Jeg tror ikke noen av oss som var på jobb 22. juli kommer til å glemme den vakta, eller de påfølgende vaktene etter terroren

I år er det 10 år siden 22. Juli. Tiden har gått så fort, men tenk at det er så lenge siden!

Jeg tror ikke noen av oss som var på jobb 22. juli kommer til å glemme den vakta, eller de påfølgende vaktene etter terroren, uavhengig av rollen vi hadde. Om du var operativ eller kriminaltekniker på åstedet, operatør ved operasjonssentralen, analytiker i PST, sivilt ansatt i HR, involvert i stabsarbeidet, etterforsker, pårørendekontakt, eller på annen måte ble berørt har vi sikkert kjent på mange av de samme følelsene. Jeg har selv kjent på samhold, stolthet og trygghet, men også utilstrekkelighet, skyld, utrygghet, skam og ensomhet.

Livet etter 22.juli har vært, og er, en følelsesmessig berg- og dalbane. De første dagene etter terrorhendelsene følte jeg at politiet ble verdsatt, respektert og hadde stor tillitt i befolkningen. Men etter noen dager snudde stemningen og jeg følte meg hatet, utilstrekkelig og nærmest beskyldt for at politiet var ansvarlig for utfallet av ugjerningene. Som kjent kom det mye kritikk mot politiet i dagene etter.

Mange mente vi opptrådte amatørmessig. At vi var dårlig forberedt, feilet og ikke klarte å ivareta vårt samfunnsoppdrag. Hvordan kunne vi la det skje? Hvorfor klarte ikke politiet å stanse gjerningsmannen på et langt tidligere tidspunkt? Det har tatt meg lang tid å forstå hvor mye denne kritikken har plaget meg.

Tidligere har jeg ikke turt å si ifra dersom et oppdrag har vært krevende å håndtere, fordi jeg har vært redd for å bli oppfattet som svak. Selv ikke etter terroren 22. juli syntes jeg at jeg hadde en god nok grunn til å si det som det var, at jobb og hverdag ble vanskelig for meg å takle. Jeg trodde lenge at det bare var jeg som var svak og ikke tålte inntrykkene fra hendelsene og kritikken mot politiet. Det har gjort at jeg tidvis har følt meg forferdelig ensom i etaten.

Vi som jobber i politiet er vanlige mennesker – med alt det innebærer. Bak uniformen, stillingstittelen, det tøffe ytre, er vi mennesker med følelser. Jeg tåler ikke mer enn de fleste andre, men jeg har vært god på å skjule hvordan jeg egentlig har hatt det. Jeg har vært god til å stå i det, børstet bort tunge og forstyrrende tanker og gått videre til neste oppdrag.

Jeg har ikke orket å snakke om de vanskelige følelsene, for det har vært lettere å bare riste det vonde av seg og ignorere det som har tynget meg. Samtidig fyltes mitt mentale glass, umerkelig, til det rant over og jeg møtte mennesket i meg. Det var i dette møtet med meg selv at de virkelige problemene oppstod for meg; og det var da jeg skjønte at det ikke var meningen at jeg skulle tåle alt. Det er heller ikke slik at noen tåler mye mens andre tåler lite. Vi tåler forskjellig.

For at vi som ansatte i politiet skal settes i stand til å tømme glasset før det renner over, er det viktig at det skapes en god kultur for at det skal være lov å vise følelser. Debrief og samtaler etter hendelser er naturlige arenaer for dette, men det er fortsatt mange i etaten som oppfatter debrief som «et nødvendig onde». Noe som bare skal krysses av på lista. Etter at jeg åpnet opp om mine egne erfaringer, er nettopp dette blant tilbakemeldingene jeg har fått. Debrief tar for mye tid i en hektisk politihverdag. Det er synd, fordi en debrief er viktig for å tømme det mentale glasset.

Jeg ønsker å bidra til økt åpenhet og mer fokus på vår mentale helse og håper jeg kan inspirere andre i etaten til å snakke (mer) om mental helse og uhelse. Jeg forventer ikke at alle opplever dette på samme måte som meg, eller kjenner seg igjen i det jeg skriver. Vi er forskjellige, og det er helt greit.

Men, om du ikke kjenner deg igjen i det jeg har skrevet, vil jeg uansett be deg om å være empatisk og støttende til de av oss som opplever at hverdagen blir vanskelig, enten det er etter en traumatisk hendelse, eller etter totalen av belastninger i livet. Ikke avvis og fordøm, men prøv gjerne å forstå. Og viktigst; inkluder og aksepter oss.

Du trenger ikke kjenne kollegaer personlig, eller møte opp hjemme hos dem med blomster, for å være støttende. Send en melding, lik at noen deler en mening, støtt en spleis, fremsnakk kollegaen som står i noe vanskelig. Medfølelse og forståelse er så viktig for de som har det tøft. Vis at du bryr deg om mennesket, uavhengig av saken. Det betyr mer en du aner! Det høres kanskje dramatisk ut å si, men jeg tror oppriktig at det også kan bidra til å redde liv! Vis at du bryr deg. Vis at du er et medmenneske. Vis gjerne sårbarhet, det skaper tillit.

22. juli vil alltid være en del av mange av oss, på godt og vondt. For min del har det vært i overkant vondt, men det går bedre. Av og til trenger jeg hjelp til å håndtere det vanskelige. Selv om kanskje ikke alt blir helt bra, så har det i alle fall potensiale for å bli litt bedre.

LES OGSÅ: Mye er galt med John Wayne