Grensen mellom innledende samtaler og avhør

Politiansatte befinner seg ofte i en situasjon hvor man har mistanke om at en person kan ha gjort noe straffbart, og de kommer i en «innledende samtale». 

Formålet med samtalen kan være flere - blant annet å få styrket eller svekket mistanken om det er grunnlag for å undersøke nærmere om det kan ha skjedd noe kriminelt. 

Denne innledende samtalen kommer før man gjør vedkommende kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter.

En viktig problemstilling i en slik situasjon vil være når man skal gjøre den mistenkte kjent med sin rett til blant annet å forholde seg taus. Særlig der man ikke helt vet om det er grunnlag for å rette mistanke mot personen vil det bety vanskelig vurderinger. Det rettslige utgangspunktet finner vi i straffeprosessloven § 232:

«Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder, med en eventuell siktelse og at han ikke har plikt til å forklare seg.»

Men når starter et avhør, og når må rettighetene gjøres kjent for at bevisets skal kunne brukes? 

Streng håndheving

Høyesterett har slått fast at det skal være en «streng håndheving» av disse rettigheter som er grunnleggende ved forfølgning av straffbare handlinger, både i Norge og andre land.

I den ene saken hadde to politibetjenter samtale med siktet umiddelbart etter en pågripelse, og før siktede ble gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter. Høyesterett konkluderte med at omstendighetene rundt tidspunktet for når rettigheten ble gjort kjent, er noe man må vurdere nøye før man vurderer om beviset kan tillates ført i retten. 

Overført til hvordan man håndterer dette i gata, må politiet avklare tydelig og raskt hva formålet med spørsmålene er.

I Rt-2003-549 tok Høyesterett stilling til spørsmålet om politiets innledende samtale med en promillekjører – før han ble gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter – kunne fremlegges som bevis.

«(15) Jeg bemerker at straffeprosessloven og påtaleinstruksens bestemmelser om siktedes rettigheter ved avhør ikke er til hinder for at politibetjentene under og etter pågripelsen har samtaler med siktede. Slike samtaler må imidlertid ikke på noe tidspunkt gå over i et avhør uten at den siktede uoppfordret og tydelig gjøres oppmerksom på rettighetene etter straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen § 8-1, og eventuelt § 8-4. Avhøret skal tas inn i en politiforklaring som siktede får opplest og undertegner, jf. påtaleinstruksen § 8-11 første ledd. Det skal uttrykkelig framgå av rapporten at siktede før avhøret er gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter, jf. § 8-11 sjuende ledd.»

Privatpersoners rett

Fra Høyesteretts praksis er det klart at man kan gjennomføre en innledende samtale, og det er typisk for å avklare om det er grunnlag for etterforskning av mulig straffbart forhold. Når man er hakket videre, og det iverksettes undersøkelser for å etterforske et sannsynlig straffbart forhold, foreligger det en avhørssituasjon. 

Dette innebærer at dersom det for eksempel stilles spørsmål som er egnet til å kaste lys over skyldspørsmålet, er man over i avhør og det må derfor opplyses om retten til å forholde seg taus før slike spørsmål stilles.

Den viktigste lærdommen fra Høyesterett sin grensedragning er å være bevisst problemstillingen og deretter tydelig og detaljert redegjøre for formålet med å gjennomføre innledende samtale og så detaljert som mulig hva som ble sagt. 

Deretter redegjør man tydelig for når rettighetene ble opplyst, hvilke opplysninger som ble gitt og deretter blir avhøret gjennomført og nedtegnet.

I praksis er det opp til den enkelte tjenesteperson når man glir over fra innledende samtale til avhør. 

Vær operativ! Vær praktisk! Fokus på tematikken! Tren på disse situasjonene så er forutsetningen for alltid å trå rett best mulig, og du kan redegjøre klart og tydelig for omstendighetene når du eventuelt møter i retten.