Hypotesetesting i praksis, fungerer det?

Etterforskningsfaget i Norge har vært gjennom en utvikling og gjennom det blitt mer profesjonalisert. I dag skal norsk politi gjennomføre etterforskning ved å sette opp alternative hypoteser om hva som kan ha skjedd, for så å teste disse hypotesene.

Den hypotesen som står igjen og ikke lar seg avkrefte, vil være den mest sannsynlige om hva som har skjedd. I motsatt fall, om politiet ikke klarer å avkrefte alle, vil det være rimelig tvil, noe som kan gjøre at saken ender opp med å henlegges på bevisets stilling.

Hypotesetestende metodikk vies et stort fokus gjennom bachelorutdanningen på Politihøgskolen (PHS), ulike videreutdanninger og i forbindelse med politiets obligatoriske årlige opplæring (OÅO). I media hører vi også stadig at politiet etterforsker bredt og jobber med flere hypoteser. Hypoteser er altså noe som virker godt etablert i politiet.

Laging av hypoteser

Mye av fokuset i utdanningene har gått på å genere ulike hypoteser i en sak, noe som også er forsket på blant annet i Ivar Fahsings doktorgrad. Det er derimot forsket lite på hvordan hypoteser testes i praksis ute i etaten.

Er det slik at hypotesene lages, men ikke testes? Dette ønsket jeg å undersøke i min masteroppgave i etterforskning som ble levert høsten 2020.

Gjennom intervjuer av syv informanter i et politidistrikt, ble informantene spurt om hva de tenkte rundt spørsmålet om testing av hypoteser. Det ble også laget en case som informantene skulle reflektere rundt, og som ble utgangspunkt for det videre intervjuet.

Resultatene viste at det å lage hypoteser i initialfasen av en sak var noe som ble gjort av alle informantene. Det var også samsvar med hvilke hypoteser som ble laget, men hypotesene var generelle og korte, og gikk ikke i detalj på hvilke straffebud det kunne være. For eksempel var det mange som laget hypotesen «straffbart forhold» som en sekkebetegnelse på alt fra drap til trusler til kroppskrenkelse med døden til følge.

I retningslinjene for etterforskningsplan fra POD fra 2017, står det at man skal identifisere aktuelle straffebud til hypotesene, og sørge for at bevistemaer dekker subjektive og objektive vilkår.

Selv om alle informantene laget hypoteser i starten av saken, sa flertallet at de ikke brukte hypotesene i den videre etterforskningen. Istedenfor konsentrerte de seg om informasjonsbehovene i saken. Med informasjonsbehov mente de 5HN (Hva, hvem, hvor, hvordan, hvorfor og når). Grunnen til dette, var at mange av informasjonsbehovene var de samme for flere hypoteser.

Testing av hypoteser

Når det kom til testing av hypotesene, var det derimot færre likheter mellom informantene. Det var ingen bestemt metode eller forklaring på hvordan de som etterforskere testet hypotesene og hvordan de var sikre på at hypotesen som sto igjen når saken var ferdig etterforsket, var den riktige.

Et lite flertall av informantene tok i bruk bevisnotat eller oppsummering, uten at måten de gjorde det på var lik. Noen kom med utsagn som at de fikk seg en aha-opplevelse da de gikk gjennom saken på slutten. Ut fra svarene virker det som det ikke er enighet rundt en bestemt metode, men at testingen av hypoteser blir tilfeldig.

Det som ble sagt av informantene er noe jeg kjenner meg igjen i fra egen praksis. Det finnes mange etterforskningsplaner i Indicia med få eller ingen hypoteser. Indicia brukes mest til aktiviteter, altså etterforskningsskritt. Hypotesene, hvis de er skrevet ned, blir ikke brukt i stor grad. Det er også få prosjekter som avsluttes. De fleste er under arbeid, selv om etterforskningen er ferdig. Spørsmålet er da om man er sikker på at alle hypotesene er blitt tilstrekkelig testet.

Erfaring som sensor på VEF-studiet og B3 sin etterforskningseksamen, viser også litt av den samme tendensen. Det å lage hypoteser vies mye plass, ofte med det resultatet at det lages veldig mange hypoteser og det brukes mye tid på å fylle ut subjektive og objektive vilkår tidlig i en sak før man vet om det er noe straffbart som etterforskes. Spørsmålet om alle hypotesene vil kunne la seg teste i praksis er jeg usikker på.

Det er viktig å tenke bredt tidlig i en sak hvor politiet ikke vet hva man står overfor, men samtidig må ikke kravet til detaljerte føringer i en etterforskningsplan bli så omfattende at etterforskningen i initialfasen blir hemmet på grunn av dette.

Det må også være et fokus på at hypotesene kan anvendes i praktisk etterforskning. Å måtte fylle ut subjektive og objektive vilkår tidlig i en sak før man vet om noe straffbart har skjedd, virker ikke praksisnært, og kan føles som bortkastet tid når det er mange andre gjøremål som venter på å bli gjort.

Da er det viktigere å fokusere på noen av de andre kravene til etterforskningsplaner som ressurser og frister.

Plan og notoritet

At politiet skal ha en plan og notoritet på beslutninger i etterforskningen er viktig og her har fokuset på etterforskningsplan og hypoteser bidratt i riktig retning og ført til mer formålsstyrt etterforskning. Allikevel må ikke en korrekt utfylt etterforskningsplan i seg selv bli målet.

Fokuset i initialfasen bør være å innhente så mye informasjon som overhodet mulig, som kan bidra til å belyse alle mulige hypoteser, så kan en del av utfyllingen komme på et senere tidspunkt når man vet mer om saken.

Mye av profesjonaliseringen av politiet har skjedd via andre vitenskaper, for eksempel psykologi og logikk, men det er kanskje ikke alt som like enkelt kan overføres til praktisk etterforskning. Politiet har for eksempel i dag ikke et omforent syn på hypotesebegrepet.

Skal hypoteser si noe om hva som har skjedd, eller skal man konsentrere seg om hvilket straffebud de faller inn under?

Det blir også skrevet at hypotesene bør være gjensidig utelukkende, altså at to hypoteser ikke kan være riktige. Samtidig kan hypoteser tolkes ulikt. Om «drept og voldtatt» versus bare «drept» er gjensidig utelukkende, kommer an på tolkningen.

I etterforskning er det dessuten slik at det ofte er flere straffbare forhold som etterforskes. Dermed kan to hypoteser stå som riktig i en sak uten at det blir feil. En diskusjon om innholdet i begrepet hypotese og hvordan de kan testes i praksis, ville kunne avklart en del av anbefalingene etterforskere må følge og kanskje ført til en likere praksis.

Vitenskapen og akademia har bidratt med mye viktig arbeid som har gjort at politiet har utviklet seg i positiv retning, men samtidig må politiet selv også ta tak i en del av utfordringene og utvikle det videre utfra praksisen som skjer ute sammen med akademia.

Før vi får felles begrep med lik forståelse, gjøres ting forskjellig fra person til person, og faren for tilfeldig praksis er større.