Tilsvar til Ola Thunes uttalelser om Birgitte Tengs-saken
Det har ikke vært en objektiv etterforskning av Birgitte-saken
Politiets dagbøker viste at det i avhørene ble brukt manipulasjon, hjernevask og løgner. Ola Thune sier at det som foregikk i avhørene er irrelevant. Jeg tror ikke dette var irrelevant for juryen, skriver Grete Strømme.
Noen kommentarer, om hårsporet:
Det var ikke ett hår som etterforskningen ble innrettet etter. Det var 14 hår (av totalt minst 150 hår) som i mai 1995 ble sikret på Birgitte, blant annet i og på hennes hender, klistret fast i blod, og på hennes nakne hud (på lår, ved skrittet, og så videre).
De 14 hårene var av en annen HLA-type enn Birgittes. Hårene ble derfor ansett å være viktig spormateriale. Det kan vel ikke være noe etterforskningsmessig galt med denne vurderingen?
LES OGSÅ: Syndebukken - DEL 1: En avhører blir til (1960-1995)
Om Gudjonssons oppdrag og om annen bevisførsel i Birgitte-saken:
En tilståelse kan aldri stå som bevis alene. Den må støttes av andre bevis og omstendigheter. Derfor har ikke Gudjonsson ved utførelsen av oppdraget «tilnærmet seg å ta stilling til skyld eller uskyld». Tilblivelsen av og innholdet i en tilståelse må kunne vurderes ved hjelp av kompetent og anerkjent sakkyndighet på lik linje med et hvilket som helst annet bevis.
En annen anerkjent britisk rettspsykolog, Barrie Leslie Irving, som var ekspert på å vurdere politiavhør, gikk grundig inn i det som Elle hadde ført i sin dagbok, og han studerte tilståelsens ordlyd. Hans konklusjon om at tilståelsen ikke var reell, ble lest opp i retten.
Bevisførselen om det som foregikk i avhørene og måten tilståelsen ble «snekret sammen» på, i samtaler og avhør som Elle og Finsal var ansvarlige for, må ha hatt stor betydning for frifinnelsen.
Politiets dagbøker viste at det i avhørene ble brukt manipulasjon, hjernevask og løgner fra politiets side. Thune sier at det som foregikk i avhørene er irrelevant. Jeg tror ikke dette var irrelevant for juryen.
LES OGSÅ: Snakker ut etter Birgitte Tengs-saken
Det var også bevisførsel om den 16 år gamle jenta som i avhør med politiet forklarte at fetteren syklet forbi henne klokken 01.45 på drapsnatten. Det kom frem i retten – ved hjelp av andre vitner som forklarte seg her – at det må ha vært en annen kveld/natt jenta forklarte seg om; altså at hun blandet sammen episoder og kvelder.
Det er altså riktig som Thune sier: Politiet kontrollerte ikke godt nok dette vitnets forklaring. Det ville vært svært enkelt å sjekke dette tidlig ut av saken, og fetteren skulle aldri ha vært siktet.
I bevisførselen kom det også frem at teknikerne i Kripos ikke hadde lest tilståelsen og dermed ikke hadde kontrollert denne opp mot funn og faktiske forhold på åstedet. Tore Per Bakken sa i retten at han bare samtalte med Finsal, og at det var «elementer i tilståelsen som stemte med tekniske funn.»
Åstedsgranskerne forklarte imidlertid i retten at det var helt spesifikke ting på åstedet som ikke stemte med tilståelsen.
Dessuten forklarte obdusenten, Inge Morild, og andre sakkyndige i retten at sentrale skader på offeret ikke stemte med tilståelsen. Disse nye rettsmedisinske forklaringene ble ikke innrapportert skriftlig til rettsmedisinsk kommisjon som loven beskriver at skal gjøres (jf. straffeprosessloven § 147) når en sakkyndig i sin muntlige forklaring i retten gjør vesentlige endringer i forhold til sin skriftlige erklæring. Endringene ble ikke dokumentført inn i saken (manglende notoritet).
Dermed ligger Morilds uriktige sakkyndige erklæring i sakens dokumenter den dag i dag, om at «skadene på offeret er fullt forenlige med tiltaltes forklaringer». Dette er svært alvorlig fordi denne bastante og uriktige erklæringen er brukt som bevis for fetterens skyld av politi og påtalemyndighet hele tiden, også etter frifinnelsen.
LES OGSÅ: Overivrig ryddegutt
Om objektivitetsplikten som politi og påtalemyndighet er pålagt ifølge straffeprosessloven (noe som også riksadvokaten påpeker i artikkelen):
Politi og påtalemyndighet skal være objektive. Man skal etterforske og fremlegge både det som taler til gunst og ugunst for siktede. Dersom man skal foreta en objektiv etterforskning, skal man kontrollere en tilståelse opp mot fakta. Dersom tilståelsen ikke stemmer med fakta, taler dette til gunst for siktede.
Denne kontrollen av tilståelsen opp mot fakta må selvsagt dokumenteres (jf. notoritet). Det er ikke foretatt en slik kontroll av tilståelsen i Birgitte-saken. Hver enkelt skade på Birgitte og også for eksempel manglende skader på henne og hennes klær, med mer, sett opp mot tilståelsen, er aldri dokumentert grundig og systematisk. Dette er en alvorlig mangel ved etterforskningen og dokumentasjonen i saken.
Politiet har også unnlatt å dokumentere alle hjulspor som ble sikret på åstedet. Ifølge Finsal fant man hjulspor fra «alle slags kjøretøy, bortsett fra helikopter». Disse hjulsporene har politiet aldri fremlagt i en skriftlig rapport med bilder som viser de forskjellige hjulsporene og eksakt hvor de ble sikret, etter det jeg kan se.
Etter at fetteren i juni 1998 ble frifunnet, men dømt sivilrettslig som erstatningsansvarlig for drapet, har man heller ikke sørget for noe av dette. Like etter frifinnelsen skrev førstestatsadvokat Harald Grønlien i brev til riksadvokaten at det ikke var mer å etterforske i saken og at det ikke var andre enn fetteren som kunne mistenkes.
Dette står i skarp kontrast til det vi vet i dag om det som lå - og ikke lå - i saken den gang.
Det har ikke vært en objektiv etterforskning og iretteføring i Birgitte-saken. Det finnes mange flere eksempler på dette.
Grete Strømme er fetterens partsrepresentant og prosessfullmektig vedrørende krav om utskrift av sakens dokumenter, og at det utføres konkrete etterforskningsskritt i saken.
LES OGSÅ: Syndebukken - DEL 2: Drapet som endret alt (1995-1999)
