Hoel, som er førsteamanuensis og forsker ved Politihøgskolen (PHS) i Bodø, mener det er for lite oppmerksomhet mot politiets egne praksiserfaringer. I fjor kom hun med boken «Politiarbeid i praksis», skrevet på grunnlag av hennes forskning på politifolks praksis.
Hensikten var å få bedre innsikt i hva politiarbeid handler om, og hva politibetjenten selv erfarer som godt politiarbeid.
– Handler det kun om rett lovforståelse, om å kjøre blått, om effektive pågripelser og om oppklaring av straffesaker, eller ligger det mer i begrepet «godt politiarbeid»? Mitt inntrykk var at politifolkene jeg intervjuet, satte pris på at det ble forsket på politifolks praksiserfaringer, som blant annet handler om at det de gjorde som politifolk, var viktig for andre mennesker, sier Hoel til Politiforum.
Hun mener at det både i og utenfor politiet er for lite oppmerksomhet mot praksis i seg selv.
– Fra akademisk hold tenker man på erfaringer som bedragerske og upålitelige. Erfaringer kan være både tilfeldige og basert på ubegrunnede antakelser, men gjennom fortellingene til politifolkene jeg møtte, fikk jeg en unik innsikt i hvordan erfaringer kan være en kilde til troverdig praksiskunnskap. Og hvordan de utførte praksis med hensyn til å leve med, og ikke mot innbyggerne de møtte på deres vei.
Løft fram praksisen
Mange har meninger om, og stiller spørsmål ved, hva politiet driver med og hva som kan gjøres for å få et bedre politi. I samtalene med politifolkene opplevde Hoel at de selv reflekterte over hvordan ting burde være.
– Jeg synes at man bør løfte frem, også på politisk nivå, en oppmerksomhet til hvordan politiarbeidet og praksisen utøves. Spørsmålet er om erfaring kan være en like god kilde til innsikt for å forbedre praksis, som det teori er, sier Hoel.
Hun er kritisk til politiets måltall, og hvordan måltallene styrer politibetjentenes handlinger, og viser til politianalysens anbefalinger.
– Selvfølgelig er rammefaktorene viktig. Men det er et veldig ensidig fokus mot organisatoriske rammer. Forskningen viser at operative politifolk er opptatt av å gjøre en jobb som er til nytte for innbyggerne og er meningsfull for politifolkene. De vil gjøre en forskjell for folk som trenger deres innsats. På den måten kan de uttrykke verdiene de står for, blant annet om å møte folk på en god måte, og se og forstå menneskene i den situasjonen de er kommet i. Forskningen min viser at de vil at folk skal føle seg likeverdige, og ikke underlegne, sier Hoel.
Dette er en stor utfordring i et yrke der man har mye makt.
– En slik tilnærming til politijobben krever mye, og i større grad enn i dag burde politiet legge vekt på den erfaringen politifolk har. Vi kan lære mye av gode eksempler. Hvis man lar praktikeren forbedre praksis ut fra sin egen erfaring, kan man oppdage nye betydningsfulle sider ved praksis. Politiet kan vinne mye på å legge til rette for erfaringslæring som ikke tilsidesetter politibetjenten selv.
Delta er gode
Hoel viser til at det er praktikeren som vet hvor skoen trykker, og at politiet er et praktisk yrke som stiller store krav til både situasjonsforståelse, improvisasjon og menneskebehandling. Utfordringen er å løfte egen erfaring opp på et nivå slik at flere kan ta del i den.
– Man starter gjerne konkret med bakgrunn i sin egen erfaring, for å få en dypere forståelse av den. Denne innsikten vil ha relevans for andre situasjoner betjenten senere vil oppleve. Det er en kollektiv utfordring å formidle egen kunnskap til andre kolleger. Men fordi det er vanskelig, betyr det ikke at man ikke bør se nærmere på dette. Flere av politifolkene jeg har snakket med, etterlyser nettopp arenaer for å trekke lærdom av erfaringer.
Hun viser til at Beredskapstroppen trolig er den enheten i politiet som har satt erfaringslæring mest i system.
– Der er ledelsen i større grad engasjert i treninger og evalueringene i etterkant av oppdragene. De ansatte opplever at lederne anerkjenner jobben, og at de er genuint interessert i å utvikle og forbedre praksisen. Men hvis ledelse ute i politidistriktene kun handler om administrative forhold blir det vanskelig å ivareta erfaringslæring. Det må være et system i både politidistriktene og på nasjonalt nivå som ivaretar dette, sier Hoel.
Hun utfordrer PHS til å utvikle et etterutdanningstilbud som tar utgangspunkt i politibetjentenes egen erfaring og hvor erfaringen blir tyngdepunktet.
– Kunnskapen den enkelte har, og hvordan den kan ha betydning for andre, mener jeg er viktig å anerkjenne i politiet, sier Hoel.
Samfunnet ønsker reflekterte politifolk. Hun mener dette bør være et lederansvar på alle nivå.
– Skal erfaringslæring ha betydning, må hvert enkelt tjenestested gripe tak i dette lokalt, mens PHS og særorganene må gripe tak i dette på deres nivå. Her mener jeg PHS i Bodø bidrar gjennom konferansen om politipraksis og praksisforskning, som vi gjennomfører i Bodø i november.
Dialogen er viktig
Forskeren stiller spørsmål om hva som skal til for at politiarbeid skal være godt.
– Dette knytter seg til sosial-moralsk forståelse. Møtet med mennesker i mange ulike typer livskriser, handler om langt mer enn hva man kan lese seg til eller tekniske ferdigheter, sier Hoel.
I sin bok viser hun til hvordan refleksjonene politifolkene tilkjennega, begrunner dette.
– De er oppmerksomme på hvordan oppdraget skal løses til beste for den som trenger hjelpen. Men for ofte opplever politifolkene at de ikke har nok tid til å hjelpe folk, slik at de må haste videre til neste oppdrag som venter. Blir det godt politiarbeid av å ha det slik?
Hoel mener det er viktig å forske mer på hva godt politiarbeid egentlig er.
– Jakten på måltall og statistikker er konkret og lett å forholde seg til. Men selv om moralske begreper og etisk jobbutførelse er abstrakt, er kunnskap om dette viktig for opplevelsen av hva som er godt politiarbeid.
For eksempel blir ikke nødvendigvis et avhør vellykket selv om det teknisk sett gjennomføres helt korrekt, hvis ikke den som avhører har både moral og etikk som er forenlig med situasjonen. Det er heller ikke sikkert at en nidkjær lovforfølgelse er riktig løsning i alle situasjoner.
– Å håndtere politiyrket krever langt mer enn kun tekniske ferdigheter, mener Hoel.
– Betjentenes erfaringer viser at det også krever velvilje, engasjement, et kyndig blikk og sensitivitet med situasjonen man møter. Ikke minst krever det evne til å se helheten eller sammenhengen som utgjør praksisfeltet.
Politifolkene hun intervjuet, understreket verdien av at de hadde betydd noe for folkene de hjalp.
– Politiyrket handler om å møte folk i kritiske situasjoner, men også noe mer. Dialogen er viktig.
Vern om nærpolitiet
En polititjenestemann hun snakket med, fortalte henne om en hendelse med en mann i en selvdrapssituasjon. Han var nær ved å gjøre det slutt da politimannen ankom stedet. Han snakket til ham og med ham på en slik måte at han oppga planen om selvmord.
Etterpå spurte han politimannen: «Lærer dere å snakke slik på Politiskolen?»
– Noen tror åpenbart at politibetjenter ikke kan vise forståelse og ha en meningsfull samtale. Denne hendelsen er et eksempel på en politibetjent som ikke var observatør til situasjonen. Han var deltaker og engasjert. Studien viser at å gi seg selv tid, er å gi seg mulighet til å delta på en meningsfull måte i sin egen praksis. Når politibetjenten deltar slik, handler det om at han er fortrolig med denne praksisen. Erfarne politifolk har i rollen gang på gang fått lov til å bruke fortrolighet til å oppnå kontakt med folk i vanskelige situasjoner. Det er krevende, og det tar tid, men betjenter forteller at det kommer med praktisering. Slike samtaler er de samtalene som virkelig betyr noe for begge parter, sier Hoel.
Hun er redd for at å fjerne nærpolitiet, vil være å fjerne muligheten til å praktisere dialogen som er så viktig i forhold til oppgaveløsningen. Både for den personen politiet snakker med, men også for polititjenestemannen selv.
– Forsvinner dialogen i politiet, faller bunnen ut av det gode politiarbeidet. Politiarbeid handler på ingen måte om ren samlebåndsproduksjon. Det handler om kritiske situasjoner, og det kan handle om møter med mennesker i deres aller vanskeligste situasjon. Studien viser at hvis betjenter blir forhindret fra denne dialogen, opplever de at de ikke får gjort jobben på en skikkelig måte, sier Hoel.
Ved kun å aksjonere, uten å snakke med dem det gjelder, kjenner de at det er noe som mangler i oppgaveløsningen.
– Jeg mener det er viktig at politifolkene utvikler følsomhet for situasjonen. Men det er fort gjort å stenge av dette. Da står man i fare for å utvikle et avstumpet politi. Det ønsker vi ikke å ha.
– PF må bidra mer
Å møte folk på en god måte, innebærer å by på seg selv, mener hun. Det handler om å ta med seg følelsene inn i situasjonen for å forstå hva personen har behov for.
– Jeg har en fornemmelse at man i politiet ikke liker å snakke om følelser. Det er lite oppmerksomhet om hvilken plass følelser har hos politifolk. Erfaringer er praktiske, intellektuelle og emosjonelle. Man gjør ikke erfaringer uten at følelsen er der. Operativ situasjonstrening preger dagens oppmerksomhet nå som politiet skal effektiviseres, sier Hoel, og fortsetter:
– Effektivitet og følelser passer kanskje ikke så godt sammen, men politibetjenter jeg intervjuet fortalte nettopp at følelsen har betydning for effektiviteten i oppdraget.
Å engasjere seg i dialogen med menneskene som politifolk møter, handler også om å vedlikeholde sin egen moralske integritet.
– Jeg mener det er dette det handler om. For å unngå at man blir avstumpet, sier Hoel.
Forskeren advarer mot en for instrumentell tilnærming til politiarbeidet. I dag må politifolk selv finne ut av hvordan de skal møte og kommunisere med folk som ikke ønsker å møte deg som politi, uten noen organisert erfaringsoverføring.
– Dette normative aspektet ved politiets praksis mener jeg Politiets Fellesforbund (PF) bør bidra til å løfte fram. PF har lett for å fokusere for mye på ressurser. Da bidrar PF til at også medlemmene lett tenker at politiyrket kun handler om ressurs, beredskap og tekniske løsninger. Jeg mener PF har et selvstendig ansvar for å se på hvordan politioppgavene gjøres, og hva godt politiarbeid egentlig er. PF bør satse på å bygge opp politiet som en god profesjon, sier Hoel.
Hun er kritisk til at PF har fokusert på negative aspekter ved jobben i sin lønnskamp.
– Under politikonflikten leste jeg at noen av PFs medlemmer syntes det var helt greit at samfunnet mister respekten for politifolk i kampen for mer lønn. Men hvis publikum mister tilliten, kan dialogen bli vanskelig og folk føler seg fremmedgjort. Da har politiet gått feil vei, understreker Hoel.
Hun sier PF ikke må glemme at politiet er en meningsfull virksomhet i seg selv.
– Husk at studenter begynner i politiet fordi at de ønsker å gjøre en forskjell. For mange er det et fremdeles et kall å skulle hjelpe folk i vanskelige situasjoner.
