FAGARTIKKEL
Å forstå den andres smerte innebærer ikke nødvendigvis å føle den
Å overbringe vonde nyheter fordrer at man har et reflektert forhold til oppgaven man står ovenfor. Man bør tenke på hvordan et slikt budskap kan bli mottatt, i tillegg til hvordan du selv kan bli påvirket. Her er noen råd som kan gjøre det litt lettere for både deg og den du skal snakke med.
Emosjonell intelligens, kort sagt, er menneskers evne til å oppfatte og forstå egne og andres følelser. Dette kan styrke oss politifolk i den vanskelige samtalen. Vår egen opplevelse ved overrekkelsen av en vond beskjed kan påvirke hvordan vi formidler budskapet. Det er ikke uvanlig at en budbringer som skal ta imot sterke emosjonelle reaksjoner på det de har å si, kan oppleve en slags overidentifisering med mottakerens opplevelse. Man kan føle den andres maktesløshet som om det var sin egen, noe som kan føre til at fokuset flyttes fra formidlingen av budskapet over til et forsøk på kontroll av egne følelser og det å trøste den andre.
Det å gjenkjenne eget reaksjonsmønster, forberede seg på følelsene du vet kan komme, godta dem og forsone seg med dem, kan gjøre det lettere for deg å formidle noe vondt. Det skal selvsagt være lov for oss politifolk å vise følelser og la andre se at vi også blir påvirket. Samtidig vil det være nyttig å huske på at det er mulig å formidle medfølelse uten å gå helt i ett med den andres følelser. Å forstå den andres smerte innebærer ikke nødvendigvis å føle den.
Tre måter
Grovt inndelt finnes det tre måter å overbringe en vond beskjed på: Én objektiv og direkte måte uten noe fokus på den andres følelser, én utpreget empatisk fremgangsmåte der man toner ned det negative og vonde, og den siste; en ærlig, men samtidig empatisk måte.
Sistnevnte kalles en «personsentrert tilnærming» der mottakerens opplevelser i situasjonen er toneangivende for hvordan du går frem, samtidig som man har fokus på budskapet. Forskning viser at den sistnevnte måten medfører minst emosjonelt ubehag for både budbringer og mottaker.
Når du skal overbringe en vond beskjed, kan huskelisten «SPIKES» (se faktaboks) være god å ha i bakhodet. Ved å sette opp samtalen vurderer du hvem som bør utføre den og hvor den fysisk bør finne sted for å skjerme mottaker.
Observer nøye mottakerens tilstand underveis, slik at du kan vurdere personens evne til å prosessere det som blir sagt. Her vil du også kunne plukke opp signaler på om du blir invitert til å fortsette eller om det er på tide å stanse litt opp. Snur personen seg bort og brister i gråt, kan det være hensiktsmessig å flytte fokus fra informasjon til omsorg. Spør gjerne hvor mye de ønsker å vite; «Hvor detaljert tror du det kan være ok for deg at jeg er?», «Skal vi ta en pause?», eller lignende.
Kunnskap gir trygghet
Kunnskap om hendelsen gir trygghet for dere begge. Færre ubesvarte spørsmål kan gi deg et overskudd du kan bruke for å tune deg inn på den andres emosjonelle tilstand. Å bli sett og emosjonelt ivaretatt føles bra, uansett.
Mot slutten av samtalen bør du vurdere hva som er viktigst: Ivaretakelse av emosjonelle behov, eller rene praktiske gjøremål.
Dette er samtaler som setter deg på prøve. Allikevel må de gjøres. Husk at du kan være med på å utgjøre en forskjell i et avgjørende øyeblikk for et medmenneske. Det vil helst gå godt.
