Å bebreide seg selv

Vi mennesker er gjerne skrudd sammen sånn at vi ofte ønsker å forstå hvorfor noe har hendt, i tillegg til at vi gjerne vil være så forberedt som mulig for noe vi har liggende foran oss. Dersom vi ikke klarer å finne en plausibel grunn til at noe har inntruffet, kan det for noen oppleves at verden blir litt utilregnelig og at hendelser bare skjer utenfor vår kontroll.

Det er en skremmende tanke i seg selv. Derfor ønsker vi ofte å finne en årsak til det vi har opplevd, slik at vi kan konkludere med noe og så legge det fra oss. Dette er i utgangspunktet det man kaller en adaptiv egenskap, altså at det er bra for oss som mennesker å mentalt gå gjennom en hendelse for å se om det er noe vi kan lære av det som har skjedd – nettopp for å stille bedre rustet i en lignende situasjon i framtiden.

Snøballen ruller

Utfordringen er om slike vanlige og fornuftige tanker blir gjenstand for grubling og kvernetanker, altså at man gang på gang spiller av det samme hendelsesforløpet i hodet sitt uten at man klarer å konkludere med noe og slå seg til ro med det. Det samme gjelder kanskje når man gruer seg til noe frem i tid. Da kan man mentalt gå gjennom det man skal gjøre hundrevis av ganger, mens man ser for seg alle slags mulige skrekkscenarier – fordi man tenker at dette vil hjelpe med å håndtere situasjonen når man er i den.

Tilbake i tid kan man bli veldig selvkritisk og selvklandrende. «Hadde jeg bare gjort det sånn eller sånn, ville det helt sikkert ha blitt bedre», «Jeg skulle ikke ha sagt det eller det», «Hvordan kunne jeg?», og så videre.

Fremover i tid kan vi tenke «hva om det og det skjer», «hva gjør jeg dersom det eller det inntreffer», og lignende.

Slike intrusive tanker angående fortid og fremtid gjør oss ikke noe godt dersom de kommer igjen og igjen. De får oss ofte til å føle oss stressa, nedfor, nervøse og urolige.

En stressa hjerne legger ofte inn ekstragiret for å forsøke å finne ut av det man tenker på, og så blir snøballen som ruller bare større og større.

Naturlige tanker

Man er på en måte litt urettferdig med seg selv i sånne situasjoner – fordi man bruker den mentale kapasiteten man har i dag til å kritisere seg selv for noe som skjedde tidligere, da man kanskje ikke hadde de samme erfaringene, tankene eller måten å resonnere på som i dag. Man tar seg selv tilbake i tid med det hodet man har i dag, og da kan det bli litt urettferdig.

Det samme gjelder for noe du skal gjøre frem i tid. Om du gruer deg for mye, så er du kanskje litt for hard med deg selv. Allerede i morgen er du en litt klokere og mer erfaren person enn du er i dag.

Mitt råd er å ikke kjempe for mye imot slike tanker når de kommer. De er helt naturlige, og de har en viktig hensikt. Prøv å si «velkommen» i stedet for «kom deg vekk» når disse tankene banker på. Da føler de seg ofte ikke like sterke, og du skal se at de faktisk kjenner sin besøkelsestid når de ikke får så mye oppmerksomhet i form av aktiv motstand.

De gangene grublingen allikevel vedvarer, er det fint å snakke med noen om det. Det å sette ord på egne tanker, høre seg selv si dem høyt og sparre litt med en du har tillit til fungerer ofte veldig bra.

TA KONTAKT! Har du en problemstilling du ønsker å få tatt opp i denne spalten? Send en e-post til hsramstad@hotmail.com. Alle henvendelser behandles konfidensielt.