Det er grunn til å se nærmere på om påtalemyndigheten skal lede etterforskningen
Å være juridisk kompetent, betyr ikke at man er like kompetent til å vurdere etterforskningstaktiske spørsmål.
Publisert
Drapet på Birgitte Tengs i 1995 er uoppklart, og fremdeles under etterforskning. Politiforum har tidligere skrevet om politietterforskeren Stian Elle, som satt igjen som syndebukken for det som gikk galt under etterforskningen.
I juniutgaven forteller vi om påtalemyndighetens etterforskningsledelse under saken. En etterforskningsledelse full av feil, som trolig har bidratt til at saken fremdeles er uoppklart.
Norsk politi og påtalemyndighet står internasjonalt i en særstilling ved at disse to ulike, men sentrale aktørene i rettshåndhevelsen, delvis er integrert. I de fleste andre land er politi og påtalemyndighet adskilt. Bakgrunnen er et behov for å øke rettssikkerheten, gjennom å unngå for tette bånd mellom de som etterforsker og de som skal foreta en juridisk vurdering av etterforskningen for å se om det holder til å reise tiltale.
Påtalemyndighetens laveste ledd jobber i politiet, men er faglig underlagt riksadvokaten. Den skal bestå av dyktige jurister, skarpskodd i strafferett og straffeprosess.
Tidligere Kripos-leder Ola Thune påpeker så korrekt i denne månedens papirutgave at disse skarpskodde juristene ikke lærer politietterforskning under jusstudiet. Det er til å undres over hvorfor politijurister uten kunnskap om taktiske vurderinger, avhørspsykologi og sporenes betydning, skal ta avgjørende beslutninger for politietterforskningen.
Under etterforskningen av drapet på Birgitte Tengs, ble det gjort flere alvorlige etterforskningstaktiske feil som fikk avgjørende betydning. Den alvorligste feilen gjort av påtalemyndigheten, var at den tiltalte fetteren ble gjort kjent med detaljer om drapet bare de som hadde vært på åstedet kunne vite om.
Det fikk store konsekvenser for saken.
Mye har skjedd siden etterforskningen av drapet på Birgitte Tengs. Riksadvokaten har gitt tydelige retningslinjer om ledelse av alvorlige saker, og politiets avhørsmetoder har blitt endevendt de siste 20 årene.
Likevel er det fortsatt mye lærdom å ta av saken. Hvorfor lot påtalemyndigheten kritikken hagle mot Kripos-betjentene Stian Elle og Ståle Finsal, uten å ta et skritt frem og ta det faglige ansvaret de faktisk har for etterforskningen? Det er slett lederskap å ikke ta ansvar når det blåser motvind. Man er ikke bare leder når det skal deles ut heder og ære for oppklarte saker.
Vi savner en større ydmykhet fra påtalemyndighetens ulike aktører i Birgitte Tengs-saken. Dette er ikke et nytt argument i debatten om hvorvidt politi og påtalemyndighet bør skille lag. Men det gir en langt bedre forståelse om hvorfor erfarne etterforskere stiller spørsmål om påtalemyndighetens fagledelse av etterforskningen.
Å være juridisk kompetent, betyr ikke at man er like kompetent til å vurdere etterforskningstaktiske spørsmål. At påtalemyndigheten skal lede etterforskningen, er det fra et politimessig synspunkt grunn til å se nærmere på.
Det er ikke sikkert at det som en gang virket så fornuftig – at påtalemyndighetens laveste ledd skulle være integrert i politiet – fremdeles er den beste løsningen.
