De vil jobbe ute og ikke inne

– Jeg ble ikke politi for å sitte inne på et kontor, sier politibetjent Thea.

Knapt et halvt år etter at hun gikk ut av Politihøgskolen (PHS) fikk hun fast jobb som etterforsker på en politistasjon i Oslo politidistrikt. Da det to år etter åpnet seg en mulighet til å jobbe på patrulje på samme politistasjon, benyttet hun seg av den.

– Da jeg jobbet på lokal etterforskning, så føltes det til tider ut som at jeg var en saksbehandler. Jeg synes det er mer spennende med det som skjer ute, enn når man sitter inne og får sakene overlevert i ettertid. Det var absolutt spennende dager på jobb på etterforskning også, men det var litt mindre action, hvis man kan si det sånn, fortsetter hun.

For at Thea skulle ha blitt værende på etterforskning, så måtte arbeidet ha vært mer praktisk.

– Det ble veldig mye stillesitting foran pulten. Ofte når det var noen ting som måtte gjøres ute, så sendte vi saken videre til patrulje, som hjalp oss med ransaking og pågripelse og de tingene der, fortsetter hun.

Også lønn spiller inn.

– Det er heller ingen hemmelighet at man ikke tjener veldig mye på jobben som etterforsker. Selv om man har høyere grunnlønn, så mister man en del ved å ikke ha turnustillegg, så det hadde vært positivt om det også var litt bedre lønn, sier hun.

Da Thea startet i politi tenkte hun ikke så mye over hvilken status etterforskerne hadde.

– Jeg var nyutdannet og var bare fornøyd med å få jobb, men jeg fikk daglig spørsmål fra flere om når jeg skulle begynne å jobbe på patrulje. Om det handler om at etterforskning ikke er bra nok, eller at de aller fleste nyutdannede har lyst til å jobbe operativt, er jeg ikke sikker på. Men jeg følte på en forventning om at «selvfølgelig skal ikke du være på etterforskning, du skal være på patrulje», forteller hun.

Thea utelukker ikke at hun kan ønske seg tilbake til etterforskning på et senere tidspunkt.

– Sånn som livet mitt er nå så passer det seg å jobbe på patrulje og ha turnus, men det er det ikke sikkert at det gjør for alltid, avslutter hun.

Etterforsker = Skrekken

Men Thea er ikke den eneste politibetjenten som heller vil jobbe operativt fremfor etterforskning.

I studien «Etterforskeres opplevde status i politiet», ser etterforsker Jo Emil Vigen i Oslo politidistrikt, og politibetjent Aleksander Sliper i Innlandet politidistrikt, nærmere på dette fenomenet.

Duoen ønsket å skrive en oppgave om et samfunnsnyttig tema som interesserte dem begge.

– Vi var tidlig inne på tanken om å skrive om etterforskning og opplevd status blant etterforskerne. Bakgrunnen er til dels egne erfaringer som vi har gjort oss som etterforskere i politietaten, og det faktum at etterforskningsstatus har blitt tatt opp i media, hos Riksadvokaten og Politidirektoratet (POD) i løpet av de siste ti årene, sier Sliper.

Vigen ble trigget av alle de nyutdannede politibetjentene (PB1), som ville komme seg til patrulje, så raskt som mulig.

– Det som fikk min interesse var den første jobben min som etterforsker i et stort politidistrikt. Her ble en haug nyutdannete PB1-ere ansatt. Samtlige ønsket å komme på patrulje så fort som overhodet mulig. De så på jobben som etterforsker som et springbrett inn i politiet. Hun som hadde ansatt oss, fikk ukentlig henvendelser fra dem med spørsmål om «hvor står jeg på lista for å komme på patrulje». Det å være etterforsker var ikke kult nok, og det var ut man skulle, sier Vigen.

Erfaringen beskriver han som bekymringsverdig. Han trekker frem at det gjør noe med arbeidsplassen når «alle» har lyst til å jobbe et annet sted.

– Etterforskning er et viktig arbeid med tanke på å ivareta rettsikkerheten, og de som jobber med det bør være motivert, og ha et ønske om å jobbe med det. Etterforskning bør ikke være plan B eller C, fortsetter Vigen.

Men tema for masteroppgaven var lagt.

B-laget

Masteroppgaven bygger på individuelle dybdeintervjuer med tolv etterforskere fra Innlandet og Oslo politidistrikt. Samtlige informanter var ansatt i grunnstillinger fra grad PB1-PB3 og med etterforskning som hovedoppgave.

– Hovedkonklusjon er at etterforskerne opplever sin status internt i politiet som lav. Dette kan dels belyses ut fra kulturelle holdninger og mønstre, sier Sliper.

Dette dreier seg i all hovedsak om hvordan negative holdninger til etterforskningsfaget kan være statusdempende.

I oppgaven pekes det særlig på at operative kollegaer ser ned på etterforskerne. En informant kunne blant annet fortelle hvordan «erfarne operative kollegaer kalte etterforskerne for B-laget og at det hadde negativ innvirkning på egen yrkesfølelse».

– I tillegg higer yngre polititjenestepersoner etter patruljetjeneste. De operative spesialenhetene, som Beredskapstroppen og livvakttjenesten har høyest status, da dette oppleves som tøft og unikt, fortsetter Sliper.

Ifølge en av informantene i studien, var det få medstudenter på PHS «som turte å uttrykke at man ville bli etterforsker, siden det var en oppfatning om at det var operativ tjeneste man skulle jobbe med».

Vigen og Sliper fikk også innpass i hvordan informantene opplevde å bli betraktet av sine kollegaer.

«Flere informanter ga skildringer om at etterforskning innad i politiet blir ansett som «papirflytting», at man er en «kontor- rotte», og at etterforskning i større grad er «saksbehandling» enn etterforskning. Dette er arbeid som ifølge informantene ikke ble anerkjent i politiet. En informant beskrev at etterforskning ble ansett som «drittjobben» på et tidligere arbeidssted», heter det i studien.

Sagt med andre ord, etterforskning i sin helhet møter en del kulturelle holdninger som kan oppleves som statusdempende. Informantene etterlyste også mer fokus på etterforskning på PHS.

I tillegg kan lav status belyses ut fra strukturelle begrensninger eller barrierer.

– De strukturelle barrierene går mer på arbeidshverdagen, sier Vigen, og fortsetter:

– Som for eksempel lav lønn, at etterforskerne føler at saker blir behandlet som tall; jobben handler ikke nødvendigvis om å løse saker, men at man må ha rask saksbehandlingstid. Det er også mye stress- også langsiktig, og det er mye gjennomtrekk, samlet sett så kan dette være med å dempe den opplevde statusen til etterforskerne.

Ser konturene av endring

Det er et stort men her. For selv om etterforskningsfaget som helhet oppleves som lavstatus, kan informantene se konturene av en positiv endring.

– Økt oppmerksomhet på etterforskningsfaget de siste årene, samt enkelte tiltak via etterforskningsløftet, oppleves som statushevende. Blant annet raskere oppnormering i grad, obligatorisk kompetanseheving og opprettelse av felles straffesakinntak kan ha bidratt til en positiv utvikling til opplevd status, sier Sliper.

Vigen sier etterforskningsløftet med sine 20 tiltak, har vært positivt.

– Så tror jeg kultur og dype kulturelle holdninger og mønstre tar ganske lang tid å endre. Å tenke at vi kan endre etterforskernes status på kort tid, det tror jeg er vanskelig, sier han.

– Selv om etterforskning anses som en viktig oppgave i en moderne rettsstat, så ser man ned på hva som kalles «kontorarbeid foran PC-en»?

– Det er del forskning på dette fra før av som også bekrefter dette bildet. Forskning på politirollen viser at actionfylte oppgaver, som biljakt, pågripelse og utrykning, anses som «egentlig politiarbeid». Våre funn peker i samme retning, og da blir jo etterforskerrollen, han el- ler hun som «bare» sitter foran PC-en. Etterforskere gjør spennende ting, som avhør og innhenting av bevis. Det er et puslespill som skal løses, men du har kanskje ikke 170 i puls. Vi tror dette er kulturelt. Det er synd, for etterforskning er spennende og komplekst, sier Vigen.

– Dere skriver at status i stor grad er betinget av alvorlighet av sakene, grad av spesialisering og kompetanse. Kan dere fortelle mer om denne delkonklusjonen?

– Det informantene trekker frem er at jo mer spesialisert du er, jo mer kompetanse og erfaring du har, og jo mer alvorlige saker du jobber med, jo mer opplever informantene at dette er knyttet til høy status. Mens fravær av dette oppleves som lav status, sier Vigen.

Han legger til: – De som jobber på generell etterforskning jobber ofte med svært alvorlige saker som drapsforsøk. De bistår spesialseksjoner og leverer gode resultater, og mener sånn sett det er litt urettferdig at de har lav status. Men vi ser jo at spesialistene har et fravær av det som kan betegnes som hverdagskriminalitet, og de mindre alvorlige sakene, sier han.

Vanskelig å beholde

Sliper trekker frem et annet sentralt funn og et mulig problem i oppgaven.

– Informantene opplever at å jobbe som generalist er et springbrett til mer spesialiserte avdelinger senere. Da blir det turnover og problemer med å beholde kompetanse på generell etterforskning. En informant sa at det er en viss forventning om at du skal videre når du oppnår en viss kompetanse. Da blir det i mange tilfeller vanskelig å beholde kompetansen, sier han.

Vigen legger til at det er interessant, fordi veldig mange generalister har som mål å bli spesialister, og så har spesialisten igjen et mål om å bli ytterligere spesialisert. Selv ser informantene på seg selv som motiverte medarbeidere, med høy motivasjon for fagfeltet og et ønske om å utvikle seg i rollen.

– De har stor motivasjon for å løse straffesaker, og mener at verdier som nysgjerrighet og objektivitet er viktig for å fungere godt som etterforsker. De mener at jobben de gjør er meningsfylt, givende og viktig, og at det er viktig å skape gode relasjoner med publikum og mennesker i sårbare situasjoner, sier Sliper.

Vigen legger til at etterforskerne gjør en viktig jobb, med tanke på å ivaretagelse av rettssikkerheten.

– Det gjelder i alle typer saker. Enten det er snakk om hverdagskriminalitet eller de alvorlige sakene, så gjør man en viktig jobb. En etterforsker skal kunne veldig mye om forskjellige ting. Alt fra avhør i komplekse saker, og at man må ha en viss teknisk og analytisk forståelse. Det er veldig variert og komplekst, forklarer Vigen.

Sliper skyter inn at som etterforsker så håndterer man samtidig vanskelige situasjoner der man av og til møter mennesker som er på sitt mest sårbare i livet.

– I tillegg til dette, skal man overholde frister, krav til notoritet og være så objektiv som mulig. Ved siden av kommer et stort sakspress på den enkelte etterforsker. Man kjenner på det presset daglig, så derfor er det utrolig viktig at denne type jobb er attraktiv og at man ansetter de som ønsker å jobbe som etterforsker, tenker vi, fortsetter Sliper.

Duoen presiserer at deres funn er basert på dybdeintervjuer.

– Så vi kan av den grunn ikke generalisere dette til hele politietaten. Samtidig gir informantene såpass like beskrivelser av fenomenet, til tross for at de jobber i ulike politidistrikter og har helt ulike stillingsbeskrivelser. Det kan tale for at dette kan være overførbart til ulike situasjoner, men det må andre følge opp med en kvantitativ undersøkelse. Vi håper at noen kan ta stafettpinnen videre, avslutter Vigen.

Stor turnover

Politiforum har også spurt politidistriktene og særorganene om det er vanskelig å rekruttere nye etterforskere og holde på dem.

– Vi erfarer jevnt over at det er færre søkere på utlyste etterforskerstillinger enn på operative stillinger i politidistriktet vårt, forteller kommunikasjonssjef Olav Sindre Rise i Møre og Romsdal politidistrikt.

Visere sier han at de fleste av søkerne er nyutdannete eller relativt nyutdannete fra PHS, og derav er de fleste som ansettes PB1.

– Vi erfarer også stor turnover i etterforskerstillingene, særlig blant dem med kortere erfaring. Mange søker seg videre til operative stillinger som blir ledige, avslutter han.

Alf-Anton Røst, leder for stab for HR og HMS i Nordland politidistrikt, sier at politidistriktet har et akseptabelt søkergrunnlag når de rekrutterer nye etterforskere.

– Men vi ser dessverre at vi har utfordringer med å beholde etterforskere over tid og rekruttere til spesialist- og etterforskingslerstillinger. Dette har vi fokus på å gjøre noe med, både ved å styrke de faglige miljøene og bedre lønnsnivået. En annen utfordring er at vi har et stort antall etterforskere i kombinertstillinger. Dette gjør at vi ikke får rendyrket etterforskerrollen i så stor grad som vi ønsker. Dette er også noe vi søker å gjøre noe med innenfor det handlingsrommet vi har fått, sier han.

Også i Innlandet politidistrikt er det visse utfordringer.

– Inntrykket vårt er at det er relativt lett å rekruttere nye etterforskere inn i grunnstillinger (PB1), sier André Holen, som leder HR og HMS i Innlandet politidistrikt.

Han avviser at det handler om at rollen som sådan er attraktiv, men at det er snakk om et overskudd av tilgjengelig arbeidskraft, det vil si nyutdannede fra PHS.

– Det er imidlertid svært krevende å beholde medarbeidere i etterforskerstillinger over tid, og det er vårt inntrykk at mange som er rekruttert inn som etterforsker (PB1) rett etter PHS, raskt søker seg over i operative stillinger når muligheten byr seg. Det påvirker igjen rekrutteringsbasen til mer spesialiserte etterforskerstillinger/roller som spesialister og etterforskningsledere, hvor vår erfaring er at det er svært krevende å rekruttere kvalifisert personell til disse stillingene, avslutter han.

– For Kripos sin del så har vi i flere år erfart at det er noe vanskeligere å rekruttere og beholde etterforskere innenfor seksuallovbrudd enn andre områder, sier senior kommunikasjonsrådgiver Axel Wilhelm Due.

Når det gjelder etterforskere innen datakriminalitet er erfaringen at disse kan være vanskeligere å beholde.

– For å være konkurransedyktige tilbyr Kripos noe høyere grunnlønn for stillingskode PB1. Det har sammenheng med at Kripos ikke har tilsvarende turnusordninger som distriktene har, avslutter han.

– På lav lønn

Det er heller ikke vanskelig å rekruttere nye etterforskere til Oslo politidistrikt, men kommunikasjonsavdelingen opplyser at det kan være litt vanskeligere å rekruttere PB2 og PB3, da disse ofte ønsker seg i etterforskningsstillinger på funksjonelle driftsenheter.

I Vest politidistrikt er det stor forskjell på hvor man er i systemet.

– Vi opplever at de som søker seg til etterforskningsstillingene på funksjonelle enheter ofte er mer erfarne. De søker seg aktivt til denne typen stillinger og opplever ikke at status er lav. De ble ofte værende i disse stillingene, skriver politidistriktet i en e-post til Politiforum.

I de geografiske driftsenhetene er situasjonen annerledes.

– Hit rekrutteres flere yngre, nyere utdannede. Disse kommer ut fra PHS med forventninger om en mer operativ politihverdag og ønsker helst å jobbe på patrulje/operativt. Det skyldes altså ikke opplevelse av lav status for etterforskningsstillinger, men forventningen deres til politiyrket. Man er også mer mobil i dette stadiet av karrieren og derfor er det mer «gjennomtrekk» i etterforskningsmiljøene i de geografiske enhetene, skriver politidistriktet videre.

Heller ikke i Troms politidistrikt er det utfordringer med å rekruttere nye etterforskere.

– Men det har vært utfordringer med hensyn til å beholde erfarne etterforskere over tid, sier Ståle Luther.

Han er seksjonsleder for etterforskning i Felles enhet for etterretning, forebygging og etterforskning (FEFE).

– På FSI har det ikke vært vanskelig å rekruttere nye etterforskere, da de behøver jobb etter PHS. Men vi har store problemer med høy turnover særlig blant de yngste etterforskerne, noe som etter min oppfatning i stor grad skyldes det lave lønnsnivået. Etterforskerne bytter raskt jobb om de tjener ett lønnstrinn mer en annet sted/distrikt. Vi får derfor store problemer med å utvikle kompetansen og må stadig starte på nytt. Det lave lønnsnivået i forhold til de som jobber operativt gjør noe med hvordan statusen oppleves blant etterforskerne, sier han.

– Kjent tematikk

Seksjonssjef John-Magnus Løkenflaen i POD, sier at han ikke dessverre ikke har anledning til å lese den aktuelle masteroppgaven, og derfor ikke kan kommentere den.

– Helt generelt kan vi si at tematikken har vært kjent og høyt prioritert i politiet. Utredningene «Avhørsmetodikk i politiet» fra 2012 og «Etterforskningen i politiet» fra 2013 dannet grunnlaget for Etterforskningsløftet. Vi kan vise til flere gode tiltak i årene etter som har hatt som mål å bidra til å løfte etterforskningsfeltet og tilhørende status, i tillegg til å utjevne forskjeller mellom politidistrikt og etterforskningsenheter, sier han.

Løkenflaen legger til: – Samtidig ser vi at vi fremdeles har for høy turnover på en del stillinger, og dette ønsker vi å bøte på. Vi har derfor nylig valgt å fordele nye 83 millioner til dette formålet. Pengene skal gå til å styrke kritiske funksjoner og bevare kompetanse innenfor etterforskningsfeltet. Midlene kommer i tillegg til de 83 millionene Stortinget og regjeringen allerede har bevilget i det som kalles Etterforskningsløftet, avslutter han.

En som har jobbet med nettopp det, er forhandlingssjef Roar Fosse i Politiets Fellesforbund.

– Det vi har gjort innenfor de rammene vi har hatt, er at vi først fikk endret kompetansekriteriene for PB1, PB2 og PB3, slik at du stiger i gradene fortere hvis du velger en karriere innenfor etterforskning. Det er trinn én, mens trinn to er disse 83 millionene, som nå har kommet og som blir omdisponert fra driftsmidler til lønnsmidler, sier han.

Fosse forteller at pengene skal gå til personell innenfor etterforskning som politiet sliter aller mest med å rekruttere og beholde, nemlig etterforskningsledere, kritiske etterforskningsfunksjoner og påtalejurister som jobber med etterforskning.

– Det blir vanskelig å si at 83 millioner kroner ikke bidrar i det hele tatt, men utfordringen innenfor etterforskning er mer systemiske. Problemet er at det å bli etterforsker i Norge ikke lønner seg og det føles heller ikke ut som et stort karrierehopp å gå fra ordenstjeneste til etterforskning, sier han.

Og med det blir det noen følgefeil.

– Når du sliter med rekruttering til etterforskning, så blir det mer å gjøre for de som jobber på etterforskning, og da blir slitasjen større, og søknadene blir ytterliggere forringet, fortsetter han.

Fosse trekker frem at siden politiet har så store rekrutteringsproblemer, begynner nyansatte rett på etterforskning. Han har også en ytterligere bekymring.

– Nybegynnerlønna i politiet er særdeles lav, men det har gått an å leve av, så lenge man har jobbet på ordensavdelingen og gått turnus. Men jeg har stor bekymring for lønnsnivået til nyansatte etterforskere uten tjenesteansiennitet, som nå ikke lenger har mulighet til å spe på lønna i en etableringsfase med overtid fordi de ikke får IP-godkjenning, sier han.

For å spare penger er det nemlig besluttet at etterforskere ikke lenger skal IP-godkjennes. Dermed forsvinner også mulige tillegg. Fosse viser til at minstelønnen for en PB1-er som jobber som etterforsker nå er på 427.800, inkludert ATB-tillegget. Til sammenligning tjener en PB1-er som går tredelt turnus anslagsvis 90.000-100.000 kroner mer.

– Løsningen, slik jeg ser det, er at vi kanskje må etablere en situasjon i norsk politi der det å bli etterforsker er et steg opp i hierarkiet. I en sånn endring ligger det da implisitt at elementer som det faglige innholdet, kravene til å bli etterforsker og lønnsnivået må endres. Men det krever en systemisk endring som går utover det å flikke på noen lønnstrinn, og det krever kanskje også en diskusjon rundt generalistrollen til norsk politi, og den diskusjonen er det nok flere som er interessert i enn Politiets Fellesforbund, avslutter han.

– Uheldig

I en e-post kommenterer førstestatsadvokat Reidar Bruusgaard hos Riksadvokaten funnene i masteroppgaven og hva som skal til for å heve etterforskerens status slik:

– Straffesaksbehandlingen ligger som kjent under riksadvokatens ansvarsområde. I 2016 skrev vi følgende i rundskriv «Riksadvokaten har over tid registrert en utvikling der etterforsking i noen grad synes å ha blitt skadelidende i konkurranse med politiets øvrige gjøremål».

Videre siterer Bruusgaard fra Statsbudsjettet for 2016: «Politiet må sørge for den nødvendige balanse mellom etterforskning og påtalearbeid og øvrige politimessige oppgaver.»

– Riksadvokaten ga i 2016 sin ubetingede støtte til regjeringens initiativ til en nasjonal handlingsplan for et løft av etterforskingsfeltet. Blant flere fokusområder fremhevet vi også viktigheten av en gjennomgang av arbeidsbetingelser og fagets status, fortsetter Bruusgaard.

Han viser til at det er iverksatt flere tiltak gjennom etterforskingsløftet.

– Det er etablert et obligatorisk og årlig opplæringsprogram. Det jobbes for tiden med en revisjon av HEVE (helhetlig vedlikeholdsprogram). Det er etablert nye kompetansekriterier for etterforskere (PB1-3). Politidirektoratet og riksadvokaten har etablert et fagutviklingsapparatet - den sentrale utviklingsarenaen innenfor etterforskingsfeltet. Systematisk erfaringslæring er satt i system, osv., skriver han videre.

Riksadvokatens vurdering er at disse tiltakene over tid vil ha en positiv effekt.

– Samtidig hadde etterforskingsløftet også som ett av sine fokusområder å heve statusen for etterforskere. Her gjenstår fortsatt en god del. Til slutt kan nevnes at vi er kjent med at enkelte politidistrikter melder om høy turnover i etterforskerstillinger, uten at vi har egen statistikk på dette. Dette er selvsagt uheldig, avslutter han.