Vi hadde hørt at det var noe rart med treningssenteret for UEH utenfor Bergen. Noen hadde ymtet noe om en mannsbastion, men først og fremst lurte de på hva som skjedde der ute.
Etter to dager med mange intervjuer av kvinner og menn i mange aldre lurte vi også på om det egentlig var noe å lure på. Folk var hyggelige, vi ble veldig godt mottatt, alt gikk på skinner. De vi intervjuet var opptatt av både verbal og fysisk kommunikasjon i møte med desperate mennesker. De så fortrinn kvinner kunne ha, men var opptatt av at man måtte ha de riktige fysiske kvalifikasjonene – som vi forventet at de ville være. Hvordan politikvinner skulle kombinere skiftarbeid med å ha små barn, og andre mer strukturelle årsaker til at kvinner velger bort UEH, ble også omtalt.
Likeså var det flere (menn) som mente kvinner var mindre motiverte, mens gutta hadde lekt politi og røver siden barnehagen. Noen (også kvinner) mente kvinner stilte for høye krav til seg selv og derfor ikke tok sjansen på å søke – og feile på opptaksprøven.
Lokalene var ikke utpreget feminine, de hygieniske fasilitetene på noen av øvingsstedene utenfor treningssenteret var uappetittlige, eller rett ut sagt grisete, det var så – men heller ikke det helt uventet.
Gutteklubben Grei
Men så skjedde det noe. Vi fikk intervjuene som ga den første informasjonen om «gutteklubben grei». I Vest politidistrikt er det rundt 100 personer som er IP3 og altså del av UEH-styrken. Bare knappe ti av dem var kvinner da vi var der høsten 2018. Det er ingen uvanlig fordeling, og både Politidirektoratet (POD) og Justisdepartementet har lenge jobbet for å få inn flere kvinner, og i det hele tatt flere IP3-ere.
Deretter var det bare å gi stikkordet «guttelubben grei» og informasjonen om denne subkulturen rant ut.
Mer uvanlig er det at 15-20 personer, alle menn, tilhørte en indre sirkel som det viste seg at «alle» visste om. De trente mer enn de andre, var særlig dyktige på taktikk, skyting, rappellering, nærkamp, medic og de andre tingene UEH-folk skal skjønne seg på.
Noen undret på om de var for dyktige i en kontekst av kolleger som var bra nok, men ikke ekvilibrister.
Vi ble selv slått av hvordan treningen generelt var orientert mot det fysiske ved oppgavene, og i liten grad den verbale kommunikasjonen. Dette var foreskrevet fra sentralt hold, fikk vi høre.
Deretter var det bare å gi stikkordet «gutteklubben grei» og informasjonen om denne subkulturen rant ut: De hadde egne uniformeffekter for å markere hvem som var med. De hadde egen bar med egne glass på treningssenteret. De trente på særlig vanskelige oppgaver og av og til på fritiden, med ledelsens besyv og finansiering. Selv om enkelte av oppgavene var forbeholdt Delta. Så vi en subkultur delvis utenfor kontroll, en slags stat i staten?
Noen fortalte om en historie som «alle» hadde hørt: En i den indre sirkel hadde på en litt fuktig aften, og med mange innen hørevidde, fortalt at UEH og IP3 egentlig ikke egnet seg for damer. Noen fortalte at de hadde opplevd instruktører som spesialbehandlet de som var damer, de lå på som et frimerke og kritiserte hvert minste skritt. Slik skaper usikkerhet, og man gjør en dårligere figur.
Noen fortalte om sjargongen, språket, humoren som var av det drøyeste laget. Men det var bare å bli vant til, tåler du ikke den så tåler du ikke gatas realiteter – fikk vi høre.
Fra blålysfest til «metoo»
Etter hvert fikk vi høre mer om hele distriktet, ikke bare UEH og treningsstedet. Hvert år får distriktet og alle andre norske politidistrikt en gruppe andreårsstudenter fra Politihøgskolen – kalt B2. Hvert år kunne man iaktta de samme mennene i alderen pluss minus 40 som la seg etter de 20-21-22 år gamle jentene som var på årets kontingent av B2.
Mennene er i en utvetydig, overlegen maktposisjon overfor jentene i kraft av alder og posisjon, men også som sentrale referanser den dagen de skal søke jobb.
Jentene synes (etter andres sigende) det er stas å bli gjort stas på av en voksen, flink politimann. Ingen sier at ikke relasjonene var frivillige, men i akademia og andre steder gjør man mye for å unngå slike konstellasjoner mellom for eksempel professor og phd-student. Politiforskningens klassikere har mange analyser som understreker hvor dannende den første praksisen er for studentenes videre forståelse av hva som er riktig politiarbeid og -kultur.
Mange av kvinnene i politiet er kjærester, samboere, gift eller skilt fra en politimann, slik situasjonen også er i Forsvaret, akademia og mange andre «bransjer». Noen politifolk har møtt hverandre på blålysfest der også yngre ansatte fra andre nødetater deltar, andre ganger oppstår søt musikk i politibilen.
På mange måter fullstendig naturlig, men det leder lett til komplikasjoner: Når skal man «flagge» at man er blitt et par? Hva gjør man når forholdet starter som utroskap, for siden antagelig å bli en ny og fast relasjon. Hva gjør man når partneren sitter i nærmeste patruljebil, eller bare et par (sjefs)kontorer unna? Og hva hvis ekspartneren sitter i nærmeste bil eller på nærmeste kontor og håndterer mange av de samme sakene?
Vandrehistorien om kvinnepatruljene
En viktig del av vårt prosjekt finansiert av Nordforsk er å utforske forskjellene mellom patruljer der det sitter to menn/to kvinner eller en av hvert kjønn i bilen. Er det noen forskjeller i opplevd effektivitet og sikkerhet?
Våre informanter er tilhengere av en av hvert kjønn, da får man utnyttet kombinasjonen av menns fysiske styrke og kvinners større dyktighet på verbal kommunikasjon, for å si det forenklet. Noen mente at noen menn hadde begge kvalifikasjoner.
Problemet er de rene kvinnepatruljene. Hva hvis det utvikler seg en hendelse der fysisk maktbruk er påkrevet? Veldig mange av informantene henviste til en konkret og spesiell hendelse der en kvinnepatrulje hadde mistet kontrollen over en situasjon på et sted langt fra nærmeste patrulje.
Hendelsen ble gjenfortalt i flere varianter, men alle understreket det farlige med at to kvinner var i bilen. Vi har siden fått omtalt fra andre distrikter hvordan slike skjellsettende hendelser har medført politikkendringer av nokså drastisk karakter. Er det slik man skal lære av sine erfaringer i norsk politi anno 2020?
Vi ble også overrasket over å høre fra folk i Vest hvordan uttrykket «tampongpatrulje» fremdeles er i omløp i politiet når man skal omtale de rene kvinnepatruljene.
«Cop couples»
Dette er blitt et begrep i en del internasjonal politiforskning, og forteller oss at et mer kjønnsbalansert politikorps byr på nye utfordringer.
Et hovedproblem oppstår når begge er i operativ tjeneste samtidig med at de får barn. Kvinnen vil bli tatt ut av slik tjeneste og «satt på kontor» under deler av svangerskapet og ofte en stund etter hennes permisjonstid – inntil hun trener seg opp og blir sertifisert igjen.
I mellomtiden har far fortsatt som vanlig – med noen få måneders unntak i pappaperm. Hvem er det som fortsetter i operativ tjeneste i lengden, særlig når barn nummer to eller tre dukker opp? Legg til at far kan være to-tre-fire år eldre og langt på vei inn i en lovende karriere som innsatsleder, osv., og resultatet er ofte gitt.
Ledelseskultur og varsling
Etter å ha purret noen ganger fikk vi høre om enkelttiltak av nokså puslete karakter når man har med en hel kulturendring å gjøre. Vi trakk oss deretter ut.
Politifolk som ytrer seg kritisk om egen ledelse og POD er regelen snarere enn unntaket – i litteraturen snakker man om «street cop» og «management cop» som to forskjellige kulturer. Misnøyen er der i Vest politidistrikt også, men i en grad som har gitt opphav til diverse varslersaker der Monika-saken er den mest kjente.
Varslene er symptomer på et distrikt der man ikke i høy nok grad klarer å løse problemer innenfor de vanlige kommunikasjonskanalene. Disse kanalene kan være forstyrret eller tilstoppet av at medarbeidere har intime relasjoner – åpent eller skjult.
Nødvendige prosesser kan også stoppe opp fordi sentrale ansatte i etaten føler delaktighet i dårlige avgjørelser – som siden viser seg å være nettopp dårlige.
Blir det kulturendring?
Mange i Vest politidistrikt ville høre hva vi hadde funnet, og tre ganger presenterte vi våre funn for folk på forskjellige steder og nivåer. På den siste turen til Bergen våren 2019 møtte vi hele ledergruppa. Utfallet var at det skulle settes i gang omfattende tiltak og vi var invitert til å være med i prosessen. Som aksjonsforskere sa vi ja takk og gledet oss til fortsettelsen.
Den kom (nesten) ikke. Det ble stille. Etter å ha purret noen ganger fikk vi høre om enkelttiltak av nokså puslete karakter når man har med en hel kulturendring å gjøre. Vi trakk oss deretter ut.
«Alle» forteller oss at det er villest i Vest. Det er det kanskje. Men situasjonen i Vest politidistrikt gir oss kanskje et tydelig bilde av noe som man også vil kjenne igjen andre steder. For eksempel har vi i etterkant fått høre at interessen blant godt voksne menn for B2-jentene ikke begrenser seg til Vest. Ansvarlige for B2-kullene på PHS er orientert av oss.
Våre funn er overraskende i en etat som har fullstendig kjønnsbalanse i inntaket på PHS, og en kvinneandel på godt over 30 prosent i styrken. Selv om kulturen i Vest antagelig setter det hele på spissen, synes det viktig å være klar over kulturenes konserverende funksjon og ikke bare satse på at alt blir likestilt og bra bare kvinneandelen blir høy nok.
Forfatterne Lilleaas og Ellingsen har i mange år arbeidet med å forstå mannskulturer og likestillingsproblemer i særlig Forsvaret. Nå har de et større forskningsprosjekt for Nordforsk og har blant annet fattet interesse for hvorfor det er så få kvinner på politiets mest framskutte poster. Caset er politidistrikt Vest.
