Empati i avhør: Et relevant spørsmål er om empati kan tilpasses en avhørssammenheng

I min avhandling (se faktaboks) har jeg undersøkt hvordan etterforskere håndterer den utfordrende balansegangen mellom å innhente pålitelig informasjon og etterleve kravet om objektivitet på den ene siden, og samtidig være ivaretakende og utvise empati når de avhører fornærmede personer på den andre.

Datamaterialet består av 20 lyd- og bildeopptak av politiavhør av 20 ungdommer som var på Utøya den 22. juli 2011, samt kvalitative intervjuer med de 18 etterforskerne som gjennomførte disse 20 avhørene. I tillegg har jeg hatt tilgang til intervjuer av de avhørte ungdommene gjort i forbindelse med Utøya-studien, om deres opplevelse av å bli avhørt av politiet.

Datamaterialet er på mange måter spesielt, ettersom gjerningsmannen var pågrepet og skyldfordelingen avklart ganske raskt etter terrorangrepet. Det betyr at avhørene ikke nødvendigvis er representative for flesteparten av de avhørene som politiet gjennomfører. Likevel opplevde etterforskene i forskjellig grad et dilemma mellom empati og objektivitet.

For å undersøke empati i avhør valgte jeg ut fire avhør fra datamaterialet. De fire avhørene ble valgt fordi ungdommene i forskningsintervjuer hadde beskrevet politiavhøret positivt. I analyseprosessen observerte jeg hva som ble sagt i avhøret, og hvordan og når i avhøret det ble sagt. Jeg var særlig interessert i om etterforskeren uttrykte forståelse uten at ungdommen selv hadde gitt uttrykk for at noe var vanskelig, eller som oppfølgning når ungdommen hadde fortalt om vanskelige følelser.

I tillegg observerte jeg tempoet, pauser, avbrytelser, øyenkontakt, smil og tilbakemeldingssignaler. Jeg telte antallet, men så også på når i avhøret de kom og hvilken funksjon de synes å ha. For eksempel om etterforskeren virket forståelsesfull eller interessert i å høre mer når de nikket eller sa «mm, mm», eller om etterforskeren lød utålmodig. I alle – med unntak av ett tilfelle – hørtes etterforskene interesserte eller forståelsesfulle ut.

Tilpassede og fleksible

De fire avhørene ble ikke gjennomført likt i alle henseender, men de har det til felles at fremgangsmåtene virket å være tilpasset til den avhørte.

I politiets avhørsmetodikk skal avhører i avhørets første fase, altså kontaktetableringen, informere avhørte om sine rettigheter, og forklare om fremgangsmåten for avhøret. For å være sikker på å få sagt alt, er det mange etterforskere som forbereder seg og lager en mal. Dette kan imidlertid føre til at kontaktetableringsfasen får preg av å være en lang monolog, og at forståelse for avhørtes situasjon kan komme til å lyde som standardfraser.

Kontaktetableringsfasen i de fire analyserte avhørene var derimot i høyere grad preget av dialog. Etterforskene stilte spørsmål til ungdommene og skapte dermed muligheter for å vise forståelse, og fremgangsmåten virket mindre standardisert. For eksempel spurte etterforskene hvordan ungdommen opplevde å skulle bli avhørt. I ett avhør svarte ungdommen at han gruet seg, og dette førte til at etterforskeren uttrykte forståelse og at han forklarte hvordan han ville forsøke å ta hensyn til avhørte.

De fire etterforskene fulgte i de fleste tilfeller opp når avhørte selv underveis i avhøret ga uttrykk for at noe var vanskelig, og de engasjerte seg og brukte tid på å snakke om temaer som virket viktige for de avhørte. I ett avhør virket ungdommen følelsesmessig påvirket, og uttrykte bekymring for sitt fragmentariske minne etter den frie forklaringen. Etterforskeren brukte lang tid på å trygge ungdommen, gikk tilbake til kontaktetableringsfasen og snakket med ham om hvordan han hadde hatt det i etterkant, før hun gikk videre til sonderingsfasen. Etterforskeren praktiserte altså en fleksibel måte å gjennomføre avhøret.

Under analyseprosessen ble jeg imidlertid usikker på om de forskjellige elementene jeg identifiserte nødvendigvis er uttrykk for empati – og jeg begynte å lure på om empati faktisk er nødvendig for at avhørte føler seg ivaretatt.

Empati i terapi og avhør

Ifølge Store norske leksikon beskrives empati slik: Innlevelse, evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner.

Dette er imidlertid bare en av et mangfold av definisjoner av empati. Blant fagfolk er det ikke enighet om hva empati innebærer. Blant annet er det uenighet om empati består av en kognitiv dimensjon, det vil si evnen til å forstå en annen, eller en affektiv dimensjon, altså en følelsesmessig reaksjon som vekkes ved at man gjenkjenner den andres følelser. Eller om empati består av begge dimensjoner.

Å anbefale empati i avhør er hentet fra en fra klinisk praksis, som på mange måter er annerledes enn avhør. Avhør er en etterforskningsmetode, hvor det primære formålet er å innhente pålitelig informasjon. Å innhente og få protokollert detaljert informasjon, og samtidig ha fokus på den avhørte som person, er kognitivt krevende. Videre skal etterforskeren etterleve objektivitetskravet og unngå å påvirke avhørtes forklaring. Dette betyr at etterforskeren må forholde seg kritisk til avhørtes forklaring, og det begrenser mulighetene for å kommentere og anerkjenne avhørtes opplevelser.

I terapi, derimot, kan og skal terapeuten være mere støttende. Det viktigste er ikke å få alle detaljer nøyaktig beskrevet, men å få frem hvordan klienten har opplevd det som har skjedd.

Det er altså mange grunner til at etterforskeren ikke kan utvise samme form for empati for avhørte som en terapeut kan overfor en klient. Et relevant spørsmål er derfor om og hvordan empati kan tilpasses en avhørssammenheng.

«Forståelse og interesse»

Jeg mener det er flere grunner til at empatibegrepet ikke er egnet i en avhørssammenheng. Som nevnt finnes det utallige definisjoner, og begrepet anvendes hyppig i dagligtale og i mange profesjoner. Dette betyr at det ikke alltid er det samme vi mener når vi bruker ordet.

For det andre mener jeg at den affektive dimensjonen av begrepet er uforenelig med etterforskerrollen.

Videre viser resultatene i min avhandling at etterforskere kan gjøre mange ting for å ivareta den avhørte, som ikke nødvendigvis er uttrykk for empati og som ikke forutsetter den affektive dimensjonen.

Jeg foreslår derfor at empatibegrepet erstattes med å vise forståelse for avhørtes situasjon, og vise interesse for avhørte som person og for det avhørte har opplevd. Det avgjørende er videre om dette gjøres på en tilpasset måte.

Dette er imidlertid ingen enkel sak å praktisere, da det er kognitivt krevende både å ha fokus på saken og på avhørte som person. Dette forutsetter trygghet i rollen, og er derfor noe som i større grad må inngå i avhørsopplæringen og trenes på.