Skråsikkerhet og rettssikkerhet går dårlig sammen

Jon Harald Leknes svarer 9. januar på min kronikk fra 21. desember.

Jeg merker meg at Leknes i forrige kronikk beskyldte dommerne for utenforliggende motiver, og nå prøver å desavuere meg som fagmann. Det er en debatteknikk som gjør det vanskelig å føre en seriøs samtale.

Av hensyn til lesere som faktisk er interessert i saken, skal jeg kort oppsummere mitt syn:

• Det kreves fem stemmer for domfellelse, hvorav minst én fagdommer. Her har vi fem dommere som stemmer for frifinnelse, hvorav et flertall av meddommerne.

• Jeg har på prinsipielt grunnlag forsvart dommeres moralske og juridiske rett til å kritisere påtalemyndighetens bevisvurdering og iretteføring basert på hvordan retten har bedømt bevisene og bevisføringen. Påtalemyndigheten kan ikke bli bedre hvis dommere ikke våger å si fra om svakheter de ser under rettssaken. Riksadvokaten har uttalt at påtalemyndigheten vil gjennomføre en evaluering med tanke på å identifisere eventuelle læringspunkter. Om jeg selv ville funnet grunnlag for samme kritikk, kan jeg ikke vite når jeg ikke var dommer i saken.

• Det er påtalemyndigheten som skal bevise straffeskyld, ikke tiltalte som skal bevise sin uskyld. Etter mitt syn redegjør rettens flertall på to fagdommere og tre meddommere konsistent for hvorfor flertallet mener det ikke er bevismessig grunnlag for straffeskyld. Her er det vurderinger som den dømmende rett må foreta. I motsetning til Leknes aksepterer jeg at det er mulig å vurdere disse spørsmålene ulikt, og jeg noterer meg at mindretallet ser annerledes på bevisspørsmålet.

• Hvis prosessledelsen og domsgrunnene hadde vært så dårlige som Leknes hevder, kan man spørre om ikke påtalemyndigheten ville anket over saksbehandlingen. Riksadvokaten har godtatt dommen.

Det er vanskelig å forstå hvorfor mine uttalelser i Baneheia-saken er relevante her. Leknes gjengir meg ikke på en etterrettelig måte, og jeg nevner: 

• Reststraffen for Viggo Kristiansen: Jeg skrev i 2021 at resultatet – ved frifinnelse for Baneheia-saken i 2002 – ville blitt en fengselsstraff av ikke ubetydelig lengde, men svært langt fra de nær 21 årene han hadde sonet. Lagmannsretten tok i 2022 utgangspunkt i to års fengsel, og trakk så fra for ung alder og tilståelse. Resultatet ble 10 måneders fengsel, som er en fengselsstraff av ikke ubetydelig lengde etter norske forhold. Men som jeg skrev i Dagsavisen i 2023, står det respekt av Viggo Kristiansens vilje til oppgjør, og han fortjener å få gå videre i livet uten at noen skal trekke fram denne gamle saken. 
• Det har ingen betydning for straffutmålingen at Viggo Kristiansen hadde sittet i varetekt da den opprinnelige straffesaken gikk. Retten fastsetter straffen og trekker så fra for varetekt. Mitt utsagn gjaldt selvsagt straffutmålingen før fradrag for varetekt. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor Leknes argumenterer med dette. 
• Jeg har ikke sagt at det kreves samme bevisgrunnlag for å gjenåpne en frifinnende dom som for å ta ut tiltale. Det jeg har sagt, er at påtalemyndigheten neppe ville kreve gjenåpning uten at den så for seg at det ville være mulig å bevise straffeskyld etter gjenåpning. Så etterforskes den gjenåpnede saken selvsagt videre for å avgjøre om det er grunnlag for tiltale. 
• Lesere som er bekymret for om jeg kjenner reglene om gjenåpning, kan jo lese denne nye artikkelen, der jeg argumenterer for at gjenåpningssaker ikke bør behandles av det samme statsadvokatembetet som opprinnelig iretteførte straffesaken. Hvis dette hadde vært regelen, kunne Baneheia-saken vært løst langt tidligere.

Jeg setter med dette strek for min deltakelse i denne debatten.