Politiets rolle i deteksjon av sammensatte trusler

Norges etterretnings- og overvåkningstjenester (EOS-tjenestene) fremhever alle at Norge står overfor et stort spenn av trusler i 2021. De tradisjonelle sikkerhetsutfordringene er under endring og internasjonalt ses en økning i trussel om, og faktisk bruk av, ulike virkemidler i kombinasjon.

Sammensatte eller hybride trusler er utfordrende å håndtere ettersom trusselaktøren ofte opptrer fordekt, og ønsker å unngå en eskalering til konvensjonell militær maktbruk og respons.

Sammensatte trusler er også komplekse, og kan ramme ulike funksjoner og nivåer i samfunnet, der virkemidlene forsøker å påvirke sårbarheter i et samfunnssystem.

Enkelthendelser kan oppstå innenfor flere ulike sektorer og med lang tid mellom hver hendelse. Det gjør det både krevende å avdekke at enkelthendelser er en del av en større kampanje, og å håndtere dem på best mulig måte.

Sammensatt virkemiddelbruk på tvers av et norsk sektorinndelt samfunn fordrer således en helhetlig, sammensatt og tverrsektoriell respons.

Arbeidet mot sammensatte trusler er nært relatert til arbeidet med å forebygge nasjonens sikkerhet. Proaktiv innsats og tidlig deteksjon av trusler og hendelser blir følgelig avgjørende for å lykkes med å ivareta borgernes sikkerhet. I denne sammenheng stilte vi i vår masteroppgave spørsmålet om hvilken rolle politiet har i deteksjonen av sammensatte trusler. Vårt fokus var da på det «ordinære politiet» sin rolle, og ikke PST.

Tematikken er dagsaktuell, og det mangler ikke på forskningsbasert kunnskap om fenomenet hybride eller sammensatte trusler. Derimot fant vi lite tidligere forskning i offentlig tilgjengelig litteratur som fokuserer på sivil sektor, herunder politiets rolle i deteksjonsfasen. Her kan det være behov for avklaringer og mer forskningsbasert kunnskap.

Politiets rolle

I vår studie anvendte vi en strukturert litteraturgjennomgang av offentlig tilgjengelig litteratur, som grunnlag for en påfølgende morfologisk analyse. Resultatet fra forskningsmetodene ble brukt til å utvikle et rammeverk for å konstruere scenarier som referansepunkt for videre drøfting.

Innholdet i sammensatte operasjoner kan overordnet inndeles i militære, politiske, økonomiske, sivile og informasjonsmessige maktmidler.

Virkemidlene som kan benyttes er blant annet militære operasjoner, internasjonal påvirkning og innflytelse, desinformasjon, sanksjoner, korrupsjon, informasjonsinnhenting, forstyrrelse av offentlig ro, orden, trygghet og sikkerhet, sabotasjeaksjoner, strategiske lekkasjer, nettbaserte operasjoner, vold og trusler.

Både politiets brede samfunnsoppdrag, kanskje best utrykt i politilovens § 2 der politiet skal «beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet, opprettholde den offentlige orden og sikkerhet», og politiets desentraliserte profil og tilstedeværelse i lokalsamfunnet, gjør politiet særlig egnet til å fange opp og motta betydningsfull informasjon.

Foruten ordinær patrulje, etterforskning og forebyggende tjenester, har også politiet funksjoner som ivaretar kontakt med næringsliv, kommune og et stort mangfold av øvrige aktører i samfunnet, både i det digitale og fysiske rom.

I befolkningens møte med hendelser de oppfatter som mistenkelige eller som unormal aktivitet, uavhengig av hvor i landet hendelsene skjer, er politiet for mange et naturlig kontaktpunkt.

Usikkerheten i hvorvidt en hendelse er av kriminell karakter eller ikke, gjør at politiet, med sitt brede samfunnsoppdrag, naturlig involveres i større eller mindre grad i samtlige av hendelsene der en aktør rammes av noe uønsket, særlig i en innledende fase.

Virkemiddelbruken

Virkemiddelbruken er ofte fordekt, der selve trusselaktøren og dens intensjoner er skjult. Virkemiddelbruken kan dermed ved første øyekast fremstå som enkeltstående kriminelle handlinger, eller i det minste som uønsket aktivitet.

I Norge har politiet et særegent ansvar for å undersøke, håndtere og etterforske potensielle kriminelle hendelser. Som et resultat av politiets undersøkelser og etterforskningsskritt, vil man kunne erverve seg unik informasjon som samfunnet ellers ikke vil få tilgang til.

Slik informasjon kan være avgjørende i vurderingsgrunnlaget om en bakenforliggende aktør med større politiske og strategiske mål står bak.

Skal man ha en mulighet til å identifisere sammensatt virkemiddelbruk bør også politiets hypotesetestende etterforskning ha et bredt sett av hypoteser, som under gitte omstendigheter også innbefatter hypoteser om sammensatt virkemiddelbruk.

Våre analyser viser også at et bredt spekter av offentlige og private aktører kan berøres av sammensatt virkemiddelbruk. Det fremstår som om EOS-tjenestene har et særlig ansvar for deteksjonen og den videre situasjonsforståelse, men at øvrige samfunnsaktører også bør involveres.

Med politiets brede samfunnsoppdrag, deres maktmonopol i fredstid, deres lokale og nasjonale tilstedeværelse, i kontakt med befolkningen og andre samfunnsaktører, har politiet en unik stilling i samfunnet.

Dette er med på å gjøre at politiet settes i en særegen posisjon til å bli gjort kjent med viktig informasjon. I vår oppgave mener vi derfor at politiets rolle i deteksjonen av potensiell sammensatt virkemiddelbruk primært må være å dele informasjon til EOS-tjenestene.

EOS-tjenestene bør ha et ansvar for at politiet og øvrige samfunnsaktører har tilstrekkelig kunnskap om trusselbildet, detektering og varsling. Politiet kan dermed selv detektere eller bli varslet om all slags mistenkelig aktivitet, herunder potensiell sammensatt virkemiddelbruk.

Sammensatte trusler krever altså en sammensatt respons fra samfunnet. Gjennom politiets posisjon og funksjon i samfunnet kan sammensatt virkemiddelbruk detekteres på et tidlig stadie.

Men siden virkemiddelbruken ofte er fordekt og kan fremstå som noe annet enn det den virkelig er, fordrer det at politiet har grunnleggende kunnskap om hva sammensatt virkemiddelbruk er, hvordan en skal håndtere situasjonen og varsle videre.