Politifolkene hadde satt av hele dagen til meg [...] jeg fikk fortelle fritt.»

Videre sier en: «Det var ikke noen gamle lærerinner, for å si det sånn. Hun kunne den jobben hun gjorde.» Motsatt sier en: «Jeg følte at de tvang meg til å snakke om det.» En annen understøtter dette: «Det var forferdelig, for det ble veldig virkelig når det ble så detaljert som politiet ville ha det. Og når det kom til oppfølgingsspørsmål som jeg ikke i det hele tatt var forberedt på [...] da var avhørsteknikken veldig, veldig grusom.»

For det tredje viser vi noen eksempler på svar fra ungdommen på våre spørsmål om det var meningsfylt å delta i avhør: En sier: «Jeg følte at det ble veldig bra, det hjalp meg å være med å bidra med noe, da...» En annen sier: «Man måtte spesifisere noen detaljer, fikk liksom rydda opp litt i hodet.» Motsatt viser dette sitatet: «På en måte så hadde jeg ikke lyst. Jeg vet ikke hvor langt frem de kom av å ha et sånt avhør av meg... Han har gjort de største skadene, så jeg kan ikke gjøre noe mer, han kan liksom ikke få større straff selv om han har drept 10 eller 80.»

Viktig med humane avhør

Studien understreker betydningen av at politiet er bevisst sin viktige rolle når de møter ungdom som er i stort behov av beskyttelse etter å ha vært påført betydelige traumer. Politiet i denne studien møtte langt på vei ungdommene slik nyere traumeintervensjoner anbefaler i denne fasen etter traumatiske hendelser – som blant annet er å bidra til å gjenopprette trygghet og å gi sosial støtte.

Selv om det er stor forskjell på traumer etter terror og for eksempel etter vold og seksuelle overgrep, særlig i nære relasjoner, mener vi at kunnskapen som er skaffet til veie i dette prosjektet kan overføres til avhør av barn og unge med volds- og seksuelle overgreps-erfaringer. Videre vil vi bare her minne om den omfattende litteraturen som støtter opp under hvor viktig humane avhør er for å fremskaffe pålitelig informasjon, som jo er hovedoppgaven til politietterforskere.

Oppsummerende kan vi si at det i de fleste tilfellene ikke er skadelig å gjennomgå avhør kort tid etter en traumatiserende hendelse, slik det ble praktisert overfor ungdommene som overlevde terroren på Utøya. Vi avslutter med å oppsummere faktorer som kan redusere tilleggsbelastninger og som kan bidra til helsemessig gevinst, og hva som kan forbedres av politiet:

Betydningsfulle forhold som kom frem i studien

• At ungdommen var i en prosess av bearbeiding av traumene de var utsatt for
• At de var forberedt til avhøret
• At de fikk fortelle fritt, i sitt eget tempo
• At de opplevde å bli lyttet til av en trygg avhører
• At de opplevde det meningsfylt å delta
• At de mestret følelsesmessige reaksjoner som oppsto underveis i avhøret
• At de opplevde å kunne svare godt for seg

Endringer med sikte på å redusere belastninger ved å gjennomgå avhør

• Vektlegge forberedelser av avhørte
• Mer traumekunnskap
• Mer fleksibilitet i avhørets spørsmål
• Muligheter for enkle kartleggingsrutiner for å avdekke spesielt traumatiserte ungdommers behov for beskyttelse og tilrettelegging i avhøret