- Jeg fikk med meg en telefon. Den ringte hele natta, og på displayet sto det «Mamma» eller «Pappa»

«Kort etter ankomsten i Regjeringskvartalet ba jeg operasjonssentralen om å «trykke på den store knappen».»

Thor Langlie
Innsatsleder Oslo politidistrikt
Var en av de første polititjenestemennene i Regjeringskvartalet

«Jeg hørte den voldsomme eksplosjonen og kjørte bort i løpet av veldig kort tid. Det var voldsomme syns- og sanseinntrykk, med store ødeleggelser, masse røyk fra to branner, samt døde og hardt skadde personer. I tillegg de sjokkskadde som virret rundt.

Som innstasleder følte jeg veldig på HMS-ansvaret, for både de profesjonelle aktørene i redningsinnsatsen, og de sivile som også kom til for å hjelpe de skadde initialt. Det var et farlig område å jobbe i, med nedfall av betong, glass og metall fra de skadde bygningene.

Kort etter ankomsten i Regjeringskvartalet ba jeg operasjonssentralen om å «trykke på den store knappen», for jeg trengte alle de ressursene det var mulig å oppdrive.

På bildet hadde det kommet inn en uverifisert melding om flere bomber i regjeringskvartalet. Da måtte jeg evakuere ut innsatspersonell i søk, og fryktet med det at noen alvorlig skadde som enda ikke var funnet enda, kunne bli forsinket til sykehus. Etter fem minutter var situasjonen avklart og innsatspersonellet ble sendt inn igjen. Ingen døde på grunn av disse minuttene med forsinkelse».

Da vi reiste over til Utøya, visste jeg ikke om det var noen som var drept.

Håvard Gåsbakk
Innsatsleder i Nordre Buskerud politidistrikt
Var med i den røde gummibåten på vei til Utøya

«Du er fokusert på de arbeidsoppgavene som står foran deg. Da vi reiste over til Utøya, visste jeg ikke om det var noen som var drept. Det var ingen på det tidspunktet som var bekreftet døde, men ut fra meldingen på oppdraget over sambandet, så forsto jeg at vi stod overfor en alvorlig hendelse. Det var det ingen tvil om.

Jeg visste at det i hvert fall var en gjerningsmann som skjøt og gikk med politiuniform. Jeg gikk inn i det ukjente og da må man ta høyde for alle situasjoner.

Jeg tok frem all den treningen jeg har tilegnet meg gjennom politiyrket.

«Vi visste det var tidskritisk å komme dit skytingen pågikk, samtidig som vi visste at andre gjerningspersoner kunne være i bevegelse eller utplassert andre steder på øya.»

Vi visste det var tidskritisk å komme dit skytingen pågikk, samtidig som vi visste at andre gjerningspersoner kunne være i bevegelse eller utplassert andre steder på øya.

«Ragnar»
Operatør i Beredskapstroppen
Teamleder for Beredskapstroppens andre team på Utøya.

«Deler av teamet mitt hadde vært på innsats i Regjeringskvartalet etter at bomben gikk av. Vi forventet et sekundærangrep mot et mykt mål, og hadde diskutert flere scenarier i Oslo eller på Gardermoen flyplass. I transporten underveis mot Utøya gjentok jeg mye av taktikken vår, og vi gikk inn i situasjonen med samme mentale bilde og forståelse for hva vi skulle gjøre.

Den siste biten inn mot Utøya hørte vi massiv skyting, med veldig raske enkeltskudd. Vi så kulenedslag i vannet ved siden av båten, fra det vi vurderte var rikosjetter. Med et skuddsikkert skjold foran i båten følte vi oss relativt trygge.

Situasjonsforståelsen vår var at tre til fem menn med automatvåpen gikk rundt på Utøya og skjøt på folk, og at de mest sannsynlig var utkledd som politi. Ingenting tydet på at det kun var en gjerningsperson som sto bak dette. Vår siste oppdatering var meldinger om mulige IED-er (bomber, red.anm.) i trærne. Var det reelt, tenkte vi det også kunne være IED-er i andre settinger der.

Skytingen gikk jevnt og trutt etter at vi kom i land. Jeg sa til teamet mitt at det er hurtighet som gjelder og at vi skal gå i retning av skuddene. Målet var å forstyrre gjerningspersonene og få dem til å rette oppmerksomheten mot oss. Jeg var sikker på at vi kom til å få en ildkonfrontasjon.

Vegetasjonen var tett, det var mørkt og regnet mye. Flere steder tok vi korte pauser og forflyttet oss puljevis. Hele tiden var det en vurdering ut ifra terrenget. Vi visste det var tidskritisk å komme dit skytingen pågikk, samtidig som vi visste at andre gjerningspersoner kunne være i bevegelse eller utplassert andre steder på øya.

Jeg husker veldig godt synet da vi kom fram til en rød hytte. Vi så at store menneskemengder hadde trampet ned vegetasjonen. De hadde åpenbart flyktet i panikk i alle retninger. Skytingen hadde opphørt, og det var helt taust. Vi hørte regnet slå mot bladene i skogen.

Et siste skudd ga oss bekreftelse på retningen. Da vi satt og lyttet oppdaget jeg og en kollega en person i skogen som bevegde seg mot oss. Vi så ham bare fra livet og ned. Han hadde en mørk bukse med noe som så ut som reflekser nederst på bena. Vi så ikke noe våpen, bare den nedre delen av en person.

Vi anropte personen, men han løp bort fra oss. Vi løp etter og forsøkte å avskjære ham, men han løp bak en liten knoll i et skogholt. Da han kom fram så vi at han hadde på seg noe som for oss var en åpenbart forfalsket politiuniform. Da var vi sikre på at dette var en gjerningsperson. Det framsto som åpenbart da han overga seg at han gjorde alt for å unngå å bli skutt. Det var en nærmest teatralsk pågripelse.

De andre tok da seg ned mot østbredden av øya for å skaffe seg oversikt og se til skadde personer. Situasjonsbildet tilsa fortsatt at det kunne være flere gjerningspersoner, og de var påskrudde og klare til å avbryte dersom det ble avfyrt flere skudd.

Jeg satt igjen med gjerningspersonen. Like ved oss lå det ungdommer som åpenbart var skutt og drept. Gjerningspersonen snakket mye, men det var et stort sprik mellom hva han sa, og hva han trodde vi tenkte om ham. Han ordla seg som om vi sympatiserte med hans handlinger. For meg hadde han åpenbart en ekstrem tankegang som ikke passet inn i et normalt sinn.

I en situasjon som dette, registrerer du hva som har skjedd, ser at unge mennesker har blitt drept og forstår at det er en dyp tragedie. Samtidig har du fullt fokus på jobben din. Det er vanskelig å forklare, men dette er kulminasjonen av masse trening som har gitt deg en form for motstandsdyktighet».

Det kom ekstremt mange ambulanser og busser for å ta imot ungdommer. Det var skytteltrafikk av helikoptre. Jeg følte meg som i en krigsfilm.

Benny Olsen
Innsatsleder og politioverbetjent Sør-Øst politidistrikt
Bisto på mottakspunktet for ungdommene som ble evakuert fra Utøya

«Jeg var hundefører 22. juli 2011, og ble sendt mot Utøya sammen med kolleger fra Drammen. Stressnivået var høyt, fordi vi ikke visste hvor vi skulle eller hvilken motpart vi sto overfor. Vi visste at det ble skutt på øya, men var også av den oppfatning at det var folk på land som kunne ta oss på avstand. Jeg var innstilt på at nå skulle jeg over på øya og stå overfor en trussel der ute, med den risikoen det innebar.

Jeg kjørte alene oppover, og husker jeg prata med bikkja og sa at det ikke er sikkert vi kommer hjem i dag. Kona jobbet på operasjonssentralen den dagen, og det for gjennom hodet mitt at hun kanskje kom til å få høre over eteren at noen av oss var skutt eller drept.

Jeg endte istedenfor opp med å gjøre en innsats på landsiden. Jeg var veldig stridsklar, og det ble en ekstrem omveltning å måtte stå igjen på kaia. Dette var før nødnettet kom og jeg hadde derfor ingen aning om hva som skjedde på Utøya i det hele tatt. Majoriteten av ungdommene ble sendt i land der jeg sto, enten med båt eller helikopter. Jeg så ungdommer som blødde og gråt, og kollegaer som åpenbart var berørt.

Det kom ekstremt mange ambulanser og busser for å ta imot ungdommer. Det var skytteltrafikk av helikoptre. Jeg følte meg som i en krigsfilm. Situasjonen var surrealistisk.

Inntrykkene måtte jeg ta innover meg senere. Jeg hadde ikke tid til å tenke «fy faen, dette er jævlig». Vi hadde en jobb å gjøre med å redde liv og få logistikken til å flyte, samtidig som vi måtte håndtere publikum og media. Trykket var enormt. Å være der opplevdes som å få et lass med sand mot seg som man ikke klarer å ta imot. Vi bare måtte gå inn i en modus for å prestere vårt aller beste, for vi visste at det vi gjorde fikk konsekvenser for så mange».

Jeg visste at flere av mine venner hadde barn som deltok på sommerleiren, og jeg fryktet at noen av dem kunne være blant de drepte.

Øystein Mæland
Politidirektør
Hadde nettopp begynt i jobben da terroren rammet

«Dette bildet ble tatt langt på natt og inn i de tidlige morgentimene 23. juli. Gjerningsmannen var pågrepet, de skadde var tatt hånd om og politiet jobbet med å få oversikt over antall drepte på Utøya.

Hva føler man i en sånn situasjon? Vi sto overfor den største forbrytelsen på norsk jord i fredstid. Regjeringskvartalet var bombet og massedrapet på barn og unge på sommerleir var overveldende i sin brutalitet. Jeg visste at flere av mine venner hadde barn som deltok på sommerleiren, og jeg fryktet at noen av dem kunne være blant de drepte. Der og da klarer man ikke fullt og helt å ta inn hva dette betyr for alle de berørte, foreldre og søsken som befant seg på Sundvolden hotell og som kanskje fortsatt håpet på et livstegn fra en sønn eller datter som kanskje hadde klart å gjemme seg unna.

Jeg visste at min bekreftelse på omfanget av ugjerningen umiddelbart ville frata mange det håpet. Når jeg ser på bildet i dag, kan jeg fortsatt kjenne på den nærmest lammende følelsen som preget dette øyeblikket».

Jeg fikk på et tidspunkt med meg en telefon som jeg bar med meg. Den ringte hele natta, og på displayet sto det «Mamma» eller «Pappa».

Linda Øvereng Rolandsen
Politioverbetjent Hønefoss politistasjon
Jobbet på pårørendesenteret på Sundvollen

«På kvelden den 22. juli satt jeg hjemme og fulgte med på nyhetene. Da jeg hørte at flere personer var skutt på Utøya, dro jeg for å hente utstyret på Modum lensmannskontor hvor jeg jobbet, kjørte til Hønefoss og fikk beskjed om å dra til Sundvollen. Det eneste jeg fikk vite var at man skulle ta imot alle der, og at «ungdommene blir tatt med dit».

I bilen prøvde jeg å psykisk forberede meg på visuelle inntrykk og det å møte mennesker i krise, men jeg skjønte ikke hvordan det var før jeg kom fram. Det var et sjokk å ankomme Sundvollen. Jeg var en av de første politifolkene på stedet, og ble møtt av det komplette kaos, med nesten nakne ungdommer som gikk rundt med dyner og pledd rundt seg. Jeg var iført uniform og var bevæpnet, og flere ungdommer ble redde da de så meg. Jeg brukte mye tid på å roe dem ned og fortelle at det var trygt.

Etter hvert møtte jeg en kollega, som sa vi skulle avhøre ungdommer for å kartlegge om det var flere gjerningspersoner. Vi skulle fokusere på de som hadde blitt skutt etter eller hadde sett noen bli skutt. Det var en hard prioritering vi måtte gjøre for å få oversikt. Der og da visste vi ikke om det kom flere angrep. Jeg husker jeg tenkte at dersom det skjer noe mer, er det her det kommer til å skje. Vi var i høy beredskap.

I starten avhørte jeg ungdommene på gulvet i korridorene på hotellet. Vi fikk informasjon om alt fra en til tre gjerningspersoner, og rapporterte det inn. Samtidig slet vi med manglende teknisk utstyr. Sambandet kokte og vi hadde ikke bærbare PC-er eller jobbtelefoner. Jeg skrev avhørene for hånd på de arkene jeg hadde tilgjengelig.

Det var veldig spesielt å sitte der med traumatiserte ungdommer. Jeg følte meg som en psykolog for ungdommene som fortalte sin historie for første gang. Jeg tenkte at den største jobben jeg kunne gjøre var å vise omsorg, empati og trygghet. Samtidig gikk jeg inn i en boble og var profesjonell.

Noen ungdommer hadde tatt med seg telefonene til vennene sine, som de ikke visste om var levende eller døde. Det var en belastning å se telefonene uten eiere som ringte. Jeg fikk på et tidspunkt med meg en telefon som jeg bar med meg. Den ringte hele natta, og på displayet sto det «Mamma» eller «Pappa».

Det var et etisk dilemma. Skulle jeg ta telefonen og si at jeg hadde den, men ikke ante hva som hadde skjedd med barnet deres? Jeg kom til at det riktige var at de fikk svar på samme måte som alle andre pårørende.

Jeg hørte mange historier. En gutt jeg snakket med, som ikke hadde hatt det så greit tidligere i livet, hadde sett kameraten sin dø. Jeg tenkte at han trengte videre oppfølging, og tok ham med for å overlate ham til helsepersonell. På veien møtte vi foreldrene og søsteren til kameraten hans, som begynte å spørre. Jeg ba dem vente og tok med gutten dit han skulle. Så tok jeg dem med meg til et hotellrom og fortalte dem det jeg hadde fått vite, men at jeg ikke kunne bekrefte noe.

Det var mange følelser å håndtere på ett sted, og jeg var glad jeg hadde jobbet en del år før dette. Jeg måtte bare koble ut mine egne følelser og jobbe på autopilot. Noe annet hadde jeg ikke tid til. Det var så mye å gjøre at jeg ikke rakk å tenke på det.

Dette var så mye større enn hva man noen sinne hadde vært med på før. Mannskapene var bundet opp i Oslo og på Utøya innledningsvis, og så kom bølgen til Sundvollen. Det var så massivt at opplevelsen av å være der er nesten umulig å formidle».

Det var veldig spesielt å se merkingen etter hvor de døde hadde blitt funnet.

Håvard Haftor Arntzen
Kriminaltekniker Kripos
Jobbet på Utøya og i Regjeringskvartalet

«Jeg var på ferie og kom først på jobb noen dager etter 22. juli. På første arbeidsdag dro jeg til Utøya. Selv om de døde på Utøya var transport bort, kunne jeg se hva som hadde skjedd. Nummerlappene, de unike numrene til hver enkelt av de døde, var festet med metallstenger i terrenget. I områdene ved stengene var det blod. Spesielt husker jeg området ved sørenden, hvor mange hadde samlet seg for å svømme vekk fra øya.

Det var veldig spesielt å se merkingen etter hvor de døde hadde blitt funnet. Det ga et veldig inntrykk når du så omfanget og hvor de hadde mistet sitt liv.

Min første oppgave var å undersøke gjerningsmannens bil, hvor blant annet en plastkoffert med ammunisjon og Energy-sjokolader lå. Jeg mener gjerningsmannen hadde kjøpt inn sjokoladene for å holde ut lengst mulig og drepe flest mulig.

Neste dag jobbet jeg i Regjeringskvartalet. Det første inntrykket mitt da jeg kom til dit, var de enorme skadene. Du trodde ikke at du var i Norge. Du fikk assosiasjoner til at du var i en krigssone. I Regjeringskvartalet ble vi delt inn i forskjellige soner. Det vi var opptatt av var å finne spor etter menneskedeler, og alt av spor som vi kunne tilknytte til den straffbare handlingen, altså bomben.

Jeg husker at jeg tenkte at dette er uvirkelig. Det var så stort og overveldende. Jeg tenkte at her kommer vi til å jobbe veldig lenge, fordi det er så mye som må undersøkes. Etter rundt 14 dager ble arbeidet i regjeringskvartalet avsluttet.

Jeg hadde jobbet som krimtekniker siden 1994 og var en av dem som hadde lengst erfaring 22. juli, men det her hadde ingen i Norge erfaring på. Jeg hadde vært med på Bandidos' bombeangrep i Drammen og store flyulykker, men dette her var mye større».

Det var mye følelser, også blant oss i politiet, men man prøvde å være profesjonell.

Øystein Holten
Politibetjent Oslo politidistrikt
Ble hyllet med applaus sammen med sine politikolleger

«Jeg var på vei hjem fra dagvakt 22. juli, da jeg hørte det smalt. Jeg tenkte umiddelbart på tordenvær, men så så jeg på nyhetene at det dessverre ikke var det. Jeg meldte meg til tjeneste ganske fort og dro på jobb. Jeg var nede på Youngstorget hele ettermiddagen og tok imot media og organiserte bombesøk.

Jeg husker spesielt da meldingene kom fra Utøya. Det ble en merkelig stemning og en veldig summing blant journalistene, naturlig nok.

Rosetoget var på tampen av en lang dag med masse folk og inntrykk. Det var mye følelser, også blant oss i politiet, men man prøvde å være profesjonell. Det var veldig spesielt, men man følte seg ikke spesiell. Vi valgte å gå i samlet flokk for å vise samhørighet og at vi stod samlet. Det å få applaus var rørende, jeg ble også litt brydd, men jeg tenkte at jeg tok imot applausen på vegne av nødetatene og ikke minst de kollegaene som hadde blitt utsatt for svært tøffe inntrykk, både i regjeringskvartalet og på Utøya.

Samtidig var vi preget av det vi hadde opplevd og sett av innbyggernes sorg. Den felles smerten vi opplevde den dagen var til å ta og føle på. Samtidig gjorde det godt å være en del av det fellesskapet».

LES OGSÅ: Ny 22. juli-forskning: Derfor mobiliserte ikke politiet raskere