Ønsker mer fokus på fornærmede i avhørsopplæringen

Det har gått snart 20 år siden avhørsmetodikken KREATIV revolusjonerte norske politiavhør, og sendte norsk politi inn i verdenstoppen på området. Avhørsmetodikken kom på plass som en del av etterspillet etter de omstridte avhørene av fetteren til Birgitte Tengs i 1995.

Med KREATIV-modellen ble gamle avhørstriks og -metoder kastet på historiens skraphaug. Fokuset var ikke lenger å få en tilståelse, men å gå inn i avhøret med en åpen tilnærming, med vekt på informasjonsinnhenting gjennom fri forklaring.

– KREATIV har siden det ble innført hatt sitt overveiende fokus på avhør av siktede i straffesaker, noe som også er naturlig fordi det ble utviklet som et oppgjør med tilståelsesbaserte teknikker, sier førsteamanuensis Kristina Kepinska Jakobsen ved PHS.

Jakobsen har fagansvaret for KREATIV på PHS, og har de siste årene forsket på avhør av fornærmede. Forskningen har avdekket utfordringer i spenningsfeltetmellom KREATIV-modellens metodikk og avhør av fornærmede.

– Politiets avhørere står overfor et dilemma når de skal avhøre fornærmede. Disse personene kommer inn i avhør med en forventning om å bli lyttet til og trodd på, mens avhøreren har et krav om å være objektiv. Her er det en skvis, sier Jakobsen.

Hun viser til to nesten parallelle utviklingsløp i norsk rettsvesen. Det ene handler om avhørsutviklingen, hvor KREATIV har stått sentralt, mens det andre løpet handler om et sterkere rettslig fokus på fornærmede i straffesaker.

– Siden 1980-årene har det kommet mye kritikk mot fornærmedes mangel på rettigheter. En NOU (norsk offentlig utredning, journ.anm.) som kom i 2006 så på fornærmedes rettsstilling, og beskriver hvor traumatiserende det kan være å anmelde og vitne som fornærmet. Siden den gangen har Norge kommet langt på området, blant annet ved at fornærmede har fått flere informasjons- og deltakerret-tigheter, som primært utøves gjennom en bistandsadvokat, sier Jakobsen.

Denne utviklingen, sier førsteamanuensisen, har foregått nærmest parallelt med utviklingen av KREATIV-modellen og politiavhør.

– I KREATIV-metodikken legges det vekt på at alle skal avhøres likt for å innhente informasjon. Fornærmede og siktede har forskjellige rettigheter og plikter, men i KREATIV behandles fornærmede fortsatt som vitner. Fornærmede har nok blitt litt oversett, mener Jakobsen.

Hun understreker at politiet skal og må være objektive.

– Politiet skal ikke ta fornærmedes part. Fornærmede kan ha andre roller enn man tror, og derfor må avhørerne forholde seg åpne, men jeg mener at fornærmede har et legitimt behov for å bli sett på som ofre.

Endret roller

Jakobsens forskningsprosjekt munnet før sommeren ut i en doktorgradsdisputas ved Institutt for rettssosiologi og kriminologi ved Universitetet i Oslo. Siden 2013 har hun der forsket på hvordan politiet håndterer å innhente pålitelig informasjon og etterleve kravet om objektivitet på den ene siden, og det å være ivaretakende og empatiske på den andre siden under avhør av fornærmede.

Som en del av forskningen observerte hun 20 avhør av ungdommer som overlevde terrorhandlingene på Utøya 22. juli 2011, og intervjuet de 18 etterforskerne som hadde gjennomført avhørene.

– Jeg var interessert i hvordan avhørerne ivaretok de avhørte, og hva de opplevde begrenset dem. Avhørerne ønsket virkelig å utvise empati overfor ungdommene de avhørte, men samtidig står objektivitetskravet så sentralt. Selv beskrev flere etterforskere det som to roller som de gikk inn og ut av; rollen som empatisk medmenneske og rollen som objektiv informasjonsinnhenter, forteller førsteamanuensisen.

Gjennom KREATIV-modellens faser endret avhørerne rolle underveis i avhøret: Fra medmenneske i kontaktfasen, til informasjonsinnhenter under den frie forklaringen og sonderingsfasen, og tilbake igjen til medmenneske i avslutningsfasen.

– På denne måten blir støtten veldig «fasebundet». Det kan virke rart for de avhørte, fordi det nærmest kan oppfattes som at avhørerne skifter personlighet underveis. Det er også gjerne i de to midtfasene at ungdommene forteller om traumatiske opplevelser og skyldfølelse, og derfor kan trenge støtte, men der var avhørerne veldig tilbakeholdne. Avhørerne var redde for at de ville påvirke forklaringen dersom de kommenterte for mye, forklarer Jakobsen.

Hun understreker at det hverken i forskningen eller funnene ligger noen kritikk av de konkrete avhørene eller avhørerne.

– Overordnet mener jeg at de 21 avhørene jeg observerte er veldig profesjonelt utført. Men dilemmaet mellom empati og objektivitet er iboende i avhør, også i avhør av siktede og vitner. Det vil alltid være til stede i større eller mindre grad. Til og med i en sak som denne, hvor det ikke var noen tvil om skyldspørsmålet, sier Jakobsen.

- Lett å overse

Enhver avhørssituasjon er forskjellig. Det vil alltid være individuelle forskjeller i hvilke behov eller forventninger den fornærmede har, og hvordan den enkelte avhøreren håndterer avhørtes behov for støtte.

Selv med den åpenbare fordelen i å kunne observere avhørene i ro og mak i etterkant, sette på pause, spole tilbake og reflektere, var det vanskelig for Jakobsen å se nøyaktig når avhøreren burde gjøre eller si noe, og hva som burde blitt sagt.

– Jeg kan se når det oppstår situasjoner hvor avhøreren kanskje burde sagt noe, men heller ikke jeg vet hvor grensen går. Derfor er ikke dette noe det går an å lage et tiltakskort for, fordi det ikke finnes klare grenser og alt må tilpasses personen som sitter der. Det er ekstremt krevende, understreker hun.

Avhørerne skal samle informasjon samtidig som de skal føre en samtale og utvise empati, stille riktige spørsmål, formulert på riktig måte, ta notater og følge med underveis.

– Når man sitter i avhøret med objektiv informasjonsinnhenting som primæroppgave, er det derfor lett å overse om den avhørte trenger forståelse eller støtte, sier Jakobsen.

Førsteamanuensisen trekker fram et eksempel, hvor en av ungdommene fra Utøya under avhørets frie forklaring fortalte om alt hun hadde opplevd denne dagen; om frykten og forvirringen, om å bli skutt og hvordan hun mistet bevisstheten. Det siste jenta husket var at ambulansepersonelletsa «hun må inn på sykehus, ellers mister vi henne».

Jenta avsluttet forklaringen der. Opptaket viser at avhøreren gjorde som hun var opplært til: Hun tok en pause på noen sekunder for å høre om jenta hadde mer å fortelle, før hun stilte et oppfølgingsspørsmål om noe jenta hadde sagt tidligere i forklaringen.

– Det er helt naturlig for en avhører, men jenta hun avhørte kan ha spurt seg selv «hørte hun hva jeg fortalte nå?», sier Jakobsen.

Trygghet i rollen

Avhørerne fikk selv se utvalgte sekvenser av avhørene sine som en del av forskningsprosjektet.

– De fleste identifiserte selv når de kunne ha gjort eller sagt noe, sier Jacobsen.

Etter at hun hadde sett sekvensen, mente også etterforskeren som avhørte jenta fra Utøya at hun burde sagt noe til jenta. Etterforskeren var så innstilt på å samle informasjon under avhøret at hun ikke lot seg berøre av det hun ble fortalt. Først da hun skulle skrive avhørsrapporten i etterkant, gikk det opp for henne hva jenta hadde opplevd den 22. juli. Da kom tårene.

– Avhørerne kan altså bli så opphengt i informasjonsinnhenting at de ikke registrerer det følelsesmessige innholdet i det fornærmede forteller, sier Jacobsen.

Etterforskeren fra opptaket er Kristine Marie Nygaard-Monsen.

– Det var nok helt sikkert noe jeg ikke klarte å fange opp, medgir hun.

Nygaard-Monsen understreker at det er mange år siden avhøret, og at hun ikke husker nøyaktig hvordan det forløp.

– Ut ifra min kunnskap i dag, tenker jeg imidlertid at jeg etter at jenta var ferdig med sin frie forklaring, kunne ha avrundet den. For eksempel ved å si «Nå har du fortalt meg mye om det som skjedde, men jeg trenger å vite mer, og jeg trenger også flere detaljer. Hvis det er greit for deg, ønsker jeg at vi starter forfra.», og deretter oppsummert i bolker det hun allerede hadde forklart. Så kunne jeg bedt henne fortelle mer om de ulike bolkene og stilt oppfølgingsspørsmål, sier etterforskeren.

Slike oppsummeringer og oppfølgingsspørsmål stimulerer også hukommelsen, slik at den avhørte kan huske mer og gi flere detaljer.

– Samtidig er det ikke sånn at jeg var uberørt under avhøret. Jeg husker jeg tenkte at hun var så flink til å forklare seg, og så fattet under forklaringen. Hun hadde helt sikkert stålsatt seg. Dersom jeg da hadde vært for empatisk og gitt mer uttrykk for det, fryktet jeg at hun ville knekke sammen. Det er en krevende balansegang, sier etterforskeren.

Nygaard-Monsen har vært politi i 20 år, og etterforsker de siste 15 årene. Avhør av fornærmede har stått sentralt i politikarrieren hennes, og i dag jobber hun med tilrettelagte avhør av barn på Felles enhet for etterforskning og etterretning (FEE) i Øst politidistrikt.

Etterforskeren føler hun i avhørssituasjoner har funnet en god balanse mellom å være objektiv og empatisk.

– Jeg mener det er fullt mulig å kombinere de to, men det krever at man er det bevisst. Det er mange måter å vise omsorg og ivareta på, men vi skal ha en profesjonell tilnærming til det. Samtidig er det også et spørsmål om hvordan man viser empati. Å være imøtekommende står ikke i motsetning til å være objektiv, forklarer etterforskeren.

I avhørssituasjoner kan dette dilemmaet noen ganger fortsatt oppleves krevende, men mange års erfaring har gjort det lettere å håndtere de situasjonene som oppstår.

– Man blir jo tryggere i rollen. Så tenker jeg dette også handler om å ha mer overskuddsenergi til å fange opp signaler og til å kunne ivareta. Det har jeg nok i langt større grad nå enn den gang, som var en helt ny situasjon for meg, sier Nygaard-Monsen.

Tidlig tilrettelegging

Da Nygaard-Monsen gjennomførte avhøret med jenta fra Utøya, jobbet hun på krimvakta i første etasje, med skytebane i kjelleren og uniformert nærpoliti i gangene. Som en del av forberedelsen til avhøret, hang hun opp lapper og sendte ut e-poster om at ingen uniformerte måtte være i nærheten, og at ingen måtte bruke skytebanen under avhøret.

– Jeg var engstelig for at noe skulle skjære seg; at det plutselig skulle smelle fra skytebanen eller noen uniformerte skulle komme inn. Jeg gjorde alt for å sikre en trygg avhørssituasjon. Det handler også om ivaretakelse, forteller hun.

Det samme, sier etterforskeren, gjør informasjonen i forkant og dialogen i etterkant. Hun medgir at det var tøft å sitte foran PC-en og skrive ut avhøret med jenta fra Utøya.

– Når du sitter alene og skriver, er det lett å la seg overmanne av følelser. Det er fokus på at avhørsrapporter skal være korte og konsise og dreie seg om saken, men i en så ekstraordinær sak som denne, syntes jeg det var viktig å få med alt. Jenta hadde fortalt masse om sine tanker og følelser, og da hun kom til gjennomlesing, ville jeg at hun skulle vite at jeg hadde fått med meg alt. Jeg husker jeg tenkte at her skal jeg ikke forenkle, slik at hun føler jeg har tatt for lett på dette.

– Det ligger empati i det også?

– Ja, jeg tenkte at hun skulle vite at jeg hadde hørt henne. At jeg var mottakelig. Det er noe vi har fokus på i tilrettelagte avhør også, å vise barna at vi tåler å høre om det vonde også. At vi tåler å høre alt. Det er en ivaretakelse i det også, svarer Nygaard-Monsen.

Handler om refleksjon

For førsteamanuensis Jakobsen ved PHS var det interessant å observere hvordan de for- skjellige avhørerne i forskningsprosjektet hennes var bevisste på dilemmaet mellom objektivitet og empati.

– Jeg opplevde at det var forskjell på det. Noen hadde opplevd det som vanskelig, og reflekterte mye over det, mens andre virket som at det ikke hadde opplevd det som en vanskelig balansegang. Men dette avspeilte seg ikke alltid i hvordan de gjennomførte avhørene. Jeg kunne ikke se klare forskjeller i tilnærmingen. Jeg tror det handler om at noen reflekterte mer over rollen sin enn andre, svarer Jakobsen.

Som fagansvarlig for avhørsutdanninger og KREATIV-kurset på PHS vil hun ta i bruk funnene sine i undervisningen, med mål om å heve kvaliteten på avhørsopplæringen. Hvordan det skal gjennomføres rent praktisk, har hun ikke noe enkelt svar på.

– Jeg tror nok for det første at fornærmede må få større plass i opplæringen. I politiets opplæring har man ikke forholdt seg til de forskjellige behovene til siktede og fornærmede. Samtidig finnes det ingen enkle løsninger. Å avhøre traumatiserte burde være en spesialistoppgave, og jeg har derfor tro på at erfaringslæring fra konkrete avhør er det viktigste tiltaket. Det handler om å se seg selv utenfra, få tilbakemelding og diskutere hva man kunne gjort. Det kan skape en større bevissthet for hvor grensene går for hva det går an å si og ikke si, når man både skal innhente informasjon og samtidig ivareta den avhørte, avslutter Jakobsen.

LES OGSÅ: Når troen blir førende