Dilemmaer i politiarbeid, rusbehandling og sprøyterom

Mens totalavhold var utgangspunktet for norsk narkotikapolitikk har skadereduksjon nå tatt over som hovedmålsetting. Straffebudene står foreløpig uendret. Hvilke dilemmaer oppstår når narkotiske stoffer straffeforfølges samtidig som brukerne skal hjelpes?

Denne artikkelen er skrevet med bakgrunn i PhD-avhandlingen «Narkotikapolitikk og skadereduksjon – Dilemmaer i politiarbeid, rusbehandling og sprøyterom» (Olsen, 2020). Her foretas en historisk-sosiologisk analyse av norsk narkotikapolitikk. Narkotikapolitikk utformes ovenfra av myndighetene gjennom narkotikapolitiske dokumenter og straffebud. Narkotikapolitikk utformes samtidig nedenfra, av de praktiske utøverne av politikken. Både ovenfra- og nedenfraperspektiver er nødvendige for å forstå narkotikapolitikkens dilemmaer.

Utviklingen av norsk narkotikapolitikk analyseres gjennom tre perspektiver: Et strafferettslig, et medisinsk og et sosialfaglig perspektiv. Avhandlingen knytter sammen og analyserer hendelser og historiske utviklingstrekk på narkotikafeltet som tidligere bare har blitt behandlet enkeltvis.

Endringer og dilemmaer

Avhandlingen ble skrevet med et praktisk fokus. Målet var å utforske praktiske konsekvenser av en dobbeltspora narkotikapolitikk basert på samtidig straff og hjelp. Til sammen løftes sentrale utviklingstrekk og dilemmaer i norsk narkotikapolitikk frem og sammenstilles. Problemstillingen belyses gjennom to hovedteorier: Garlands teori om samfunn med høye kriminalitetsrater (high crime societes) og Lipskys teori om bakkebyråkrater (Street Level Bureaucracy – SLB). Garlands teorier gir en god inngang til å belyse avhandlingens problemstillinger i et ovenfra og ned-perspektiv, mens bakkebyråkratteori bidrar til å belyse problemstillingene fra et nedenfra og opp-perspektiv.

Et hovedfunn er at den motsetningsfylte narkotikapolitikken medfører utfordringer i både den strafferettslige, den sosialfaglige og den medisinske sfæren. De som arbeider i førstelinja tilpasser seg de narkotikapolitiske dilemmaene på ulike vis, og finner løsninger fortløpende. Innenfor den sosialfaglige sfæren viser jeg hvordan sosialfaglige forståelsesmåter gradvis har blitt redusert til fordel for medisinske, og hvilke dilemmaer dette medfører i rusbehandling med og uten LAR-medikamenter.

Innenfor den strafferettslige sfæren viser jeg hvordan politiet utøver skjønnsmessige vurderinger i praktisk arbeid i rusmiljøer, men styres av motstridende mål for arbeidet. Den enkelte bruker kan ha et åpenbart hjelpebehov samtidig som vedkommende besitter og bruker ulovlige stoffer. Valget om å beslaglegge brukerdoser eller ikke kan tilfredsstille bare en målsetting av gangen: Enten en strafferettslig eller en hjelpende medisinsk/sosialfaglig.

Dilemmaer på spissen

Arbeidet har tatt utgangspunkt i den åpne russcenen i Oslo sentrum, der dilemmaene settes på spissen på grunn av omfanget av lovbrudd. Avhandlingen viser at politiets strategier har endret seg fra utelukkende å straffe, til å kombinere straff med en mer skadereduserende tilnærming. Analysene viser hvordan politiet hele tiden skifter mellom strafferettslige og skadereduserende begrunnelser for handlemåter overfor det åpne rusmiljøet, og at det skjer hyppige skifter mellom perspektivene.

Innenfor gjeldende narkotikapolitikk vil politiets dilemmaer i praktisk, gatenært arbeid med rusmiddelbrukere bestå. Den strafferettslige sfæren kommer i konflikt med den sosialfaglige og den medisinske sfæren.

Lovbruddene er i tillegg så mange i russcenene at det ikke er mulig å slå ned på alle, og en ren straffende linje blir for ressurskrevende. Politiets dilemma er åpenbart, og forsterkes i Oslo og Bergen hvor brukerrom for inntak av narkotiske stoffer er etablert.

Innenfor den medisinske sfæren oppstår dilemmaer i brukerrom fordi straffetrusselen konkurrerer med helsefremmende formål. Inne i brukerrommet kan en «en brukerdose» ikke straffeforfølges, til tross for at den fortsatt er ulovlig å inneha. Et narkotikaforbud kom- binert med en straffrihetsgrunn i brukerrommets lokaler utløser en rekke dilemmaer. Skal de som be- nytter brukerrommet fritt kunne ferdes i det offentlige rom med «en brukerdose» i lomma? Skal ansatte melde fra og politiet beslaglegge narkotiske stoffer når mengden overstiger «en brukerdose»? Hvordan skal politiet skille mellom de som skal innta dosen sin i bruker- rom og de som har andre planer?

Kanskje betyr dette at «brukerdosen» i praksis er avkriminalisert i Oslo og Bergen, hvor brukerrom er etablert. Alternativt at brukerne på gateplan utsettes for vilkårlighet – noen ganger beslaglegges dosen, andre ganger ikke.

Endringer over tid

Overordnet viser den historisk- sosiologiske analysen at de tre sfærene – den medisinske, den strafferettslige og den sosialfaglige sfæren – har beveget i perioden avhandlingen dekker. Mens totalavhold var utgangspunktet for norsk narkotikapolitikk har skadereduksjon tatt over som hovedmålsetting. Skadereduserende tiltak med bruk av medisiner har økt på bekostning av sosialfaglige tiltak og bruk av straff.

Figuren viser en skjematisk utvikling over tid. Fra å ha vært sfærer som har operert atskilt har det med årene blitt økende overlapp mellom dem. Den medisinske sfæren vokser mens den strafferettslige- og den sosialfaglige sfæren har blitt mindre.

Kan det så gis noen frempek for hvordan utviklingen videre vil bli? Er det mulig å bli kvitt eller minimere noen av de skisserte dilemmaene? Dersom det foreliggende forslaget til rusreform vedtas vil bruken av straff svekkes ytterligere, mens sosialfaglige innsatser planlegges styrket. Figurens stiplede linje ved året 2020 markerer rusreformen, og antakelser om hvordan den medisinske, den strafferettslige og den sosialfaglige sfæren vil utvikle seg dersom rusreformen vedtas.

En økonomisk anstrengt situasjon i kommunene kan imidlertid utfordre sosialfaglige forebyg- gings- og oppfølgingstiltak. Hvilke positive og negative konsekvenser en slik utvikling kan få er en an- nen diskusjon, men utviklingen bør følges nøye. Avhandlingen har vist at den strafferettslige linja slosprekker ettersom befolkningens narkotikabruk ble omfattende og mange av brukerne fikk omfattende hjelpebehov.

Likevel; dersom den strafferettslige sfæren nedtones uten at den sosialfaglige- og den medisinske sfæren oppskaleres, kan resultatet bli dårligere oppfølging av narkoti- kabrukerne enn før rusreformen.

LES OGSÅ: Ungdom, rekreasjonsbrukere og tungt rusavhengige er helt forskjellige grupper, med ulike behov