Økonomisk kriminalitet – en trussel mot samfunnsstabiliteten?

I et avskjedsintervju med Politiforum uttrykte tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch stor bekymring for resultatene av politiets innsats mot alvorlig økonomisk kriminalitet. Alvorlig økonomisk kriminalitet har en alt for høy henleggelsesprosent, ifølge Busch. Denne kjensgjerning blir ekstra belastende å ta inn over seg, når man vet at det i slike saker finnes en lovbestemt plikt for private bank/finansinstitusjoner å rapportere til politiet/Økokrim når det oppdages mistenkelig penge-transaksjoner.

Hva bør man så gjøre for at politiets innsats mot økonomisk kriminalitet skal kunne fremvise bedre resultater? Et velkjent, og for seg forståelig, politisk svar er å foreskrive mer av det samme: Økte politibudsjetter, og økt bemanning i etaten. Spørsmålet er kanskje om ikke problemet bør angripes fra en noe annen vinkel, enn budsjettvinkelen?

Hva med spørre seg selv: Kan et tettere og mer forpliktende samarbeid med næringslivet (herunder banker og kredittinstitusjoner) være en idè? Kunnskapsdeling og rolledeling kan være stikkordene i så henseende. I den hensikt å kartlegge hvilke kriminelle drivkrefter og metoder som skjuler seg bak lovbruddene.

Økonomisk kriminalitet i alle sine former handler uansett, om den foregår analogt eller digitalt, om profittdrevet, grov vinningskriminalitet. Slik kriminalitet lar seg dessverre ikke bekjempe, hverken med korte responstider, eller med et nærpoliti som forebygger så godt det kan.

Økonomisk kriminalitet må bekjempes gjennom å komme på innsiden av de sofistikerte og godt skjulte kriminelle allianser som står bak, og metodene som anvendes. Justispolitikere fra alle partier må som et utgangspunkt kunne enes om en tilnærmet lik virkelighetsforståelse om hva politiet egentlig står overfor av trusler og utfordringer.

De må med andre ord kunne dele et trussel- og risikobilde som politiet og samhandlende aktører – private som offentlige – tegner for dem, av den brutale virkeligheten der ute, og som kan være i ferd med å rive opp noe av grunnlaget for den trygghet og stabilitet vi i dag nyter godt av.

En del av den brutale virkelighet der ute er blant annet at det finnes en rekke mennesker i denne verden som er i stand til å begå innbrudd, stjele og svindle, innenfor de svært kostnadskrevende brannmurer og informasjonssikkerhetssystem som næringslivet har sett seg nødt til å etablere for å hindre alvorlig økonomisk kriminalitet.

Forsvarsverkene som settes opp for å hindre kriminalitet, må også inneholde muligheter for både utsatt virksomhet og for politiet til å identifisere – og innhente opplysninger om – hvem som prøver seg på innbrudd og om lovbruddet. Selv om personvernlovgivningen ikke har til hensikt å hemme politiets og virksomhetens mulighet for å utveksle opplysninger om mistenkt gjerningsperson, vil lovverket i utgangspunktet både være til for en ansatt, for folk flest, og da også for potensielle og utførende cyber-kriminelle eller deres likemenn. På en måte paradoksalt nok, men på en annen måte rettssikkert nok.