Hun finner håndfast bevis

Det begynte med en telefonoppringning. En fæl sak.

– Metropolitan Police i London kontaktet meg. Det gjaldt en anklage om seksuelt overgrep, sier Sue Black.

Black er en internasjonalt anerkjent rettsmedisinsk antropolog, berømt for sitt haukeblikk, grundige analyse og detaljkunnskap. Når politiet står fast, ringer de henne.

Saken var som følger: En ung jente anklaget faren sin for seksuelt overgrep. Sa at han kom inn på soverommet hennes om natten og befølte henne. Hun fortalte det til moren. Ble ikke trodd.

- Men dette var en smart tenåring, sier Black.

– Hun satte på Skype-kameraet på computeren og lot det gå hele natten. Klokken 4.30 skjedde det. En mann kom inn i rommet og tok på henne, slik hun hadde sagt. Kameraet filmet armen. Og det var der jeg kom på banen. Kunne denne armen tilhøre faren, slik jenta påstod? Kunne jeg bevise det?

Et mønster

Bildet var tatt om natten, med kamera i infrarød modus, noe som gjorde at blodårene vistes tydelig. Mørke streker mot lys hud. Black undersøkte og sammenlignet. Blodårenes mønster på bildet var helt likt farens blodåremønster.

– Dermed kunne jeg ikke utelukke ham. Men jeg kunne heller ikke garantere at det var ham. Vi har jo ikke forskning som kan trekke statistiske slutninger om hvor variabelt mønsteret er, eller om det er mulig at to mennesker har likt blodåremønster. «Vi tar en sjanse», sa påtalemyndigheten. Og Sue Black vitnet. Juryen besluttet. De kom til at faren ikke var skyldig.

– Jeg ble ganske overrasket, sier Black nå, på Zoom fra hjemmekontoret i Skottland.

– Jeg spurte påtaleadvokaten om jeg hadde gjort noe galt. Hun sa nei. Hun mente at juryen ikke trodde på jenta fordi hun ikke gråt. Hun var ikke lei seg nok.

Black blir frustrert når hun tenker på det. Selv nå, 14 år senere.

– Stakkars jente som hadde vært så stoisk og modig. Jeg sa til meg selv: Jeg må lage metoden bedre. Forske mer. Slik at neste gang kan vi være sikrere. Slik at blodårene på en arm eller en hånd kan være nok til å identifi sere et individ.

Nå er Sue Black i gang med et 25 millioner kroners stort forskningsprosjekt kalt H-unique. En jakt på håndfast bevis, som skal gå over de neste tre årene.

Gode resultater

Kort tid etter den frustrerende rettsaken, fikk Black en ny forespørsel om å identifisere en mistenkt fra et foto. Denne gangen var det hånden det gjaldt.

En pedofil sex-turist var pågrepet etter en tur i Thailand. På kameraet og datamaskinen hans var det massevis av bilder, av barn, i alderen åtte til ti år, som ble seksuelt misbrukt. Politiet ville finne ut om det var den pågrepne selv som var overgriperen, noe som ville føre til høy straff og en mulighet til å stanse videre overgrep.

– Man ser som regel ikke gjerningsmannens ansikt i denne typen bilder, men hendene ser vi ofte, sier Black.

Hun undersøkte både de ulovlige bildene og fotografi er av den mistenktes hender tatt i varetekt. Gikk til verks.

– Det er utrolig mye informasjon i en hånd. Her er hele fem ulike typer dannelse av biometriske kjennetegn (se faktaboks). Det gjør at vi sammenlagt har en veldig detaljert signatur, sier hun.

– Denne mannen hadde også rødt hår, slik som meg, og dermed utpregete fregner.

Black forteller:

– Da den mistenkte ble konfrontert med rapporten, sa han: «Det ligner på mine hender, ja.»

Han fikk så spørsmålet: «Er det dine hender som er på bildene?»

Svaret var ja. Mannen tilsto.

Til nå har Black undersøkt rundt 150 saker.

– I 80 prosent av tilfellene har den tiltalte endret begjæring til skyldig etter å ha sett hånd-rapporten. Det er fantastisk. Ikke bare sparer det ressurser og penger. Det sparer ofrene fra å vitne i retten, og skåner dem fra det traumet. Så langt har sakene Black og hennes team jobbet på resultert i 30 livstidsdommer og 400 års fengsel for mishandlere av barn.

– Dette er meningsfullt arbeid. Men vi har bare sett toppen av isfjellet. Eller mer presist: Vårt arbeid så langt representerer kun et bittelite hår på leggen til en lus som sitter på toppen av isberget.

Seksuelt misbruk av barn er nemlig et gigantisk problem. På nettet florerer millioner av bilder av grusomme overgrep.

– Derfor er vi nå i gang med et forskningsprosjekt for å oppskalere metoden vår. Vi vil lage en algoritme som gjøre det raskere, billigere og mer som et hverdagsverktøy for politiet.

«Robot-Sue»

Forskningsprosjektet H-unique ble lansert i 2019. H står for hånd og basen er University of Lancaster, der Sue Black er ansatt. Et team med ekspertise innen rettsmedisinsk anatomi, kunstig intelligens, databasebygging og biometrisk fotografi, er involvert. Målet er todelt:

Det ene: Å gjøre robust forskning på om hånden faktisk er unik og hva som gjør den unik, slik at det kan brukes som bevis på identitet. Det andre: Å digitalisere og automatisere Sue Blacks grundige hånd-analyse.

Bryan Williams, som er ekspert i biometri og identifisering, jobber med saken.

– Vi lærer datamaskiner å se håndens trekk, som mønsteret i blodårer, foldene ved fingrenes ledd, fregner og arr slik at de kan søke etter en match. Vi må også ha i mente at matchen kan være i en annen positur og av ymse fotokvalitet, sier han.

Dette er tidkrevende.

– Det er ikke lett å forklare en datamaskin hva en folde rundt fingerleddet er, men vi gir detaljerte instrukser og bygger sakte en algoritme. Vi bruker også «deep learning», der vi viser datamaskinen massevis av hender og forklarer hva som er hva. Og så evaluerer vi, sjekker og kommenterer.

Han tenker seg om.

– Det vi gjør er å kode Sue Blacks hjerne inn i en computer som kan jobbe raskere, billigere og større. Prosjektet er finansiert av European Research Council og gjennomføres i samarbeid med National Crime Agency, som er britisk politis enhet for blant annet organisert kriminalitet og cyberkriminalitet.

– Vi håper at hånden kan bli mer nyttig i etterforskning enn fingeravtrykk. Dette handler om å kunne identifisere gjerningsmenn via fotografier der de misbruker barn seksuelt. Vi ser for oss at det kan brukes som bevis i enkeltsaker, der vi kan gi en statistisk sannsynlighet. Eller algoritmen kan skanne gjennom databaser av overgrepsmateriale og finne hender som matcher. Slik kan vi følge gjerningsmenn, internasjonalt, at samme hånd dukker opp i Malaysia i mars og i Tyskland i juni, og dermed gi viktige spor, sier Williams.

På sikt ser forskerne for seg at politiet kan bygge opp egne databaser av tiltalte og dømtes hender og bruke det i videre etterforskning.

Frivillige hender

For å lære om hender, må datamaskinen se hender. Mange hender. Det er til nå samlet inn over 2500 eksemplarer fra frivillige bidragsytere.

En av dem er politioverbetjent i Kripos, Bjørn Erik Ludvigsen, som er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid med å etterforske seksuelle overgrep av barn. Han møtte Black på en konferanse for noen år tilbake og lot seg fotografere.

– Jeg synes arbeidet hennes er spennende og virker nyttig. Jeg har sett så mange gjerningsmenn- hender med distinkte trekk, også for det blotte øyet, som merker, arr og fregner, at jeg tror identifiseringspotensialet er betydelig. Forutsatt at vi har en database å sammenligne med, sier han.

Ludvigsen påpeker at per i dag har ikke Norge en slik base, og at det er et betydelig arbeid å lage en. Det involverer å dokumentere mistenkte, siktede og dømtes hender og underarmer, med tilhørende lovverk, personvern og programvare, og ikke minst å få i gang internasjonalt samarbeid.

– Det er en stor jobb, men det å kunne sammenligne en slik database av hender med det som finnes av overgrepsmateriale er en interessant tanke. Dersom dette kan gjøre det lettere for oss å gjøre jobben vår, å identifisere gjerningsmenn og dermed stanse dem og redde barn ut av misbrukssituasjoner eller hindre fremtidig misbruk, så bør det ikke være uprøvd, sier han.

Men Ludvigsen vil også komme med en nøktern påminnelse.

– Som med all teknologi må vi være sikre på at den gjør det vi vil den skal gjøre, at det er innenfor i forhold til lovverk og at man ikke lar teknologien overta for kritisk tenkning og auto-konkluderer for fort eller galt.

Gammel teori

Sue Black og hennes team er langt fra de første til å jobbe med håndens og armens blodårer.

– Allerede i 1543 konstaterte legen Andreas Vesalius at blodårene i armene var høyst variable, sier hun.

350 år senere kom en italiensk rettsmedisiner, Arrigo Tamassia, med teorien at blodåremønsteret på håndbaken var unikt og individuelt. Han mente til og med at det burde bli standard metode for å registrere og identifisere forbrytere. Siden det ikke kunne skjules, ødelegges eller endres over tid.

– New York Times kalte metoden revolusjonerende i 1910, sier Black.

– Og metoden dukket opp i en krimbok kalt «The Poisoned Pen», der en amerikansk variant av Sherlock Holmes avslørte gjerningsmannen ved hjelp av hånden.

På 1980-tallet oppfant den britiske ingeniøren Jim Rice en biometrisk blodåre-leser, som han så for seg kunne erstatte pinkoder, og på 2000-tallet kom både Hitachi og Fujitsu med sikkerhetsprodukter som brukte blodåremønster til identifisering.

– Nå kan vi bygge videre på dette og bruke det i kampen mot seksuelt misbruk av barn, sier Black.

Men er hun redd at forbryterne skal bli obs på metoden hennes? At de skal skjule hendene. Bli vanskeligere å identifisere.

– Jeg har tenkt på det, men så langt er det ingenting som tyder på det. Forbrytere er ikke særlig interesserte i rettsmedisin, ser det ut til. De filmer seg selv mens de gjør de kriminelle handlingene og har disse bildene på mobilen eller PC-en sin. De tror ikke at de skal bli tatt, sier hun.

Jentas arv

Hver gang Sue Black uttaler seg om hånd-identifisering-forskningen, tenker hun på jenta fra 2006. Jenta som ikke ble trodd. Måtte hun fortsette å bo sammen med faren? Rømte hun hjemmefra? Lever hun?

– Jeg er god på å ikke ta med jobben hjem. Men den saken har boret seg fast, sier Black.

– Jeg håper at jenta, en vakker dag, hører om forskningen vår. Om alle ofrene vi har hjulpet. Vi kunne ikke hjelpe henne, men det var hennes mot som har satt dette i gang. Dette er hennes arv.

LES OGSÅ: Forsker på ansatte som jobber med overgrep mot barn: - Vi hadde en forutinntatthet