Tjenestefeil i forbindelse med besøksforbud

Når spørsmålet om besøksforbud dukker opp, er det alvor. Den som blir utsatt for plagsom atferd får redusert livskvalitet, og historien har dessverre vist at enkelte av disse sakene ender med drap. 

Det fremstår som klart for meg at ting kan bedres og at samarbeid mellom flere offentlige aktører her er viktig. Det er imidlertid ikke sikkert at det er rart at ingen er dømt for straffbar tjenestefeil i disse sakene. 

Siden spørsmålet om etterforskning og straffansvar reises så direkte i det offentlig rom, er det interessant å se på grensen for at en tjenestefeil blir straffbar. 

Terskelen er høy

Under forberedelsene til ny straffelov, ble det i Ot.prp.nr.8 (2007–2008) punkt 9.17.2 for gjeldende rett etter straffeloven 1902, side 231, anført at det skal «forholdsvis mye til» før vilkåret «grov uforstand» i straffeloven 1902 § 325 nr. 1 er oppfylt.

Etter forarbeidene er terskelen for straffansvar satt høyt, og dette er opprettholdt av Høyesterett i en rekke avgjørelser hvor det er beskrevet at «avviket fra korrekt handlemåte må være grovt», og det må være tale om «brudd på en tjenesteplikt av en viss betydning».

Høyesterett har videre uttalt følgende om departementets kommentar i Odelstingsproposisjonen om formålet bak bestemmelsene om straff for brudd på tjenesteplikter:

«På side 233 fremgår at det er samfunnets interesse i en korrekt myndighetsutøvelse som skal beskyttes ved hjelp av strafferettslige virkemidler. Samme sted påpekes viktigheten av å opprettholde allmennhetens tillit til at offentlig myndighet utøves i tråd med regelverket.»

Det er du selv om har ansvaret for din egen handling, men fra rettspraksis finnes det eksempler på at forskjellen på om man kan straffes kan følge av politidistriktets rutiner, og om man har fulgt disse eller ikke.

Med andre ord: Har distriktet gode rutiner og du foretar en forsvarlig, rettslig vurdering tuftet på god innhenting av faktum, så kan man kanskje både hindre nødvendighet av etterforskning og at det stilles spørsmål ved politiets arbeid. Som ofte er et sidespor i disse sakene.

Någjeldende Grense

Høyesterett trakk i en dom i 2023 opp någjeldende grense for straffbar tjenestefeil, i en sak som gjaldt ransaking – altså et tvangsmiddel på linje med besøksforbud. 

De slo fast at «beslutninger om bruk av tvangsmidler ligger i kjerneområdet for en politijurists tjenesteplikter», men det ble akseptert at det ved skjønnsmessige vurderinger «må være rom for å gjøre feil uten at dette innebærer straffansvar».

I den konkrete saken konkluderte imidlertid retten med at «vurderingen av bevisforspillelsesfaren» lå «markert utenfor det forsvarlige». Når konklusjonen ble at vilkårene for ransaking åpenbart ikke var oppfylt og det var tvil om forholdsmessigheten så var det et «grovt brudd» på tjenesteplikten.

Omskrevet til besøksforbud, er det nærliggende å legge seg denne vurderingen på minnet. Den kan være ulik for ulike tvangsmidler, men besøksforbud fremstår også som en kjerneoppgave for alle politiansatte, slik at viktigheten av grundighet blir skjerpet.

At terskelen for å kunne straffes vil forbli høy, er jeg overbevist om, men hvor grensen nøyaktig går i den enkelte sak, er uvisst. Sett hen til at ingen verken er tiltalt eller straffet for dette så langt, må mye riktig være gjort. Målet må være at statistikken holder seg fordi kvaliteten på arbeidet er godt.

I det daglige arbeidet må heller ikke frykten for å kunne bli straffet bli for høy. Målet må være å ikke frykte straffansvar, men å gjøre et solid stykke arbeid. Jeg tror det også vil bidra til at fokuset i færrest mulig saker flyttes fra sakens materielle side til et spørsmål om saksbehandlingen.