Narkotikakrigen er tapt, la oss vinne freden

LEAP Scandinavia ble etablert som en forening som skal fremme en kunnskapsbasert ruspolitikk ut fra et humanistisk utgangspunkt. Det er ingen tvil om at jeg som leder har følt at det er frustrerende å se hvor vanskelig det er å få mine kolleger til å se det er galt å fortsette på samme måte som politiet har gjort i mer enn 50 år nå. I frustrasjon over dette har jeg også brukt sterke ord, men jeg har aldri snakket bevisst usant om mine meningsmotstandere i den hensikt å fremstå i et bedre lys selv.

I sitt leserinnlegg i Politiforum den 1. oktober i år, gjør Lars Holmen i Norsk Narkotikapolitiforening det. Han skriver at vi i LEAP og de andre reformorganisasjonene er for frislipp av all narkotika. Ingen er det. Frislipp er en politikk som er like lite kunnskapsorientert som dagens repressive narkotikapolitikk, og det er langt fra hva vi ønsker oss.

Mange har fortalt meg at jeg bør la dette ligge, fordi Holmen med sin innlegg bidrar til å plassere NNPF på sidelinjen i den ruspolitiske debatten. For meg er det vanskelig å se det på den måten, for de er ikke irrelevante i politiets interne debatt. Fortsatt er det slik at NNPF er premissleverandører for politiets ruspolitikk, og ingen politiledere har til nå utfordret dem. De har også monopol på formidling av informasjon utad. Dette på tross av at informasjonen de formidler er foreldet, og i liten grad tilrettelagt for de som har størst behov for den.

For de som fortsatt er i tvil, LEAP er for en streng statlig regulering av rusmidler. Hovedgrunnen til dette, er at vi ønsker et regime som totalt sett reduserer skadene ved rus for både samfunn og individ. Reguleringsregimet er allerede myket opp i det siste, ved at det er åpnet for utvidet substitusjonsbehandling og bruk av medisinsk cannabis. Foreløpig er det ikke aktuelt å utvide det statlig rusmiddelsalget.

Nå vil Canada som første land i verden regulere cannabissalget. De har forberedt grundig evaluering av utviklingen, så det vil ikke gå lenge før vi får resultatene derfra. I utgangspunktet synes jeg deres løsninger ser ut til å være gode. For når det er staten som bærer utgiftene ved rusbruken, så det bør være staten som får inntektene også. Å overlate dem til kriminelle slik som i dag, høres for meg ut som en mindre god løsning.

At jeg tenker slik betyr likevel ikke at jeg er rusliberal. For eksempel er jeg svært skeptisk til alkohol kvoteordningene som er med å finansiere flyplassene våre. Jeg applauderte også tiltakene mot tobakksbruk i det offentlige rom, da de ble innført. Merkelig nok var det slik den gangen, at kollegene som var sterkest mot disse innstrammingene, var de ivrigste narkotikakrigerne.

Det har alltid vært et høyt alkoholforbruk i politiet. Den eneste baren jeg kjenner til, som det jevlig søkes alkoholbevilling for på politiets eiendom, ligger innenfor de lukkede dørerene til den gamle narkotika-og uro avdelingen. Denne dobbeltmoralen har jeg alltid opplevd som problematisk. Det var mye av årsaken til at jeg mente det var behov for å snakke om utfordringene våre, da det ble stilt spørsmål ved grunnlaget for cannabis forbudet i forbindelse med NRK-Folkeopplysningen sitt program. Sjelden har vel en norsk justisminister slitt så mye som Anders Amundsen da han forsøkte å dokumentere  sin påstand om at Cannabis er farligere enn Alkohol.

Han feilet på vegne av hele politietaten, fordi politiets opplysningsarbeid i liten grad har vært kunnskapsbasert. Vi har forsøkt å omtale narkotika som en ting, og som noe helt annet enn alkohol og tobakk. Det har ført til at vi bagatelliserer alkoholskadene, slik NNPF gjorde i debatten på Rusreform konferansen. Dette bør vi unngå. I 2016 var det 336 alkoholutløste dødsfall i Norge.

På den annen side er det vanskelig å formidle faktaopplysninger om russkader, uten å selv bli beskyldt for å bagatellisere skadevirkninger av cannabisbruk. Det ønsker jeg ikke å gjøre, alle rusmidler har et skadepotensiale, og alle er forskjellige. Det farligste rusmiddelet, er sannsynligvis det hver enkelt av oss liker best.

Cannabisbruk kan være farlig, men fordi cannabis ikke er så giftig som alkohol, kan den være vanskeligere for uvitende brukere å se de negative konsekvensene av bruken. Det er likevel ikke et godt selvstendig argument for å forby rusbruken. For i så fall er det nok av toksiske rusmidler med sterke bivirkninger vi kunne ha anbefalt.

Selv om den fysiske avhengigheten av cannabis ikke er noe problem, kan stort forbruk føre til psykisk avhengighet. Det er også en reell fare for at de som bruker mye, kan utvikle psykiske problemer. De psykiske skadevirkningene av cannabis regnes for å være mindre enn for alkohol, men alle unge mennesker er spesielt sårbare for russkader. Derfor er det viktig at vi begrenser tilgangen på alle rusmidler for dem.

I mange miljøer opplever ungdommen at cannabis er svært lett tilgjengelig, fordi det omsettes blant venner og kjente. Dette er for meg et godt argument for å vurdere utredning av statlig salg med aldersgrenser og kvalitetskontroll.

Et annet argument for å vurdere dette, er at cannabis i stor grad omsettes av ungdom og blant ungdom. Selv om de som bruker mest og derfor et viktigst for markedet, er de eldre brukerne. At omsetningen skjer mellom ungdom, gjør det enkelt for kyniske kriminelle å utnytte mindreårige som også risikerer mindre straff. I områder av Oslo der de fleste har dårlig økonomi, gjør dette at allerede sårbare mindreårige blir utnyttet.

De som utnytter ungdommene er yrkeskriminelle som beskytter sine inntekter med trusler og grov voldsbruk. Dette bidrar til å ødelegge viktige oppvekstmiljø. Politiets store problem er at jo hardere virkemidler vi bruker for å bekjempe miljøene, jo hardere og voldeligere blir de som overlever. Når vi samtidig i lang tid har jobbet med å kriminalisere ungdommene i disse bomiljøene, så fører det til at de er vanskelig å samarbeid, selv når alle ser det er nødvendig.

Forbudforkjempere påstår ofte at det blir vanskeligere å ta bakmenn, om man avkriminaliserer bruk. For meg gir ikke det mening. Politiet kan ikke konkurrere med de kriminelle miljøene om å virke skremmende. Derfor er det mye bedre å satse på at folk vil snakke med oss fordi de i stoler på oss, og vet at det ikke fører til at de straffes selv. Politiet i Portugal opplevde nettopp det. De fikk både mer og bedre informasjon om bakmenn etter avkriminaliseringen.

Derfor er det nettopp reell avkriminalisering vi i LEAP mener er viktigst og snakker om nå. Regulert salg av Cannabis kan føre til økt forbruk, men lite tyder på at avkriminalisering vil gjøre det. Dette betyr ikke at jeg tror cannabisbruken vil stagnere eller bli mindre med det første. Bruken er allerede økende. Det er en trend som vil være vanskelig å bryte. Stadig færre tror på skremselspropagandaen og forbudet, fordi det ikke er noen grunn til å tro på slikt.

Det eneste vi som samfunn kan gjøre for å bremse denne utviklingen, er å sørge for gode trygge oppvekstvilkår, tilstedeværende voksne og god informasjon. Å innskjerpe straffebruk, vil bare gjøre ting verre. De land i verden som har satset mest på straff, har de største problemene.

Den normgivende effekten som Lars Holmen snakker om, fungerer godt på voksne mennesker som er vel etablert og har mye å tape. Den fungerer kanskje også på flinkisene blant ungdommen. De dette ikke fungerer for, er de vi har størst behov for å nå. Ungdom i opprør, som ønsker å teste grenser. Grenser som oppleves som ulogiske, er som en rød klut for dem. De må testes ut. Straffereaksjoner har de liten respekt for.

Nettopp fordi virkemidlene i straffesporet er så begrensede, har forebyggerne våre forelsket seg i urinprøvekontraktene. Dette er problematisk, fordi mye tyder på at virkemiddelet fungerer dårlig for de som trenger hjelp. Vi finner flest av disse ungdommene blant de som allerede har sosiale utfordringer, og dermed påfører vi dem ekstra belastninger. KoRus-øst sin rapport om dette har det treffende navnet «Flinkiser og Dropouts».

Politiet selv har ikke undersøkt effektene av ruskontraktene. Når man vet hva fagpersonene sier om dem, er det kanskje ikke så rart. Sannsynligvis vil en undersøkelse vise at vi skader flere enn vi hjelper. Det at vi kan finne enkeltpersoner som takker for hjelpen når vi i maktposisjoner spør hva de mener om oppfølgingen, er ingen dokumentasjon som kan vektlegges. Man skal ikke kunne mye om psykologi, for å forstå hva som fører til at slike tilbakemeldinger ikke alltid  er sannferdige.

Vi i politiet er rett og slett ikke i posisjon til å uhindret kunne snakke åpent med de vi har kontakt med. Det er en grunn til at de som snakker med oss har rettigheter, og fortrolighet med politiet kan koste deg dyrt om du forteller om rusbruk. Den som snakker med politiet, skal gjøres oppmerksom på politiets rolle. Dessverre skjer ikke alltid det. Vi har til og med formalisert de fortrolige samtalene om rus i forbindelse med bekymringssamtalene.

Disse karleggingssamtalene er ment å skulle finne sted etter at straffesaken er avgjort, men informasjon kan likevel brukes. I forbindelse med TV program der man følger forskjellige politipatruljer, kommer det stadig fram hvordan politiet bruker de uformelle samtalene.

Det kan være problematisk å bruke informasjon som er innhentet på en slik måte i forbindelse med en straffesak, men som sagt er politiet minst like opptatt av å drive «forebygging gjennom forvaltning». I forvaltningssakene kan vi bruke informasjonen uten å ta slike hensyn. Det er blitt meg fortalt politijurister som jobber med forvaltning, oppfordrer politifolk til å utnytte dette. Det betyr for eksempel at vi kan ta førerkortet ditt om du innrømmer å ha røyket cannabis flere ganger, og vi gjør det.

Den som blir fratatt førerkortet trenger overhode ikke å ha kjørt i beruset tilstand. Vi tar førerkortet under dekke av at det kan finnes en mulighet for at du har rusmidler i kroppen når du kjører bil. Brukere av cannabis har ofte rester av rusmidler i kroppen en stund etter bruk. Selv om mengdene er små at de overhode ikke har potensiale til å påvirke kjøreferdighetene, er det nok for oss. Ingen i politiet som jeg har snakket med, har tenkt på dette som et trafikksikkerhetstiltak. Dette er det vi lærte å kalle «forebygging gjennom forvaltning» og tilleggsstraff.

Tilleggsstraffen er svært effektiv, fordi den er streng. Den fører blant annet til at folk mister jobben, om de trenger førerkortet i jobbsammenheng. Det gjelder mange fler enn yrkessjåfører, for eksempel rørleggere, elektrikere, snekkere og selgere. Slik dobbeltstraff er ulovlig, og straffeutmålingen står ikke i forhold til lovovertredelsen.

De som straffes får et rulleblad, noe som fører til at de fratas jobb og utdanningsmuligheter. Alt dette fordi de har valgt å bruke rusmidler som er mindre skadelige enn alkohol. Det er også noe man gjør med egen kropp. I utgangspunktet skader man ingen andre.

På tross av at strafferegistrering og forvaltningsstraff er straffekonsekvenser som ikke står i forhold til lovovertredelsen, mener NNPF det et veldig viktig tiltak som vi må beholde i en eller annen form også etter avkriminaliseringen. Hvem som rammes av dette ofte er tilfeldig. Mye avhenger av hvor du bor. Selv om det er dobbelt så mange ungdom som bruker cannabis på Vestkanten i Oslo, så er det ungdom på Østkanten som blir tatt.

NNPF argumenterer for at det må være en straffetrussel også etter avkriminaliseringen. Om dette er en straff i form av et forvaltningsgebyr eller et forelegg, er visst ikke så viktig.

Jeg beklager, men om man velger en slik løsning, hva er det da igjen av avkriminaliseringen. Jeg mener dette viser hvor lite NNPF har forstått av hva avkriminalisering går ut på. En slik løsning vil ikke ha noen positiv effekt, men det er de vel klar over. Det vil kunne føre til at flere får alvorlige problemer. Sønnen til LEAP kollega og tidligere NNPF medlem Knut Røneid, tok livet av seg etter at han mistet førerkortet for å ha innrømmet brukt cannabis uten å ha kjørt i rus. Historien er hjerteskjærende og Knut kommer snart ut med den i sin bok “Når barnet ditt ikkje vil leve lenger”. Les den.

De pårørende sine fortellinger er mange. Det er viktig at de når ut til alle.