Sikkerhetsklareringer: Gammelt regelverk – ny praksis

NRK har nylig satt fokus på utfordringen knyttet til at politiansatte med en svak «tilknytning til andre stater» ikke har fått fornyet sin sikkerhetsklarering.

Situasjonen har oppstått i etterkant av at Sivil klareringsmyndighet (SKM) ble opprettet i 2018 og overtok deler av «klareringsprosessen». De politiansatte som ikke lengre blir sikkerhetsklarert, ble tidligere «klarert» av Politidirektoratet.

Sikkerhetsklarering er et forebyggende virkemiddel som staten benytter for å vurdere en persons «pålitelighet, lojalitet og sunne dømmekraft». 

Ved å utføre undersøkelser av den aktuelle personen og nærstående families bakgrunn, gjennom søk i en rekke ulike registre, vurderes ulike forhold som kan ha betydning for klareringsavgjørelsen. En såkalt «personkontroll».

Forhold som kriminalitet, økonomi, rus, helse og tilknytning til andre stater, kan ha betydning for avgjørelsen. Hensikten er å sikre at det ikke foreligger tvil om at personer som får tilgang til noen av statens viktigste verdier, det vil si sikkerhetsgradert informasjon og skjermingsverdige objekter, er skikket til å forvalte disse.

For sivile virksomheter har sikkerhetsklarering av personell vært rettslig forankret i sikkerhetsloven fra 2001. Fire år etter at loven ble innført i Norge, var det hele 68 ulike klareringsmyndigheter i landet. Dette førte ifølge en arbeidsgruppe nedsatt av Forsvarsdepartementet i 2004 til at like saker ble behandlet ulikt, til tross for at regelverket og tilsynsorganet var det samme.

Arbeidsgruppen som avgav rapporten «Grenseland mellom personellsikkerhet og rettssikkerhet», mente derfor at situasjonen var uakseptabel. Det eksisterte dermed gode grunner til at SKM ble opprettet i 2018.

Hypotetisk mulighet

Utslagene vi nå ser, hvor politiansatte som tidligere ble sikkerhetsklarert ikke lengre blir det, er et uttrykk for at saksbehandlingen de-facto har endret seg etter at SKM overtok oppgaven som sivil klareringsmyndighet. 

Det rettslige grunnlaget som sikkerhetsklareringene foregår etter, har i liten grad endret seg de siste årene. 

Selv om vi i 2019 fikk en ny sikkerhetslov med tilhørende forskrifter, har ordlyden i det aktuelle regelverket endret seg lite. 

I både ny og gammel sikkerhetslov finner vi formuleringen at «tilknytning til andre stater» skal tillegges vekt ved klareringsavgjørelsene.

Spørsmålet er hvordan dette konkret skal tolkes og i hvilken grad det skal vektlegges. Forarbeidene til dagens sikkerhetslov, beskrevet i NOU 2016:19 «Samhandling for sikkerhet», diskuterer ikke temaet. Det vises imidlertid i NOU-en til lovendringer som fant sted i 2006. 

Vi må tilbake nesten 20 år i tid, til Ot. Prp. Nr. 59 (2004-2005), da Stortinget var delt i et Odelsting og et Lagting, for å forstå lovgivers intensjon om hvordan tilknytningen til andre stater skal vektlegges i klareringssakene.

I den aktuelle odelstingsproposisjonen vises det også til den tidligere nevnte arbeidsgruppen fra 2004. I særdeleshet er det ett sitat fra rapporten det er verdt å legge merke til i forbindelse med praksisendringen til SKM:

«Ettersom klareringsmyndigheten ikke kan vite i hvilken sammenheng klareringen kan tenkes benyttet i fremtiden, vil klareringsmyndigheten i sin vurdering muligens ta med en hypotetisk mulighet for at en person med spesielle bindinger kan utløse høy sikkerhetsmessig risiko i en gitt situasjon. Dette kan igjen medføre at klareringsmyndigheten nekter klarering selv om sannsynligheten for at risikosituasjonen skal oppstå, er liten.»

Dette skrev arbeidsgruppen i 2004 da det var 68 klareringsmyndigheter som både organisatorisk og geografisk befant seg nærmere den aktuelle personen som skulle sikkerhetsklareres. 

Det er lite som tyder på at denne «hypotetiske muligheten» blir tillagt mindre vekt etter at vi fikk én sivil klareringsmyndighet. Snarere tvert imot.

Mangfoldig samfunn

Utfordringen som dermed oppstår, er at ønsket om å redusere én bestemt form for risiko går utover andre viktige hensyn, som for eksempel politiets behov for å gjenspeile mangfoldet i befolkningen. 

Sistnevnte kan også bidra til å redusere andre former for risiko, eksempelvis evnen til å avdekke alvorlig kriminalitet og terror. I tillegg til prinsippet om at alle norske borgere bør likebehandles.

Norge har i dag blitt et mer mangfoldig samfunn sammenliknet med i 2005 da lovgiver sist tok stilling til hvordan formuleringen «tilknytningen til andre stater», skal forstås. 

I lys av praksisendringen som har inntruffet etter sentralisering av klareringsmyndigheten, burde lovgiver børste støv av regelverket.

Det må være mulig å forvalte et regelverk hvor mennesker med svak «tilknytning til andre stater» kan jobbe i sentrale norske virksomheter samtidig som statens behov for å beskytte sikkerhetsgradert informasjon og skjermingsverdige objekter, blir ivaretatt. 

Dette betyr at sikkerhetstiltakene som befinner seg utenfor klareringsmyndigheten, altså hos virksomheten selv, bør tillegges større vekt. 

God ivaretakelse av egne borgere og medarbeidere er nemlig det viktigste sikkerhetstiltaket vi har.