Rettsstatens vrange side

Vi som bor i Norge, er vanligvis stolte av rettsstaten. Samfunnet er gjennomregulert. Vi har domstoler som avgjør sivile tvister og som dømmer lovbrytere til straff, velferdsstatens strengeste reaksjon. Men noen ganger kan det gå galt. Forferdelig galt. Renvaskelsen av Viggo Kristiansen i Baneheia-saken er et grelt eksempel på dette. Men det finnes flere tragedier.

Vi overtok som forsvarere for fetteren til Birgitte Tengs våren 1998. Han var noen måneder tidligere dømt i herredsretten til en straff av fengsel i 14 år og til å betale Birgittes foreldre 100.000 kroner i erstatning.

Det er en alvorstung oppgave å påta seg et slikt forsvareroppdrag. En ung mann hadde så stor tiltro at han bokstavelig talt la på oss oppgaven med å redde hans fremtid. Han sa han var uskyldig. En domfellelse i lagmannsretten ville ruinere resten av livet, ikke bare for ham, men også hans nærmeste. Med oss på forsvarerlaget hadde vi privatetterforskeren Harald Olsen, som hadde bakgrunn fra politiet.

Ingen tekniske bevis

Det var ingen tekniske bevis eller vitneobservasjoner som knyttet fetteren til Birgitte drapskvelden. Dommen i herredsretten var basert på at han hadde tilstått til politiet, selv om han hadde trukket tilståelsen kort tid etter. Vår første oppgave ble å finne ut mer om falske tilståelser. Hvorfor ville noen tilstå en grufull handling de ikke hadde gjort?

Ekspertise på dette fantes ikke i Norge, men vi kom i kontakt med den islandske psykologen Gisli Gudjonsson. Han hadde vært sakkyndig i flere alvorlige drapssaker i England, hvor hans forklaringer hadde ledet til frifinnelser. Gulating lagmannsrett oppnevnte Gudjonsson som sakkyndig.

Det var funnet flere hår på Birgitte som ikke var hennes egne. Men DNAtester kunne ikke knytte dem til fetteren. I retten forklarte Rettsmedisinsk institutt dette med at det var en feil med analysene. Testutstyret måtte ha blitt forurenset hos produsenten i Østerrike, noe produsenten i sterke ordelag avviste.

Vi fikk bistand fra britiske DNAeksperter. Konklusjonen var at forurensningen bare fantes i hodene på Rettsmedisinsk institutt. Man ville så gjerne hjelpe med å få dømt den personen politiet og påtalemyndigheten mente var skyldig. Nyere DNA-analyser har ført til at en annen mann er tiltalt for drapet på Birgitte. Rettssaken startet 7. november.

Under ankesaken fikk vi retten til å pålegge politietterforskerne å legge frem sine private dagbøker, hvor det var detaljerte beskrivelser av hvordan fetteren ble presset og manipulert til å tilstå handlinger han samtidig sa at han ikke husket. Det fremgår at etterforskningslederen satte en tidsfrist for å få frem en signert tilståelse. Han spurte ikke etter en sannferdig forklaring. Det skulle være en «tilståelse».

Med Haralds Olsens etterforskningserfaring fikk vi laget en liste med navn på syv personer som vi mente politiet ikke hadde gjort nok for å sjekke ut av saken. Øverst på den listen sto navnet til han som nå er tiltalt. Retten ba etterforskningsledere gå igjennom listen og forklare hvorfor hver enkelt ikke kunne være morderen. I dag vet vi hvor lite det politiarbeidet var verdt.

Dømt til erstatning

Juryen i lagmannsretten fulgte vår argumentasjon om at det ikke fantes bevis mot fetteren og frifant ham. Dagen etter dømte de tre juridiske fagdommerne fetteren til å betale erstatning til Birgittes foreldre for handlingene han var frifunnet for. Det sies at man må være jurist for å forstå hvordan dette var mulig. Men som jurister vil vi si at dette overgikk også vår fatteevne. Erstatningsdommen ble anket til Høyesterett, som i 1999 med tre mot to stemmer opprettholdt dommen.

Vi mente at dommen var brudd på fetterens menneskerettslige vern og brakte derfor saken inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Omsider, i 2003, fikk fetteren medhold: Norske domstoler hadde krenket hans menneskerettigheter.

Erstatningsdommen sto fram til Agder lagmannsrett avsa en frifinnende dom 4. november i år.

Før det, ble det påstått at det ikke fantes grunnlag for å få dommen opphevet. Vi mener at dette skyldes manglende vilje. Norske justismyndigheter har vondt for å akseptere feil. Det er rettsstatens vrange side.

Først etter at den nye tiltalen i drapssaken ble tatt ut forrige måned har riksadvokaten og politidirektørene bedt fetteren og hans nærmeste om unnskyldning, mer enn 24 år etter at han ble frifunnet i lagmannsretten. Etterforskningslederen har omsider erkjent at straffesaken mot fetteren var «en katastrofal feil». Men statsråden med ansvar for hele justissektoren, Emilie Enger Mehl, har avvist å beklage på vegne av sine underordnende etater.

Et tankekors for oss er at stortingsflertallet i 2017 opphevet juryordningen. Hva ville skjedd i Gulating lagmannsrett i 1998 dersom skyldspørsmålet hadde bli avgjort av en meddomsrett, der fagdommerne og legdommere sammen hadde diskutert skyldspørsmålet? Det vet vi ikke, men fagdommerne viste jo klart at de mente at fetteren var skyldig.

Klomsæt omtalte lagmannen som «aktor i dommerkappe» på grunn av hans prosessledelse. Vi er redd for at fagdommerne hadde overkjørt vanlige folk, som juryene besto av. Det er et tap for rettssikkerheten.