Politiets bruk av skytevåpen

I perioden 2009-2019 har politiet opplevd en økning i antall bevæpningsoppdrag fra 1978 til 9936, og i gjennomsnitt per år har politiet truet med å bruke skytevåpen 75 ganger og brukt skytevåpen 4,4 ganger.

Å bruke skytevåpen med potensielt dødelig utfall er kanskje den vanskeligste beslutningen en politibetjent kan ta. Kunnskap om slike situasjoner og beslutninger er derfor viktig for politiets operative trening.

Denne fagartikkelen tar utgangspunkt i funn i artikkelen «Norwegian Police Use of Firearms: Critical Decision-Making in Dynamic and Stressful Situations» (Henriksen & Kruke, 2020). Studien undersøkte hvordan politibetjenter foretar beslutninger om bruk av skytevåpen mot person, og de kontekstuelle faktorene som ligger til grunn for beslutningstakingen.

Herunder ble 24 (av totalt 28) hendelser hvor politiet avfyrte rettet skudd mot person i perioden 2005-2018 undersøkt, og det ble gjennomført 10 intervjuer med politiansatte som har erfaring med å avfyre rettet skudd.

Operativ trening og erfaring

Studien brukte Klein (1998) sin modell for gjenkjenningsbasert beslutningstaking, hvor det betinges at beslutningstakeren benytter tidligere erfaringer. Informantene i studien ble bedt om å rangere fra 1 (lite) til 10 (mye) hvor likt de fant tidligere trening og tjenesteerfaring med hendelsen hvor de brukte skytevåpen.

I gjennomsnitt ble operativ trening gitt score på 8 og tjenesteerfaring 4. Dette indikerer at treningen danner et bedre grunnlag for gjenkjennelse av væpnede konfrontasjoner enn erfaringer fra daglig tjeneste. Det er derfor et relevant spørsmål om hvilke erfaringer norsk politi i hovedsak tilegner seg ved bevæpningsoppdrag.

På bakgrunn av mange bevæpningsoppdrag, men få situasjoner hvor det trues med skytevåpen, samt svært få hendelser hvor skytevåpen brukes, er det rimelig å si at politiets erfaringer i all hovedsak er bevæpning, men ingen konfrontasjon og/eller deeskalering. De få politiansatte som faktisk har vært i situasjoner hvor de har brukt skytevåpen, besitter meget viktige erfaringer som bør danne grunnlag for erfaringslæring i politiet, som anbefalt av Bevæpningsutvalget i 2017.

Situasjonsforståelse

Situasjonsforståelse kan defineres som «oppfatningen av elementene i et miljø innen et volum av tid og rom, forståelsen av deres betydning og projeksjonen av deres status i nær fremtid». Flertallet av informantene i studien fortalte at de ble gitt begrenset informasjon i forbindelse med oppdraget. Selv om halvparten opplevde oppdraget som alvorlig, og et mindretall innledningsvis forventet at dette ikke ville utvikle seg til en alvorlig situasjon, fortalte alle at de under konfrontasjonen med motparten fryktet alvorlige utfall av situasjonen.

Våpeninstruks for politiet regulerer politiets bruk av skytevåpen. Politiet skal ta hensyn til utenforstående og, dersom mulig, forsøke lempeligere midler og begrense skadevirkninger. Skytevåpen kan brukes når «tjenestepersonen selv eller andre trues med eller utsettes for en grov voldshandling», og det er fare for alvorlig personskade eller dødsfall.

Å følge instruksen under en væpnet konfrontasjon betinger en grad av analytisk tilnærming til beslutningstaking, gjennom rasjonelle vurderinger. Intuitiv beslutningstaking er en alternativ tilnærming i situasjoner med begrenset tid til vurderinger og som krever svært raske beslutninger. Intuitiv beslutningstaking medfører mer begrenset tenkning og vurdering, men kan være «gode nok til å håndtere situasjonen en står overfor».

Majoriteten av informantene i studien benyttet lempeligere midler før de brukte skytevåpen, og et mindretall unnlot å skyte grunnet utenforstående i bakgrunnen. Flertallet satte også en grense for hvor langt de ville la situasjonen utvikle seg før de ville gjøre bruk av skytevåpen. De fortalte imidlertid at motparten gikk langt over disse grensene før skytevåpen ble benyttet.

Herunder fortalte en informant at:

«Jeg skyter ikke før motparten er langt over grensen min. Men, det er egentlig fordi du ønsker å vente helt til det siste med å skyte.»

At informantene egentlig ikke ønsket å skyte, eller at situasjonen utviklet seg veldig raskt, var blant årsakene til at motparten passerte informantenes grenser. Alle informantene oppgav også den opplevde trusselen mot seg selv eller andre som årsaken til beslutningen om å skyte. Flertallet ventet til motparten rettet skytevåpen mot dem, eller beveget seg inn på kort avstand med annet våpen i hendene.

En informant fortalte spesifikt at «det var avstanden, og motparten hadde hånden (med et våpen) hevet over hodet».

Beslutningsgrunnlaget om bruk av skytevåpen bygger således både på kontekstuavhengige faktorer som trening og profesjonell erfaring, og kontekstavhengige faktorer som informasjon og situasjonsforståelse, sammenfattet i figur 1.

Konklusjon og Videreutvikling

Norsk politi drar primært veksel på gjenkjennelse fra operativ trening når de håndterer væpnede konfrontasjoner. Det benyttes både analytisk og intuitiv beslutningstaking, hvor selve beslutningen om å skyte primært er en intuitiv respons på potensiell livsfare, oftest med kort avstand mellom motparten og politiet.

Bevæpningsoppdrag har et iboende potensial for at skytevåpen kan bli brukt, og politiet kan stå overfor situasjoner med «en fin linje mellom bruk av nødvendig makt for å oppnå legitime tjenestehandlinger og overdreven maktbruk». Forståelsen av hva som foregår i denne beslutningskonteksten, gjennom økt bruk av erfarings- og forskningsbasert kunnskap, er viktig for videreutvikling av politiets operative trening.

Det er mye fokus på situasjoner hvor politiet har løsnet skudd. Det er imidlertid langt flere situasjoner hvor politiet har truet med skytevåpen, situasjoner hvor det kanskje er hjemmel til å avfyre skudd, men hvor politiansatte unnlater å skyte. En studie som undersøker dette, vil kunne frembringe viktig kunnskap som kan styrke trening i beslutningstaking både ved Politihøgskolens simulatortrening og utdannelser i operative disipliner, og politidistriktenes operative trening for innsatspersonell

Videre forskning vil gi verdifull kunnskap for politiets trening, og bedre forståelse for de situasjonene hvor politiet ser seg nødt til å gjøre bruk av sitt sterkeste maktmiddel.

Fagartikkelen er en forkortet versjon av forfatternes artikkel i Nordic Journal of Studies in Policing.