Sannsynlighetsord, kommunikasjon og etterretning

Kommunikasjonen skjer i flere fora via ulike plattformer, alt fra pressekonferanser til bruk av sosiale medier. Slik har det ikke alltid vært. Tidligere foregikk formidling av etterretning mer i det skjulte, men samfunnsutviklingen og kanskje forståelsen hos spesielt EOStjenestene om viktigheten av å kommunisere med de en er satt til å tjene, har endret dette.

All kommunikasjon er ikke god kommunikasjon. Kan kompliserte og sammensatte problemstillinger forklares enkelt, og kanskje visualiseres med en enkel og muligens overfladisk matrise? Både Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), politiet og Etterretningstjenesten (Etjenesten) benytter i dag en nasjonal, standardisert matrise med sannsynlighetsord for å vekte, vurdere og kommunisere trusler. Skalaen går fra svært lite sannsynlig til meget sannsynlig, med angitte prosentintervaller.

Samtidig som det er åpenbare fordeler med en slik enkel matrise, kan en stille spørsmål om det finnes bedre og mer presise måter å kommunisere trusler på. For eksempel er «mulig» angitt med en sannsynlighet på mellom 40-60 prosent, altså et relativt bredt spenn.

Sannsynlighetsord

Sannsynlighetsord, som for eksempel «mulig», kan naturlig forstås ulikt, både internt og eksternt. Dette kan oppfattes som et problem og utfordring, kombinert med at budskapet kanskje framstår noe «ullent» og lite konkret.

Konfidens er annet moment. Enkelt forklart er det kvaliteten på vurderingen. Konfidens er omhandlet i PSTs Nasjonale Trusselvurdering (NTV) og Forsvarets Etterretningsdoktrine, og vil potensielt være et hjelpemiddel for å redusere usikkerhet knyttet til sannsynlighetsordene.

Hva bør en gjøre? Skal en droppe bruken av sannsynlighetsord og kun bruke matematiske intervaller – og hvor «vide» skal eventuelt disse intervallene være? Vil andre ord kunne angi sannsynlighet bedre?

Det finnes flere eksempler på ulike matriser med langt flere kolonner, sannsynlighetsord og «smalere» prosentangivelser. Dette vil være en mer presis angivelse av sannsynligheten for en definert trussel, men hvor lett vil det i praksis være å bruke dette?

Kommunikasjon

På strategisk nivå har PST sin NTV, Etterretningstjenesten publiserer «Fokus» og politiet sin egen trusselvurdering. Men hvor godt forstår publikum innholdet og budskapet, og hva betyr vurderingene i praksis? Enkelte blir urolige mens andre tenker at dette ikke er så farlig.

At et budskap oppfattes ulikt hos ulike mottagere, er neppe overraskende. Det kan kobles til epistemologi – vår egen holdning, ståsted, vurdering, overbevisning, bakgrunn, utdanning, og så videre. For beslutningstagere som må agere på spesifikke trusler og treffe tiltak, er det imidlertid avgjørende at budskapet oppfattes slik det er intendert.

Bevæpningen av norsk politi i 2014 er et klassisk eksempel. PST mente det var en høy og relativ akutt terrorfare i Norge, noe som førte til en langvarig midlertidig bevæpning av politiet. Trusselen ble også kommunisert til samfunnet, og enkelte foreldre valgte å holde barna hjemme fra Norway Cup grunnet terrorfrykt. Noe terroranslag kom ikke, og i ettertid ble PST kritisert for å ha «skremt» befolkningen uten grunn. Burde PST unnlatt å kommunisere vurderinger av en mulig terrortrussel til samfunnet, og utelukkende forholdt seg til politiet og myndighetene? Eller er slike advarsler en del av PSTs samfunnsoppdrag?

Etter terroranslaget i Bærum 2019 var kritikken basert på at PST ikke i tilstrekkelig grad hadde kommunisert en økt terrortrussel. Nivået hadde endret seg fra «lite sannsynlig» til «mulig», men en hadde ikke kontaktet de som var potensielt trusselutsatte. Tydeligere samfunnskommunikasjon framheves som en klar anbefaling fra granskningsutvalget som undersøkte hendelsen. Men kommunikasjonen etter terroranslaget ble også gjenstand for kritikk: «PST skaper forvirring og antagelig unødig frykt.»

Eksemplene viser at kommunikasjon er viktig, men også at måten det kommuniseres på har betydning. Pluss at kritikk kan komme uansett – både på hva en gjør, hvordan det gjøres og hva en ikke gjør.

Trusler og usikkerhet

Min oppfattelse er at den nasjonale standarden for sannsynlighetsord er relativt god og dekkende, med beskrivelse av de ulike ordene. Like fullt bør en tilstrebe å forklare hva som menes når en sier for eksempel «mulig», gjerne kombinert med en angivelse av hvor sikre en er på denne vurderingen. Over tid og med ensartet bruk av disse etablerte sannsynlighetsordene, vil formentlig mottagere og konsumenter av etterretningsprodukter forstå budskapet mer likt og slik det var ment.

Konsekvent bruk av en felles standard vil ha en opplærende effekt på sikt med redusert usikkerhet rundt hva som kommuniseres. Dette vil være lettere å oppnå gjennom en enkel og forståelig matrise med en innarbeidet modell, framfor stadige endringer i ordbruken ut ifra hva som forventes og kreves fra utenforstående aktører. Så påligger det de som kommuniseres trusler et særskilt ansvar å forklare hva som menes med for eksempel «mulig», og ikke minst kommunisere at en trussel definert som «svært lite sannsynlig» fortsatt kan materialisere seg.

Slik kommunikasjon bør gjøres uten bruk av avanserte ord, interne uttrykk og stammespråk. Trusler kan være sammensatte og uoversiktlige, og enkle svar og løsninger kan være utopiske. Dette må også kommuniseres med en erkjennelse om at en ikke har alle svar, samt at vurderingene vil være befengt med større eller mindre grad av usikkerhet. Etterpåklokskap er en sikker vitenskap, og min oppfatning er at en alltid vil møte kritikk når det gjelder kommunikasjon og valg av ord, spesielt etter en alvorlig hendelse som et terroranslag. Men om en velger å bytte ord, endre matrise og å «snevre» inn skalaen, vil nok dette like fullt bli gjenstand for etterfølgende kritikk.

Dette handler om å si hva en skal fortelle, fortelle det en skal formidle og si hva en har fortalt. Repetisjon, kombinert med en kontroll hos mottager om at budskapet er mottatt og forstått, er viktig. Sistnevnte vil ha en misjon opp mot sentrale beslutningstagere.

Oppsummert

Betydningen av en enkel matrise og enkle sannsynlighetsord er viktigere enn å tilpasse seg ulike ønsker og behov i endring, men prosessen med å kommunisere trusler og hvordan dette legges fram, kan alltid optimaliseres og forbedres.

Så må en også akseptere at etterretning og predikater om framtiden vil være heftet med usikkerhet. Et intervall på 20 prosent vil oppleves voldsomt, men dette er ofte realiteten og en korrekt framstilling av usikkerheten. På den andre siden er det lett å være sikrere der en har mange og gode kilder for kunnskapen, samt teknisk og taktisk innhenting som underbygger samme hypotese. Da kan en konkludere med høy grad av konfidens at scenariet er meget sannsynlig. Men i etterretningsverdenen er det ofte ikke slik.

Matrisen Norge benytter, er ikke en ideell modell for å kommunisere trusler. Samtidig er det vanskelig å se hva som kan erstatte denne modellen dersom målet er å kommunisere presist, tydelig og ensartet. I en usikker framtid vil også vurderinger knyttet til hva som vil komme til å skje være usikre. Etterretning er ikke sikker vitenskap og en bedriver ikke historieforskning. Predikater og vurderinger vil derfor ha et visst innslag av usikkerhet – enten en liker det eller ikke.

EOS-tjenestene og politiet må forsøke å kommunisere så presist og tydelig som mulig, slik at budskapet forhåpentligvis blir mottatt slik det var intendert. En kan aldri gardere seg imot at budskapet oppfattes ulikt av forskjellige personer og miljøer, men ensartet og konsekvent bruk av en enkel, forståelig og visuell matrise, slik den Norge benytter i dag, vil på sikt bedre diskursen og redusere usikkerhet knyttet til trusselkommunikasjonen.

Det fordrer at noen kommunikasjonsprinsipper etterleves og at en evner å holde fast på et definert og enkelt oppsett – til tross for kritikk i ny og ne.