Fra arkivet: Slik ble Sindre politimann

22. juli 2011. Det er to timer til det smeller i hovedstaden. To timer til Oslo sentrum forvandles til et kaotisk inferno. To timer til hele nasjonen rystes. To timer til politiets hverdag snus på hodet.

Drøyt 100 meter unna stedet hvor gjerningsmannen snart skal parkere en Volkswagen Crafter med en 950 kilos bombe i bagasjerommet, ligger kaféen Kjøkken og bar. Spisestedet på Youngstorget skal snart få blåst ut vinduene sine. Fortsatt er det bare en døsig sommerdag i hovedstaden.

På et vindusbord med utsikt mot det gamle politihuset i Møllergata 19, sitter det en ung mann. Sindre Evensen er 21 år, kommer fra Kolbotn utenfor Oslo, og er full av forventninger. Til høsten begynner han på Politihøgskolen.

– Det var ingen barndomsdrøm å bli politi. Etter videregående gjorde jeg mye research om studiet og yrket, og det traff meg veldig. Siden har det å skulle bli politi stått i hodet mitt. Jeg ser på å kunne bli politimann som et privilegium.

Det er første gang Sindre møter Politiforum. Han er kortklipt og klar i blikket. Spent på det som venter ham til høsten. Samtidig er han i uvisse om det som snart skal skje rett oppi gaten, og hvordan det vil påvirke yrkeskarrieren han har valgt seg ut.

– Akkurat nå føles politiyrket som det eneste riktige, sier Sindre.

Klokken har passert 14.00 når vi skilles med et håndtrykk og en avtale om å møtes igjen før skolestart. Sommervarmen framskynder Oslo-helgen. Uteserveringene fylles. På en øy i Tyrifjorden er alt bare idyllisk.

Så smeller det.

Uredd unggutt

Sindre Evensen kom til verden 8. november 1989, som den eldste av to brødre. Oppveksten tilbragte han for det meste i drabantbyen Kolbotn, et kvarters togtur fra Oslo sentrum. Det var her, i trygge og landlige omgivelser, at Sindre tok valget: Han skulle bli politi.

Yrket appellerte sterkt til den søkende unggutten. Beslutningen om å forsøke seg på Politihøgskolen ble tatt like etter videregående, men veien dit ble mer kronglete enn han kanskje hadde håpet.

– Jeg søkte og fikk avslag to ganger. Det var karakterer som var grunnen til at jeg ikke kom inn, forteller Sindre, når vi møter ham igjen tidlig i august 2011.

Først på tredje forsøk kom han gjennom nåløyet.

– For min del føler jeg det var en fordel at jeg hadde søkt flere ganger før jeg kom inn. Hadde jeg kommet inn på første forsøk, spørs det om jeg hadde vært helt klar for det. Jeg har studert litt og jobbet litt, og føler meg mer moden nå.

Etter at søknaden ble levert inn senvinteren 2011, har han gått gjennom Politihøgskolens mange opptaksprøver og intervjuer. Som aktiv fotballspiller var det ingen utfordring å bestå de fysiske testene.

– Jeg opplevde dem som lette å bestå, men utfordringen var å gjøre det bra. Egnethetserklæringen og sikkerhetstesten var også lett å komme seg gjennom. Det handler jo om å være ærlig på hvem man er.

Sindre framstår gjennomtenkt og selvsikker. Ifølge mamma Anita, er det slik han er. Sønnen har alltid vært uredd i nye situasjoner.

– Vi opplever Sindre som trygg i seg selv. Han har alltid tatt utfordringer og hoppet i det. Jeg husker da han var halvannet år gammel og han begynte i barnehagen. Jeg så for meg en tilvenningsperiode, men Sindre bare løp rett inn og begynte å leke. Så kikket han på meg med et undrende blikk som sa «hva gjør du her?». Senere måtte jeg overtale ham til å la meg bli med ham på første skoledag.

Da Sindre fortalte at han hadde tenkt å søke seg inn på Politihøgskolen, tenkte moren at «dette passer han perfekt til».

– Han er en gutt med høy sosial intelligens, samtidig som han liker action rundt seg. Avgjørelsen kom litt plutselig, dette var ikke noe han hadde snakket om i oppveksten, men da han fant ut at det var dette han ville, så føltes det veldig riktig.

– Hadde du noen motforestillinger?

– Nei, jeg er mest opptatt av at barna skal finne ut av hva de har lyst til å gjøre i livet. Samtidig er ikke politiyrket et ufarlig yrke. Det er ikke risikofritt. Og det er mye man skal se og takle. Sindre er fysisk og mentalt sterk, så vi tenker han kommer til å takle det.

Første skoledag

Utenfor Chateu Neuf på Majorstuen i Oslo, myldrer det i forventningsfulle menn og kvinner. De fleste av dem er i 20-årene. Vi har kommet til 15. august 2011, dagen de alle har ventet på. Første skoledag. Første skritt på veien mot å bli politi.

En av de 264 kommende politistudentene i Oslo er Sindre. Kledd i sort jakke, blå skjorte og jeans, er han 100 prosent klar for å ta fatt på den treårige utdannelsen på Politihøgskolen.

– Jeg er veldig motivert. Gleder meg til alt, sier Sindre forventningsfullt.

Han har «gruegledet seg» til første skoledag, til å bli kjent med nye mennesker og nye rutiner. Helga i forveien lå han febersjuk.

– Hvordan tror du studietiden blir?

­– Akkurat det er jeg veldig, veldig spent på. Jeg vet ikke hva som venter meg, men har en formening. Studenter jeg har snakket med, forteller at det blir mye teori det første året. Så jeg forventer at det blir tungt. Og mye jobbing. Men i den andre enden venter gulroten, med praksisåret!

Det er den aktive Sindre som snakker. Fotballspilleren, med flere sesonger bak seg som keeper på Follos A-lag. En stillesittende kontorjobb var aldri et aktuelt valg.

– Politistudiet er et studie med mulighet for både teori og praksis. Studieløpet virker litt mer «actionpreget». For meg er den variasjonen viktig, at jeg kan bruke kroppen, og få prøvd ut det jeg lærer i klasserommet i reelle situasjoner.

Klokken nærmer seg 10.00. Sindre og de andre studentene trekker inn mot storsalen for å bli ønsket velkommen. Ved inngangsdøra blir de møtt av forelesere kledd i nystrøkne paradeuniformer.

– Det kribler litt nå, medgir Sindre.

Et farefullt yrke

Inne i storsalen spiller Oslo politiorkester opp. Studentene har funnet plassene sine. Noen har møtt kjentfolk i mengden, andre har begynt å stifte nye bekjentskaper allerede. På podiet står rektor Håkon Skulstad. Han gransker det nye kullet. Tar ordet.

– Velkommen til Politihøgskolen! Dere som er her i dag, har kommet gjennom det første nåløyet for å bli politi. Tiden på Politihøgskolen er en modningstid mot yrket. Dersom dere trår feil i studietiden, også på fritiden, kan det få konsekvenser. Vi stiller krav om toleranse, og vi stiller krav om respekt. Politihøgskolen tolerererikkeekskluderende holdninger.

Studentforsamlingen er lydhør for rektors budskap.

– Nå tar dere fatt på en krevende utdanning, på vei mot et spennende og utfordrende yrke. Politiyrket kommer til å stille dere overfor krevende enkelthendelser. 22. juli er det ekstreme eksempelet på det, sier Skulstad.

Det har gått tre uker siden bombeeksplosjonen i Oslo og massedrapene på Utøya. For Sindre og de andre politistudentene, har politilandskapet de er på vei inn i, blitt et helt annet siden de søkte om opptak på skolen et snaut halvår tidligere.

– 22. juli har nok gjort meg mer bevisstgjort på politiets oppgaver, men jeg er ikke avskrekket. Jeg tenker at «fy søren», hvor fint det må være å kunne bidra i en slik situasjon, å kunne hjelpe, hvor viktig det er, sier Sindre.

– Har du reflektert mye over at du kan måtte risikere livet i jobben?

– Jeg har tenkt på det, men jeg ser ikke på det med frykt. Vi kommer jo til å bli trent på å håndtere farlige situasjoner. I opptaksnemnda ble jeg møtt med spørsmål om jeg er klar for å møte og se virkelig tøffe ting. Jeg svarte at man aldri vet hvordan man vil reagere. Som politi vil man havne i mange mentalt belastende situasjoner. Jegfølerjeg er klar for å takle det, men det vet jeg ikke før jeg står midt oppi det.

Debatten i gang

Andre skoledag er det en sliten, men fornøyd gjeng som møter opp til første time på Politihøgskolen. Klokken er åtte om morgenen.

– Festen var knakende!

Sindre er trøtt, men oppegående. Han er blant den halvdelen av klassen som ble med på en samling kvelden før, sammen med ti faddere.

– Vi fikk høre mange historier, og fikk mange nyttige tips. Det var kjempegøy! Jeg tror fadderuka er veldig viktig med tanke på å bli kjent med folk. Allerede etter et døgn har vi i klassen kommet godt innpå hverandre.

– Hvilke gode tips og råd fikk du med deg?

– Det gikk litt på studieteknikk, at det er alfa og omega å stille opp forberedt til hver time for å følge undervisningen. Skippertak fungerer dårlig, var beskjeden vi fikk. Så var vi nysgjerrige på lærerne, på hvordan de er. Svaret var at de var gode over hele linja. Lærerne er en god miks av kompetanse og personligheter, mener Sindre.

Han gleder seg til faddeaktivitetene i uka som kommer. Det sosiale og det faglige. Til å slå rot på Politihøgskolen, til å lære og til å modnes inn i politirollen.

Mens Sindre blir kjent med Politihøgskolens indre gemakker, mens han blir introdusert for nye studiekamerater, og mens fadderuka går sin gang, har spiren til debatten om framtidens politi begynt å gro. De forferdelige hendelsene den 22. juli har snart kommet en måned på avstand. De kritiske røstene blir flere og de blir kraftigere.

Juristen Alexandra Bech Gjørv blir utpekt som leder av 22. juli-kommisjonen, som skal finne ut hva som gikk galt - og hva som skal gjøres for å unngå at noe slikt skjer igjen.

Ropene på flere politifolk i gatene blir stadig høyere. Lederen av Stortingets justiskomité, Per Sandberg fra Fremskrittspartiet, er den som først målbærer kravet om at samtlige nyutdannete fra Politihøgskolen garanteres jobb. Nøyaktig to måneder etter 22. juli, blir det bestemt at det også i 2012 skal tas inn 720 nye politistudenter på Politihøgskolens fire studiesteder.

I statsbudsjettet loves det midler til 202 nye politistillinger i 2012, penger politikerne er klare på skal gå til nyutdannede. Samtidig tilføres Politihøgskolen 43 millioner kroner ekstra.

Politiet skal styrkes.

Teori og praksis

Det har gått fire måneder siden vi møtte Sindre, som nå har blitt 22 år. Han har, som resten av de nye studentene, glidd inn og blitt en del av mylderet på Politihøgskolen. På vei mot kantina er han på selvsikker hils med både medstudenter og lærere. Nå er han varm i trøya.

Studentene følger med på utviklingen i etaten. De har fått med seg at justisminister Knut Storberget (Ap) har gått av i kjølvannet av 22. juli. Og de har fått med seg at partikollega Grete Faremo har overtatt styringen av departementet og tatt den nye tittelen justis- ogberedskapsminister.

For studentene er det imidlertid andre ting de tenker mest på.

– Vi snakker mye mer om jobbsituasjonen for nyutdannede, og både håper og tror at noe kommer til å skje. Det er et stort behov for det. Jeg har sett på Politi mot 2020-rapporten, og for at den målsetningen skal gå i boks, må samtlige studenter fram til da få jobb. Det er lyse jobbutsikter hvis dette følges opp, sier 22-åringen.

– Har du gjort deg noen tanker om hvilken retning du har lyst til å velge i politiet?

Sindre tenker seg om.

– Akkurat nå heller jeg mest mot det som høres spennende ut. Etterforskning er noe som tiltaler meg nå. Eller kanskje jeg på sikt vil videreutvikle meg innenfor ledelse. Det handler mest om at jeg mener jeg har gode kommunikative egenskaper. Helt sikker er jeg ikke enda.

Mens hele Norge forbereder seg på julefeiringen om en drøy uke, er det fullt eksamensfokus som gjelder for studentene. Når Politiforum møter Sindre, har han foreløpig kun hatt hjemmeeksamen i politilære, mens både psykologi- og sosiologi-eksamenene er rett rundt hjørnet.

Sentralt i disse fagene, er utfordringen med å knytte teorien opp mot politiyrkets praktiske natur. Debatten om Politihøgskolens vekting av teori og praksis starter for fullt nå, men for den ferske studenten, har ikke teorien vært overveldende.

– Det har vært mye teoretisk undervisning det første semesteret, men likevel mer praksis enn jeg trodde, og flere praktiske fag. Samtidig blir det mye teori i det praktiske. Vi har vært ekstremt opptatt av hva hjemlene sier, kanskje på en slik måte at vi «glemmer» sunn fornuft, tror Sindre.

Han trekker fram psykologi som et fag hvor det ikke har vært vanskelig å relatere teorien opp mot politiyrket.

– Det handler om å takle egne følelser i stressede situasjoner, om å håndtere mennesker, hva en skal være oppmerksom på. Sosiologien er litt mer svevende. Der går det mer på samfunnsforståelse, å reflektere rundt bakenforliggende årsaker. Lærerne er flinke til å knytte faget opp mot aktuelle temaer.

– Hvordan har du opplevd det første halvåret på Politihøgskolen?

– Jeg har en enorm respekt for den jobben som gjøres her på skolen. Opplegget vi går gjennom, er gjennomført, og har gjort inntrykk. Jeg må si meg utrolig fornøyd med det første semesteret, svarer Sindre.

Han er fortsatt kledd i sivilt.

– Fra andre semester skal vi gå i uniform. Jeg ser litt fram til det. Jeg har ikke vært i Forsvaret, så for meg blir dette noe helt nytt. Jeg tenker det får meg til å føle meg mer som politi. Det blir litt tøft!

Politi i endring

Våren 2012 er oppgjørets tid for nasjonen Norge. Tiltalen mot 22. juli-gjerningsmannen blir tatt ut den 5. mars. To uker senere kommer politiets evaluering av egen innsats den 22. juli, i form av den såkalte Sønderland-rapporten.

Rapportens konklusjon om at politiet i hovedsak gjorde så godt de kunne, blir sterkt kritisert. Når rettssaken mot gjerningsmannen starter 16. april, er Sønderland-rapporten glemt. Den kommer knapt fram i lyset igjen før 22. juli-kommisjonen legger sin kritiske rapport på bordet 13. august. Da er gjerningsmannen allerede dømt til lovens strengeste straff.

22. juli-kommisjonens rapport er tøff lesing for politiet. Manglende krav til responstid, utdaterte IKT-systemer og dårlig bemannede operasjonssentraler er blant momentene som trekkes fram. Kritikken er nådeløs. Kommisjonsleder Bech Gjørvs sitat om at dette er historien om «ressursene som ikke fant hverandre», blir stående som et politisk mantra i ettertid.

Politiledelsen og den politiske ledelsen står midt i mediestormen som følger. Både justis- og beredskapsministeren og de involverte politimesterne må svare for seg i dagene som kommer. Det samme må politidirektør Øystein Mæland, som tiltrådte stillingen snaue to måneder før terrorangrepet.

Tre dager etter rapportframleggelsen slippes imidlertid bomben: Mæland trekker seg fra jobben, grunnet manglende tillit fra politisk ledelse.

Samme måned pensjonerer Oslo-politimester Anstein Gjengedal seg. Siden PST-sjef Janne Kristiansen takket for seg allerede i januar 2012, står nå kun en person tilbake av toppledelsen i politi- og justissektoren som var involvert den 22. juli 2011: Politimester Sissel Hammer i Nordre Buskerud.

Det er ikke bare politiet, men også politiledelsen som er i endring.

Hendelsene i kjølvannet av 22. juli-rapportens framleggelse ligger imidlertid fortsatt en uke fram i tid når vi igjen møter Sindre. Datoen er 6. august 2012, og etter en sommerferie med jobbing i psykiatrien, har han fått det første studieåret litt på avstand. Fått tenkt på hva han har opplevd.

– Det har gått slag i slag med utrolig mange inntrykk. Vi har fått en veldig bred innfallsvinkel inn i politiets arbeid. Bredere enn jeg hadde sett for meg, men det er bare positivt.

– Har det vært veldig annerledes enn du forestilte deg?

– Jeg så ikke for meg at det skulle være så faglig allsidig. Vi har brukt mye tid på å reflektere over vår rolle som politi. Det har vært en rød tråd i det hele.

– Den dagen du begynte på Politihøgskolen, sa du til Politiforum at du trodde studieløpet kom til å bli ganske «actionpreget». Har det blitt sånn?

Sindre smiler.

– Førsteåret har nok vært lite «actionpreget», men det har vært veldig begivenhetsrikt. Jeg er veldig fornøyd med studieåret og kvaliteten på undervisningen. Jeg føler jeg har fått mye teoretisk tyngde som jeg nå er spent på å prøve ut i praksis.

Klar for patrulje

For det er nå det er tid for mer «action». Etter at en tredjedel av politistudiet er unnagjort, ser Sindre fram til å teste ut lærdommen i praksis. Pendlingen til praksisstedet Moss kommer til å gå greit fra leiligheten på Kolbotn.

Slik sett er han blant de heldige, som har fått praksisplass i nærheten av bostedet.

– Jeg er veldig fornøyd. Moss har jo på mange måter alt. Det er en by, ligger ikke langt unna svenskegrensen, nær E6, og nær sjøen. Samtidig er det ikke for stort. Moss har hele pakka, sier Sindre.

Han tror praksisåret til å begynne med vil handle om å føle seg fram. Den teoretiske kunnskapen er et godt ankerfeste i bunn etter ett år med mye pugging.

– Nå tenker jeg denne kunnskapen skal automatiseres, sier Sindre, og fortsetter:

– På skolen har vi med jevne mellomrom blitt minnet på hva vi trenger å kunne under praksisåret. Mye har gått på mental forberedelse. Vi har sett mye på kriminaltekniske bilder, blant annet. Det tror jeg gjøres bevisst for å forberede oss på inntrykkene som venter.

– Gleder du deg?

– På en skala fra én til ti: 11! Nå kjenner jeg litt på den spenningen jeg hadde da jeg først søkte. Jeg har ventet på dette. Men det har gått veldig fort. Plutselig er tiden inne. Jeg er veldig spent på hvordan jeg kommer til å takle nye situasjoner, men er glad for at jeg har jobbet i psykiatrien. Da har jeg fått litt erfaring med å takle ubehagelige situasjoner.

Med unntak av Politihøgskolens vårlige trafikkontroll i nabolaget på Majorstuen, blir praksisåret den første gangen Sindre tar på seg uniformen ogerpoliti i det virkelige liv. Alle i etaten vet hva to streker på skulderen betyr, men for folk flest er han bare en politimann.

– Jeg har jo spurt meg selv om jeg er klar for dette. Det føles sprøtt at jeg skal ut og gjøre politiarbeid, i full uniform.

Han stopper opp. Tar et nytt grep rundt kaffekoppen.

– Jeg kommer jo til å møte mennesker i sine største livskriser. I situasjoner hvor jeg skal gripe inn, og hvor en feil kan få store konsekvenser. Jeg tror jeg kommer langt med ydmykhet overfor meg selv, de jeg jobber med og den jobben jeg gjør.

Operativ student

21. august 2012. Politihuset i Moss. I parolerommet sitter sju spente studenter fra Politihøgskolen i Oslo og Bodø. I dag er dagen de har ventet på - den første dagen i praksisåret. Stasjonssjef Kasper Hermansen ønsker studentene velkommen, før han overlater ordet til ordenssjef Ole Friestad.

– I studieåret skal dere per definisjon ikke være noen ressurs. I starten kommer dere til å observere og lære, dere kommer til å bidra gradvis mer, før det til slutt er dere som jobber, mens veileder observerer. På slutten av året er det også aktuelt å kjøre kun med veileder, sier han til studentene.

Friestad understreker at det er nå studentene skal prøve det de har lært på skolen i praksis.

– Den erfaringen dere får i løpet av dette året, gjør det også lettere å lese neste år. Da har dere flere knagger å henge kunnskapen på. Benytt dere av dette året til å tilegne dere mest mulig.

De sju studentene lytter. Forstår at det er nå detvirkeligbegynner. Ordenssjefen legger vekt på at dette kommer til å bli et år med mange nye og sterke inntrykk.

– Vi dumper borti situasjoner hvor folk er i kriser. Det er viktig å ikke forsterke disse krisene. I løpet av dette året kommer dere helt sikker til å få mange ordensoppdrag. Dere vil få oppdrag med trafikkulykker. Branner vil dere få. Boliginnbrudd. Men dere vil sjelden oppleve å ta tyven på fersken. Det å ta seg av et åsted i ettertid, er det nok av.

Friestad banker inn poenget sitt.

– Dere kommer til å være helt annerledes enn i dag når dere er ferdige med praksisåret, etter de opplevelsene dere vil møte. Det er viktig at dere beholder troen på mennesker og ikke blir kyniske.

Studentgjengen suger til seg alt. Etter introduksjonen får de en omvisning på stasjonen, de får tildelt garderobeskap og nødvendig utstyr. Det neste året skal de prøve seg på både orden og etterforskning, med praksis i byen og på et lensmannskontor.

Vi spør Sindre om han har skiftet syn på hva han har lyst til å bli når han begynner å jobbe. For et halvt år siden var det etterforskning som virket mest spennende. Han trekker litt på svaret. Smiler.

– Tja...akkurat nå er jeg ganske sikker på at jeg vil jobbe på orden noen år først, for å få bredden. Jeg har lyst til å være operativ og vil nå så langt jeg kan der. Det operative politiarbeidet appellerer mer til meg som type, jeg tror kanskje at det er flere dører som er åpne nå enn for ett år siden.

Politiforum foreslår en karrierevei som kriminaltekniker. Fisker etter respons.

– Altså...det er et felt som krever enorm kompetanse, men «no offence», jeg har mest lyst til å være der når noe skjer, ikke etter. Samtidig har jeg jo ikke så veldig dypt innblikk i politiyrket - ennå.

Våpen på hofta?

Våpen eller ikke våpen? Høsten 2012 er generell bevæpning av politiet et betent tema. I etterkant av 22. juli-kommisjonens rapport, spekuleres det i om et politi med våpen på hofta ville kunne ha stoppet gjerningsmannen tidligere. Det vekker oppsikt når en intern undersøkelse viser at over 80 prosent av de operativt ansatte på Grønland politistasjon i Oslo ønsker fast bevæpning.

På Politiets Fellesforbunds (PF) landsmøte i november, skal etatens største fagforening ta stilling til om de ønsker å jobbe for generell bevæpning av norsk politi.

Det er oktober når vi møter Sindre på skytebanen på Rygge militære flyplass i Østfold. 22-åringen har fått med seg bevæpningsdebatten. Han vurderer argumentene opp mot hverandre.

– På en side tenker jeg jo at politiet er dårligere forberedt på uforutsette situasjoner hvis de ikke har våpen. Samtidig kan jo synlige våpen være med på å skape frykt og avstand til politiet.

Sindres refleksjoner gjenspeiles i PFs bevæpningsundersøkelse. Politifolkene som blir spurt, er nærmest delt på midten i spørsmålet om generell bevæpning. Det finnes gode argumenter både for og imot.

– Pistolen bør alltid være siste utvei. Det er skummelt å tenke på at jeg kan måtte trekke våpen og kanskje avfyre skudd mot et menneske. Jeg forventer og regner med å bli godt skolert i å håndtere våpen, men selv om en er forberedt, vet en jo aldri hvordan en vil reagere.

På skytebanen i Østfold, noen måneder inn i praksisåret, gjør Sindre og et tjuetalls andre politistudenter seg klare til sin aller første treningsøkt med pistol. Hørselvernet gjøres klart, og pistolene heves. Foran dem står de menneskelignende pappfigurene de sikter seg inn på. Instruktøren gir klarsignal. Det smeller kraftig i noen sekunder. Så senkes våpnene.

Drøyt en måned senere faller avgjørelsen i fagforeningen. Med 71 mot 53 stemmer går PFs landsmøte inn for å jobbe for generell bevæpning av norsk politi.

Bevæpningsavgjørelsen er den landsmøtesaken som får størst oppmerksomhet utad. Kanskje vel så viktig er daværende justis- og beredskapsminister Grete Faremos (Ap) nyhet fra talerstolen om at regjeringen nå skal igangsette arbeidet med en tyngre, faglig analyse som skal danne grunnlaget for framtidens politi.

Politianalysen er et faktum.

Sterke inntrykk

Under praksisåret i Moss kommer polititilværelsen tett på Sindre. Han sitter på operasjonssentralen. Hospiterer på etterforskningsavdelingen i seks uker. Er på studieutveksling i Tyskland, og kjører med Utrykningspolitiet. Unggutten blir satt på prøve, både mentalt og fysisk. Omstillingen fra året på skolebenken er stor.

– Alt er jo utfordrende, i og for seg. Det vanskeligste var å starte helt fra «scratch» og rykke ut på oppdrag. Spesielt når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Å vite hva som skal gjøres på et oppdrag...noen ganger er det gitt, men ikke alltid.

Politiforum treffer Sindre på patrulje i Moss. Det har blitt våren 2013. Sammen med veilederen hans blir vi med på nattevakt. Politistudenten virker komfortabel i politiuniform. Rolig og oppmerksom. Det er tydelig at han er i ferd med å vokse inn i politirollen.

– Helt i starten fikk jeg et oppdrag på første vakt, et mistenkelig dødsfall. Prosessen der, hva som skjer, fra vi kommer dit til liket fraktes avgårde, det hadde jeg lært minimalt om. Nå føler at jeg har fått et bedre grunnlag for å løse mange forskjellige oppdrag. Etter hvert går det jo mye mer av seg selv også. Jeg har blitt mer på hugget, mener Sindre.

– Hvordan har du opplevd å inneha autoritetsrollen, og opptre uniformert i møte med mennesker?

– Det er helt klart uvant, svarer Sindre.

Han tenker seg om før han fortsetter.

– Når en har politimyndighet, skal en ha respekt for å utøve den med varsomhet. Det har gått ganske fint. Noen ganger har jeg måttet trøkke til og være autoritær. Både verbalt og fysisk. Man må ha evnen til å omstille seg.

23-åringen har også, som de fleste operative politifolk, fått føle på kroppen hva det vil si å være politi.

– Det har blitt noen basketak. Jeg ble sparket en gang. Bare en «slenger». Men jeg ser at det skjer, at det er en del av hverdagen, reflekterer han.

Sindre forteller om en hendelse på legevakten, hvor en kraftig og psykotisk mann prøvde å true til seg legemidler. Da mannen begynte å opptre truende mot sykepleieren, gikk Sindre imellom, og stoppet mannen med armen.

– Da ser han «Movember»-barten min, og begynner å hisse seg opp. Han kaller meg «Hitler-faen» og «Tysker-faen». Det var ubehagelig da han rettet aggresjonen mot meg, men jeg kjente pulsen sank raskt da situasjonen var under kontroll.

Øvelse - mye øvelse - har alt å si for hvordan han taklet denne og lignende situasjoner.

– I basketak prøver jeg å holde på arrestasjonsteknikken. Jeg har forsøkt å trene jevnlig med noen klassekamerater i tillegg. Dette handler jo om mengdetrening.

Analyse for framtiden

Politianalysen legges på bordet 19. juni 2013, og det 263 sider store dokumentet skisserer en politiframtid med færre politidistrikter, større fagmiljøer og flere politifolk på gata. Arrestasjonsteknikk nevnes ikke med et ord, men i tråd med det politiske budskapet i månedene i forveien, trekkes «robusthet» fram som den største suksessfaktoren i det som ser ut til å bli tidenes politireform.

Politistudentene følger med på arbeidet med dokumentet som skal forme deres framtidige arbeidsliv.

– Vi snakker jo mye om det, selvfølgelig. Jeg tror nok det kommer til å bli et tema i tredjeklasse. Vi er inne i en utfordrende og spennende tid for politiet, og jeg skal helt klart lese politianalysen, sier Sindre når Politiforum møter ham i mai.

Når politistudentene ser inn i framtiden, er det imidlertid ikke først og fremst struktur og organisering de tenker på.

– Vi studentene i Moss opplevde mye frustrasjon rundt bemanningen. Vi sliter med å fylle opp nok biler. Det er nok noe av det jeg er mest bekymret for. Som student føler jeg at bemanning burde stå høyere på plakaten. Vi må ha nok folk i førstelinje.

– Hva tenker du om jobbmulighetene?

– Jeg føler det har gått greit i praksis, og håper på sommervikariat i Moss neste år. Så blir det store spørsmålet hva som skjer etter sommeren 2014. Akkurat nå har jeg litt lave forventninger til det, svarer Sindre.

I bakhodet tenker han kanskje at det er en drøy måned til det første rekordkullet på 720 studenter uteksamineres fra Politihøgskolen i Oslo, Bodø og Stavern. Ut over sommeren og høsten skal avisene melde om lange søkerlister til i utgangspunktet mindre attraktive jobber i distrikts-Norge.

Men Sindre bekymrer seg ikke.

– Fokuset ligger uansett ikke der nå. Det ligger på å «trøkke til» i B3.

– Har du fortsatt lyst til å satse operativt?

– Det har ikke endret seg. Jeg har en liten plan i hodet, men ser for meg at veien blir til etter hvert. Å starte i Østfold hadde vært fint. Moss er et fantastisk sted og en flott politistasjon, så jeg kunne gjerne tenke meg å jobbe der i noen år, for å bli IP3 og få litt mer operativ erfaring.

Politistudenten smiler.

– Men det er mye som frister. STAD-prosjektet i Østfold, som jobber forebyggende opp mot utelivet, for eksempel. Fra høsten av skal jeg jobbe i det tilsvarende SALUTT-prosjektet i Oslo, men først har jeg sommerjobb i arresten i Sarpsborg.

Sulten på mer

Praksisåret, som Sindre selv beskrev som «gulroten» i utdanningen, er over. To tredjedeler av politiutdanningen er unnagjort. Ballasten han sitter igjen med er uvurderlig, etter det han karakteriserer som et «vanvittig» år - i positiv forstand.

– Læringskurven har vært veldig bratt. Jeg hadde en helt annerledes formening av hva politiyrket innebar da jeg begynte. Jeg forsto det ikke før jeg var gjennom det selv. Jeg har også fått et helt annet inntrykk av bredden. Nå ser jeg virkelig hvor ulikt politifolk opererer.

Det er en mer moden og voksen Sindre som snakker. En 23-åring som har fått nærkontakt med politiyrket, som har møtt inntrykk og påkjenninger ukjent for de fleste på hans alder.

– Det var flere ting jeg var spent på. Det å ta i et lik. Å ta tak i en kjeltring. Å snakke hardt til folk eller ivareta folk som har mistet sine nærmeste. Det er helt naturlig å vokse på det. Jeg har fått mestringsfølelse av dette, sier han.

Turen over på samfunnets skyggeside, har vært lærerikt.

– Det er en ny verden som har åpenbart seg for meg, en verden som politiet hanskes med hver dag. Da jeg begynte på Politihøgskolen, så jeg at det var stor forskjell mellom førsteklassingene og tredjeklassingene. Jeg forstår den forskjellen nå. Politifolk ute møter jo en side av samfunnet som ingen vanlige mennesker ser.

Praksisåret har gitt Sindre en helt annen forståelse for politirollen. Til Politiforum sier han at han er klar til å gjøre politiarbeid, og føler seg klar til å ta fatt på jobben. Å lese seg gjennom et teoriår nå, er et lite antiklimaks.

– Det blir litt både og. Litt kjedelig, for jeg føler meg klar til å jobbe i politiet. Selv om vi ikke er ferdig utlærte ennå, er vi sultne på mer. Jeg er litt redd for å stagnere operativt i tredjeklasse, medgir Sindre.

– Samtidig gleder jeg meg til å komme tilbake til skolen med en bedre formening av hva politiyrket er. Jeg tror egentlig det er sunt å ha praksisår i andreklasse. Jeg tror det kommer til å bidra til bedre diskusjoner. Nå er det bare ett år igjen, og alle sier jo at det går kjapt. Jeg har mange år i arbeidslivet foran meg, så jeg er ikke bekymret for det.

Ny politikk

Sommeren 2013. Mens Sindre har byttet bort ferien til fordel for jobb som arrestforvarer, er det politiske klimaet i sakte endring. Valgkampen er i gang, og det blir tidlig klart at den sittende regjeringen er på etterskudd. Høyre og Fremskrittspartiet tar føringen på målingene.

Ledelsen skal vise seg å holde løpet ut. Regjeringsskiftet blir et faktum, og Norge går fra å være rødgrønt til å bli blåblått. Arbeiderpartiets justis- og beredskapsminister Grete Faremo overlater stafettpinnen til Anders Anundsen fra Fremskrittspartiet.

Mange politifolk lar seg begeistre av at Fremskrittspartiet nå har inntatt regjeringskontorene. I Politiforums spørrerunde til alle partiene i forkant av Stortingsvalget, slo Frp-leder Siv Jensen fast at de ønsker «en storsatsing på norsk politi», med økte bevilgninger og et eget investeringsbudsjett.

I regjeringsplattformen slås det fast at målsetningen om to politifolk per 1000 innbyggere i 2020 skal videreføres. Dette, sier regjeringen, skal sikres ved å innføre «en garanti for at nye og ledige stillinger i politiet øker tilsvarende antallet studenter som består Politihøgskolen».

I sitt første intervju i Politiforum, utdyper Anundsen regjeringsplattformens mål om å også tilby «en kortere innføring i politiarbeid» på Politihøgskolen. Denne kortere innføringen skal for eksempel gjøre det mulig for revisorutdannede å kun gjennomføre deler av politiutdannelsen for å kvalifisere seg til å jobbe med etterforskning av økonomisk kriminalitet.

En slik ny ordning, understreker justis- og beredskapsministeren, skal være et supplement til generalistutdanningen, og ingen erstatning. Like fullt vil dette være den største endringen i politiutdanningen siden det i 1989 ble bestemt at Statens politiskole skulle bli en høyskoleutdanning.

Akkurat dette er en lite aktuell problemstilling for Sindre og klassekameratene, som nå er inne i sitt tredje og siste skoleår. B3-studentene begynner mer og mer å se framover mot arbeidslivet.

– Alle er nok litt der, og gleder seg til å slutte, men det er fortsatt en jobb å gjøre, med flere eksamener igjen. Det er viktig å ikke se seg helt ferdig enda.

På oppløpssiden

Vi møter Sindre i oktober 2013. I full operativ uniform, med tungvest og MP-5, står han oppstilt sammen med et tjuetalls andre tredjeårsstudenter. Stedet er Justissektorens kurs- og øvingssenter ved Politihøgskolen i Stavern. Sindre er på B3-leir, i det som kommer til å være hans siste, store, praktiske øvelse som politistudent.

I Stavern får Politiforum være til stede når Sindres patrulje rykker ut for å stoppe en bevæpnet person som har knivstukket flere andre. I situasjonen med «pågående dødelig vold», er det ikke rom for å nøle. Politifolkene må rykke inn og stanse gjerningsmannen.

Åstedet Sindre og studievennene møter, skal være realistisk. Medstudenter spiller blodige og sjokkskadde ofre med stor innlevelse. Støynivået er høyt. Det er vanskelig å konsentrere seg om arbeidsoppgavene. Samtidig har Politihøgskolens instruktører lagt inn overraskelser underveis, for å forberede studentene ytterligere på uforutsigbarheten i politiyrket.

– Politi! Legg fra deg våpenet!

Gjerningsmannen vifter med kniven sin, mens blødende ofre skriker, og en i overkant påtrengende «VG-journalist» utgjør et forstyrrende element for politifolkene. De klarer likevel å overmanne knivdesperadoen og legge ham i bakken.

Mens Sindre setter håndjern på gjerningsmannen, ser de andre i patruljen til ofrene - som er omhyggelig innsmurt i griseblod. Politistudentene tar åpenbart alle deler av øvelsen på alvor. For den nøytrale tilskuer, er det lett å glemme at det er nettopp det dette er: En øvelse.

Samtidig ligger realitetene i bakhodet, at dette er en type hendelse alle studentene må regne med at de kan komme til å havne oppi når de begynner å jobbe som politi. Læringsverdien er stor.

– B3-leiren var veldig, veldig bra. Det var en faglig «kjempeboost», sier Sindre etter at de tre intensive ukene er unnagjort.

Det er ikke lenge til hans siste julefeiring som politistudent. Så kommer 2014. Snart er politistudenten inne på oppløpssiden.

Politimann på ordentlig

Snart tre år har gått siden Sindre kom seg gjennom nåløyet blant de 3369 personene som i 2011 søkte seg inn på Politihøgskolen. I løpet av disse tre årene har Norge hatt tre justisministre, to statsministre, to politidirektører og to PST-sjefer.

Et utall politimestere og flere ledere for politiets særorganer har takket for seg. Når Sindre Evensen, nå 24 år, er midt i sitt aller siste semester på Politihøgskolen, er det ikke bare ham selv som har endret seg.

Politiledelsen er ny. Den politiske ledelsen er ny. Hele strukturen i politi-Norge er i rask endring. Høsten 2014 forventes det at Regjeringen vil beslutte å kutte antallet politidistrikter til maks ti, i tråd med politidirektør Odd Reidar Humlegårds ønske. Det mener han vil gi et mer robust politi, som er i stand til å håndtere større hendelser på en langt bedre måte.

Kritikerne, blant dem Politiets Fellesforbund, mener et for ensidig fokus på struktur, vil være ødeleggende for lokalpolitiet. Det gjenspeiler seg i høringssvarene fra mange av de mindre politidistriktene.

Når sola sakte returnerer i hovedstaden, og Sindres tid på Politihøgskolen går mot slutten, er det imidlertid hverken struktur eller ledelse som opptar ham og studievennene. Det er arbeidslivet.

– Vi kjenner at det nærmer seg nå! Når stillinger blir lyst ut, iler vi hverandre opp, forteller Sindre.

Politiforum møter 24-åringen for siste gang som student i mars 2014. I korridorene på Politihøgskolen myldrer det med studenter i lesemodus. Vi finner ingen ledige kollokvierom for å prate i fred.

– Det er altfor trangt om plassen her. Spesielt i eksamensperioden. Vi burde hatt en større skole. Det er ikke plass til 17-18 klasser i Oslo, noe som også gjør det vanskelig å få god oppfølging for den enkelte.

Problemstillingen er velkjent, både for skolen og studentene. Men overfor Politiforum legger Sindre ballen død. Han ser framover nå.

– Jeg har begynt å søke jobber, blant annet på sommerjobb i Moss, der jeg hadde praksis. Jeg tror det er muligheter der, men tar ingenting for gitt.

Han har helt bevisst søkt seg inn mot relevante jobber ved siden av studiet, for å stå best mulig rustet til jobbsøkingen.

– Som student får du jo ikke jobb som politi, da er det lurt å skaffe seg relevant erfaring på andre måter. Jeg merker for eksempel at jeg har fått godt utbytte av det å jobbe i psykiatrien. Jeg tror ikke det er så mange 24-åringer som har så mye forskjellig erfaring.

Når Østfold politidistrikt lyser ut 38 nye, faste stillinger er ikke Sindre vanskelig å be. Like før påske blir han innkalt til jobbintervju. Så, den 9. mai, tikker det inn en tekstmelding fra Sindre: «Da har jeg fått fast jobb i Sarpsborg fra 17. juni».

Nå skal studenten bli politimann - på ordentlig.

En fin finish

Det har blitt 19. juni 2014 når Politiforum snakker med politimannen Sindre for aller første gang. To dager har gått siden han møtte opp på sin første, virkelige arbeidsdag, på ordensavdelingen ved Sarpsborg politistasjon.

– Det var veldig, veldig mange nye inntrykk å ta innover seg. Hodet mitt var fullt på slutten av den dagen. Det tar tid å bli kjent med en ny by og en ny arbeidsplass, men det var veldig ålreit, sier Sindre etter sin første arbeidsøkt.

– Jeg kjenner på en litt absurd, uvirkelig følelse nå. Situasjonen ble jo litt annerledes, ved at jeg fikk fast jobb før jeg var ferdig på Politihøgskolen.

24-åringen uttrykker lettelse over at jobbsituasjonen, som studentene har vært så opptatt av, løste seg så greit for ham.

– Jeg er veldig glad for å være ferdig på skolen. Det var nok nå, følte jeg. Nå ser jeg veldig fram til hva som kommer videre. Jeg tenker det er nå læringen begynner.

Da den ferske politistudenten Sindre gikk inn porten på Politihøgskolen for aller første gang i 2011, var det med forventninger om et actionfylt studieløp. Den da 21 år gamle gutten var fristet av variasjonen i politiyrket, og muligheten til å bruke både kroppen og hodet.

Tre år senere trekker han litt på svaret når vi spør om studiet ble som forventet.

– Jeg forventet definitivt at det skulle være mye mer praktisk rettet. At vi benyttet oss mer av skolens fasiliteter til gjennomføring og evaluering av praktiske øvelser. Det var overraskende at vi ikke ble målt på det, men kun på det rent teoretiske. Jeg har savnet et mer praktisk fokus, sier Sindre.

Han gir uttrykk for at han er klar over at han i tidligere samtaler med Politiforum har vært mer positiv til undervisningen. 24-åringen understreker at han har trivdes veldig godt med miljøet, samholdet og menneskene på Politiskolen.

– Men jeg ønsker å være litt kritisk også, og påpeke forbedringspotensialet. I B1 hadde ikke vi studentene helt forståelsen for hva politiyrket innebærer, og var ikke i posisjon til å være kritiske. Sett i ettertid mener jeg det er mye å hente på B1- og B3-året, hvor det faglige og undervisningsmessige ikke var helt som forventet. Jeg tror studiet lider litt av at det er en bachelorgrad, mener han.

Sindre sier det var andreåret, med praksis i Moss som fikk ham til å se på undervisningen i et annet lys. Erfaringen fra gata i Østfold var læring for livet. Vi spør Sindre om han selv har endret seg som person i løpet av studietiden.

– Jeg tror nok at jeg og de fleste andre har blitt betraktelig mer voksne i løpet av de tre årene. Raskere enn mange andre. Vi har nok blitt litt mentalt tøffere, mye takket være B2-året og delvis B3-året, når vi kom tilbake i et miljø hvor alle har masse erfaring, og alle snakket om den.

Nå er tiden kommet for å stå på egne ben som ekte politifolk. De tre skulderstripene er byttet ut med en stjerne - et synlig bevis på at Sindre ikke lenger er en politistudent, men en politimann. Det vil si, strekene skal gjøre en siste gjesteopptreden neste dag, når hele familien møter opp for å se en festpyntet Sindre motta vitnemålet i Oslo rådhus.

– Det blir en stor dag, med mange smil og litt stas. En fin finish!

Vi stiller det siste, åpenbare spørsmålet til 24-åringen.

– Hvis du visste det du vet i dag for tre år siden, ville du fortsatt begynt på Politihøgskolen?

Pause. Humring.

– Vi har faktisk snakket om det på skolen, og vi er litt usikre på det. Det handler om måten undervisningen er lagt opp og usikkerheten rundt jobbsituasjonen. Jeg hadde nok søkt, men ville gått en større runde med meg selv om jeg visste hva jeg gikk til.

Sindre stopper opp. Tenker seg om. Smiler.

– Til syvende og sist tenker jeg det er verdt det. Nå skal jeg inn i verdens beste yrke. Jeg kunne ikke tenkt meg å gjøre noe annet. Det har bare vært en kronglete vei fram til målet.