Pioneren

Det er «stinn brakke» i salen på universitetet. Ute er det høst og det er nest siste fredag i september. Inne er familie, venner, kolleger, studenter og andre interesserte. De som var tidlig ute er heldige og har fått seg sitteplasser. Resten må stå.

Hun har forberedt seg godt. Veldig godt, og denne gang har hun laget manus over hva hun skal si.

Dette er «once in a lifetime experience», tenker hun - en slik dag kommer aldri tilbake.

I slutten av september hadde professor Liv Finstad sin fratredelsesforelesning ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. I 25 år har hun forsket på politiet, som den første i hele Norge som gjennomførte et bredt og langvarig forskningsprosjekt om politiet.

– Gudameg, det var en heftig dag! Jeg feirer jo sølvbryllup med politiet, så det var «sølvbryllupsgjester» av mange slag til stede. Jeg var forventningsfullt spent, og jeg ble så rørt av at så mange hadde møtt opp, forteller Finstad. 

En uke har gått. Nå sitter hun på et kontor på Politihøgskolen i Oslo.

– Min siste setning var: «Gjer vel Dykkar konto», sa jeg. 

– Jeg fortalte at jeg som kunde i Vestlandsbanken, en nynorskbank, fikk denne beskjeden når jeg en sjelden gang som ung og fattig student var i litt minus på slutten av måneden. Vestlandsbanken truet ikke med inkasso, belsebub og helvetes bråk – de sendte heller de vennlige ordene «Gjer vel dykkar konto». Jeg måtte altså bringe saldoen i balanse. Så hva passer vel bedre nå enn å gjøre opp saldoen for min politiforskning. Så takket jeg for oppmerksomheten, tok en kunstpause og fortsatte: «… for denne gang», sier hun med et smil.

Et blikk på politiet

Det var egentlig en tilfeldighet at Liv Finstad endte opp med å forske på politiet. 

– Jeg har faktisk ikke en eneste eksamen i kriminologi. Jeg har blitt kriminolog gjennom forskning og praksis. 

Finstad ble ferdig utdannet sosiolog i 1979. Siden har det vært mange baller i lufta, forklarer hun. 

Hun har forsket på varetekt, prostitusjon, rusmisbrukere, overgrep og sosialt arbeid. Hun har jobbet som journalist og som drosjesjåfør i Oslo, og fikk dermed rik innsikt om livet i bakgatene. Hun har også vært politisk aktiv i RV, var med på etableringen av Nyfeministene og ble aktiv i Kvinnefronten. 

Mye liv og røre opp gjennom årene har ført til mange merkelapper; Raddis, lesbisk, professor, kriminolog, sosiolog, feminist og kvinnesaksforkjemper. Men én merkelapp går igjen; Pionér.

– Takk, jeg liker denne merkelappen, smiler Finstad. 

– Jeg er veldig takknemlig for den bekreftelsen jeg har fått og fortsatt får om at det jeg har gjort, betyr noe. Egenskaper jeg setter spesielt stor pris på hos mennesker er mot og ærlighet. Dette er egenskaper jeg selv har forsøkt å leve opp til. 

Det var tidlig på 1990-tallet at Finstad ble nysgjerrig på politiet. Gjennom boka «Den betalte familie» åpnet interessen seg for likheten og forskjellene mellom sosialt arbeid og politivirksomhet.

Derfor ville hun sette i gang med et prosjekt om politiet og politiets krisemestring.

Etter hvert som hun fikk mer og mer tilgang til Oslo politidistrikt, fikk Finstad bli med på patruljekjøring for å få litt «feeling», som daværende politimester Haugli sa. 

– Det var utrolig interessant! Å kjøre patrulje forandret min interesse fra kriser og krisemestring i politiet til hva er det egentlig politiet gjør og hvorfor politiet gjør som de gjør. 

Dette resulterte i boka «Politiblikket» i 2000. Her analyserte Finstad politiets rolle, adferd og selvforståelse. 

Hun så også på hvordan politiet observerer og leser samfunnet, som igjen er med på å definere hvordan kriminalitet forstås. Blant annet tok hun opp politipraksisen «stopp og sjekk» av personer på gaten etter mistanke. 

– «Stopp og sjekk» var et resultat av et mistankebasert politiblikk og hvordan politiet observerer omgivelsene på. Gjennom et slikt blikk risikerer man å skape en kriminell underklasse. Den gruppa som oftest ble stoppet og sjekket var rusavhengige. Disse ble fratatatt brukerdoser og utstyr, og så måtte de jo selge sex eller stjele for å tak i stoff igjen. Slik risikerte politiet å reprodusere kriminalitet.

I seng med fienden

Aldri før hadde noen gjennomført et så langvarig og omfattende forskningsprosjekt i politiet og det fantes ikke noe politiforskermiljø i Norge. Dessuten hadde både 70- og 80-tallet blitt preget av mye frustrasjon mot politiet, særlig på grunn av politiets behandling av demonstranter og politivoldsaken i Bergen. 

Det var derfor store forventninger til boka. Dessuten var forholdet mellom forskere og politi preget av gjensidig skepsis, og Finstad ble møtt med hevede øyenbryn. 

– Mange oppfattet det som å gå til sengs med fienden. 

For dagen før lanseringen «Politiblikket» sto det slik i Dagens Næringsliv: 

«Forskeren som på 1980-tallet ga de prostituerte et ansikt gjennom sin kriminologiske forskning, som studerte varetektsfangers vilkår og som i mange år var aktiv AKP-politiker. Aldri før har en norsk forsker fritt fått delta i alle ordenspolitiets daglige og nattlige rutiner, over så lang tid. Men veien inn til forskningsarbeidet har ikke bare vært enkel. Det tok Finstad gjentatte forsøk før daværende politimester Willy Haugli til slutt ga grønt lys for hennes tilstedeværelse. Også skepsisen fra hennes eget universitetsmiljø var i begynnelsen godt synlig. Skulle hun over til «fienden»? Prøve å forstå politiet? Svikte den kriminologiske grunntanken? Hva ville hun egentlig oppnå eller avsløre?»

Finstad forberedte seg på bråk.

– En høyt meritert professor sa til meg; «Nå må du ikke bli for sjarmert av politiet da, Liv». Det var mange som var kritiske til at jeg skulle gjøre feltarbeid i politiet. Men det var også skepsis i politiet og hos de som skulle ha meg med i patruljebilen – jeg som den gamle raddisen eller at en forsker skulle være så tett på. Men vi fikk etter hvert en veldig god tone og jeg fikk tillit. Jeg tror jeg aldri har ledd så mye som da jeg var der på feltarbeid, sier hun og ler.

Men det er én ting hun angrer på. 

– Ja, det er én ting jeg skulle ha gjort, det fikk jeg ikke til, sier hun og tar en liten tenkepause. 

– Jeg skulle ha tatt sterkere til motmæle mot forutinntattheten jeg møtte i akademia mens jeg holdt på med feltarbeidet. Jeg ble overrasket over kritikken og ble nok tatt litt på senga. Det var krevende til tider. Det manglet faglig takhøyde. Men jeg har fått sagt ifra i ettertid! Miljøet er helt annerledes nå, og det er bra. 

Mener politiet står overfor en demokratisk utfordring

Finstad trekker fram at det har skjedd mange positive forandringer i politiet i løpet av de siste tiårene, som at det har blitt et mye bedre utdannet politi og at det er mindre toleranse for bruk av ulovlig og unødvendig makt. 

Finstads blikk på politiet inneholder likevel bekymring: 

– Politiet blir for innadvendt. Politiet er barometeret på demokratiets tilstand. Politiets samfunnsrolle belyser demokratiets kvalitet. 

Hun trekker blant annet fram munnhellet «det er den som har skoen på som vet hvor den trykker», som mange i politiet bruker som argument for permanent bevæpning. 

– Hvordan politiet leser samfunnet og forstår samfunnsoppdraget viser seg i synet på maktmidler og maktbruk. Når for eksempel Sigve i PF sier at det å ha ubevæpnet politi er som å gamble med liv, sender det sterke signaler til publikum om at vi lever i et farlig samfunn. Det gjør vi ikke. Å hevde at vi lever i et farlig samfunn rimer ikke med politiets trygghetsskapende oppgave, forteller Finstad.

Hun mener enkelthendelser som terror brukes altfor ofte for å skape frykt. 

– Jeg er den første til å si at det er viktig å lytte til politifolks erfaringer. Men munnhellet om skoen som trykker er en utfordring for demokratiet, hvis det gis avgjørende vekt når svært viktige og prinsipielle veivalg skal tas. Permanent bevæpning av politiet er et slikt veivalg, og jeg er bekymret over trivialisering en og normaliseringen av hva det vil innebære at politiet bærer våpen permanent. Politihverdagen gir selektive virkelighetserfaringer, og det er derfor et kunnskapsbasert politi er så viktig. Isolert erfaringskunnskap er ikke nok. 

Selv kaller hun seg en kritisk venn av politiet. 

– Det betyr at jeg anerkjenner politiets samfunnsmandat og legger til grunn at politiet gjør et viktig og ærefullt arbeid. Så min hovedparole er at alle er tjent med et best mulig politi. Da er min rolle som kritisk venn av politiet å si fra når noe truer tilliten eller politiets legitimitet. 

Mener politiet må håndtere hatkriminalitet

Hun peker særlig på politiets håndtering av nazidemonstrasjonen i Kristiansand tidligere i sommer – en debatt som stadig dukker opp igjen. 

Her mener hun politiet, som har fått kraftig kritikk, viser at de igjen er innadvendte. 

– Jeg forstår hvorfor flere mener politiet beskyttet nazistene og at det at politiet ble nektet å gå i uniform i Pride-paraden gir et bilde av et unnvikende politi.

Hun reagerer på at evalueringsrapporten ikke blir offentlig. 

– Agder-politiet hadde tjent på å vise publikum hva de mener de lærte av hendelsen. I stedet for å kommunisere med offentligheten, velger politiet å lukke seg inne. Dette truer politiets legitimitet. Hvor ble det av slagordet «Ett politi for alle»? Det er ikke usannsynlig at Agder-politiets håndtering er med på legitimere nazistenes hatefulle budskap. Dette er en viktig diskusjon, som ikke har blitt reist, mener Finstad.

– Hvordan skal ytringsfrihet og retten til å demonstrere balanseres opp mot andre menneskers rettigheter og politiets plikt til å forebygge hatkriminalitet? Jeg håper at politiet selv tar initiativ til å utrede dette svært viktige spørsmålet, for det er ikke siste gang nazistene kommer til å marsjere med paroler som «knus homolobbyen», mener hun.

Siste ord?

Pioneren for norsk politiforskning er fortsatt engasjert. For hun har ikke klart å pensjonere seg helt ennå. 

Fram til mars 2018 fortsetter hun som professor ved Politihøgskolen i Oslo.

Her skal hun jobbe i 20 prosent stilling med et prosjekt for å fremme kjønnsbalanse i faglige toppstillinger og forskningsledelse, og skal være med på å styrke politiforskningen ved PHS.

– Jeg har egentlig veldig mye på hjertet. Det er flere år siden jeg bestemte meg for å gå av når jeg ble 67, og nå begynner en ny fase i livet. Jeg er en glad pensjonist som kan fortsette med faglig virksomhet. Jeg har tulla med å skrive selvbiografi , men vi får se hva det blir til. Og i 2018 kommer hun med nok en bok om politiet, «Hva er politi». 

– Jeg har gjort innskudd på mange tematiske konti i løpet av mine rundt 40 år som ansatt på instituttet, men politiforskningskontoen er den jeg har hatt lengst. Mest nærliggende for meg var det derfor på fratredelsesforelesningen å gi et personlig blikk på politi og politiforskning som skuer både bakover og framover. Så får det være opp til andre å vurdere  om jeg har overtrukket kontoen. Nå gleder jeg meg til å gi ut «Hva er politi». Og det blir nok noen reaksjoner der også. 

Siste ord er ikke sagt fra Liv Finstad.