En årelang karriere er over

Gråværet ligger over Hamar-området når toget suser av gårde i retning Oslo, morgenen 22. november. På høyre side av togskinnene brer Mjøsa seg utover, omkranset av skogdekte åser.

Hamar-bosatte Ole Martin Mortvedt, Politiforums nylig avgåtte redaktør, er svært glad i Mjøsa. Han har tilbrakt så mye tid der ute, at også intervjuer har blitt gjort midt på vannet: Med redaktøren i kajakk og personen som intervjues på telefonen.

– Mortvedt er den som har intervjuet meg mest mens han har sittet i kajakk. Jeg forbinder ham med Mjøsa, har tidligere justisminister Knut Storberget (Ap), fortalt. Riktignok i en spøkefull tone, men likevel, det er helt reelt.

Denne november-morgenen er Mortvedt derimot ikke på Mjøsa. Han sitter inne i toget, på vei til siste arbeidsdag i Politiforum, etter 19 år som redaktør.

På disse årene har han ledet bladet gjennom over 200 utgaver. Under hans ledelse har Politiforum mottatt 13 fagpressepriser, fire hederlige omtaler og én nasjonal mediepris under de årlige medieprisene i Bergen.

Kom med kritikk

At politimannen Mortvedt skulle ende opp som redaktør var likevel litt tilfeldig. Det hele startet da han kom med en kraftsalve fra talerstolen, under Politiets Fellesforbunds landsmøte i Harstad i 2000.

– På den tiden var jeg tillitsvalgt, og lokallagsleder for lensmannsbetjentene i Hedmark. Vi var flere som så at det ikke var noen tanke om hva man ville med bladet. Politiforum var et blad som var preget av møtereferater og pene naturbilder. Hvis man hadde kjørt over fjellet med tog til Gol, for eksempel, tok man et bilde og trykket det i bladet. Det var ingen høyt prioritert oppgave å lage fagforeningsblad. Det var kun en ekstraoppgave lagt på en som hadde for mye å gjøre fra før, sier Mortvedt.

Dermed ble det satt ned et utvalg som skulle evaluere bladet, og blant medlemmene i utvalget var Mortvedt. Da de la fram arbeidet sitt på Politiets Fellesforbunds landsmøte i Harstad, gikk han opp på talerstolen.

– Jeg sa at jeg syntes de sløste bort masse penger på et blad som kom med ting vi ikke syntes var veldig imponerende, og vi anbefalte å ansette en journalist til å lage blad. Jeg skjønner jo at det å kritisere er noe som har fulgt meg i mange år, ler Mortvedt.

– Da jeg hadde sagt det ble jeg rett og slett utfordret, «du som vet så veldig godt hvordan man skal lage blad, kan jo gjøre det selv». Og når jeg blir utfordret har jeg ikke så lett for å si nei. Så jeg sa «det kan jeg gjøre», forteller han.

Dermed ble politi-utdannede Mortvedt redaktør for bladet, samtidig som han jobbet som politi i Hamar. Journalistjobben ble gjort på kveldstid.

– Ikke til forkleinelse for Arne Johannesen som ansatte meg, men han visste nok ikke helt hva han skulle hente, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Og jeg så at det ikke var praktisk mulig å være redaktør, og samtidig ha full jobb hos politiet på Hamar. Jeg satt i tre kvart år med dobbelt arbeid, og til slutt måtte jeg si at dette klarer jeg ikke. Jeg er nødt til å si det fra meg, sier han.

Men da Politiets Fellesforbund bestemte seg for å lyse ut en egen redaktørstilling like etterpå, søkte han likevel på den. Han syntes jo det var moro. Siden den gangen har han blitt i redaktørstolen.

Fra januar 2004 ble bemanningen økt med en journalist, og i 2015 ble det også ansatt en nettjournalist.

– Jeg har også lært mye av de ulike journalistene som har jobbet i bladet. Både med å ta bilder, presentere stoffet og ikke minst kappe tekst. I begynnelsen trykket vi jo alt vi skrev. Hadde vi for mye tekst kuttet vi bildene, eller brukte flere sider og satte inn mindre bokstaver. Vi fikk plass til alt, sier Mortvedt, og innrømmer at leservennligheten ikke var på sitt beste i starten.

Sto i stormer

Ole Martin Mortvedt har ikke skygget unna konflikter på sine 19 år som redaktør. Flere ganger har han skrevet saker han vet vil bli ubehagelige, også for ham selv.

– Men hvis jeg ikke hadde gjort det, kunne jeg ikke vært redaktør. Da hadde jeg ikke fulgt opp det ansvaret jeg har, sier han.

En sak han husker særlig godt er Monika-saken, eller Robin Schaefer-saken, som den også kan kalles.

– I media heter den Monika-saken. Men i politiet kjenner vi den like gjerne som saken mot Robin Schaefer, og hvor dårlig han ble behandlet av sin egen politimester og nærmeste sjefer, fordi han internt hadde tatt opp kritikkverdige forhold ved etterforskningen av Monikas død. Da Robin Schaefer så at det var åpenbare etterforskningsskritt som ikke var gjort og tok opp dette her, ble han forsøkt kneblet, og pålagt å holde kjeft. Da tok jeg som første medium opp at politimesteren burde fratre sin stilling. Det gjorde han også kort tid etterpå, sier Mortvedt.

Lederartikkelen hvor han skrev at politimesteren i Hordaland burde «ta sin høye hatt og gå», skapte reaksjoner. Men Mortvedt opplevde at han fikk støtte fra Politiforums lesere. Han stilte også opp i flere medier og gjentok budskapet, blant annet i direktesendt intervju på TV 2.

– Jeg sa at jeg opplevde det som et overgrep mot Robin Schaefer at politiets ledelse mente det ikke var så viktig at han fikk varslerstatus. Det skar seg jo med forholdet til ledelsen ved politiet i Bergen. Jeg fikk aldri noe intervju med politimesteren der. Han gjemte seg bak et medieregime som gjorde ham utilgjengelig helt til han gikk av, sier Mortvedt.

Humlebolet

En annen sak som skapte reaksjoner var den 56 sider lange gravesaken «Humlebolet», som belyste varslingssaker og tvilsomme ansettelsesprosesser i Politidirektoratet, under daværende politidirektør Odd Reidar Humlegård.

Eller da Politiforum problematiserte at tidligere generalsekretær i Politiets Fellesforbund hadde millionlønn samtidig som han hevet full pensjon, noe som gjorde at han dro inn verdier for godt over to millioner kroner i året. Det var lovlig, men problematisk med tanke på å verne om særaldersgrensen.

Under to måneder senere meldte Politiets Fellesforbund at generalsekretæren gikk av.

I en felles pressemelding i forbindelse med avgangen ble det understreket fra PF og generalsekretæren at hans fratrende ikke skyldtes «pensjonssaken» i Politiforum, men kom som et resultat av at styret og generalsekretæren hadde et «noe ulikt syn på hvordan rollen som generalsekretær bør være, og kommet til at den naturlige konsekvens av dette er at [generalsekretæren] fratrer».

– Det var en vanskelig periode, men jeg fikk tips om at det var fortalt usannheter fra generalsekretæren til forbundslederen, knyttet til pensjon fra Statens pensjonskasse. Det fikk vi dokumentert. Når en generalsekretær lyver til sin forbundsleder er det ganske oppsiktsvekkende og ganske alvorlig, og det var vår soleklare plikt å skrive om dette, sier Mortvedt. 

I pressemeldingen står det videre at generalsekretæren i pensjonssaken hadde «opptrådt i samsvar med arbeidsavtalen, men rapporteringen om hvordan han har forholdt seg har vært mangelfull».

– Viktig for troverdigheten

Siden 2002 har Politiforum vært medlem av Fagpressen, og forpliktet seg til å jobbe etter Redaktørplakaten. Det innebærer at bladet er redaksjonelt uavhengig av PF, og gjør sine egne redaksjonelle prioriteringer.

– Hvor viktig har det vært at Politiforum er uavhengig?

– Det har veldig mye å si for troverdigheten til det vi skriver om. Leserne vet at det ikke er propaganda fra fagforeningen, og det er også en forsikring for medlemmene om at de kan ta opp kritikkverdige forhold, også mot egen fagforening. Det gjør også at vi kan ta opp kritikk mot politiledelsen uten at fagforeningen skal miste gode samarbeidsforhold, enten det er med Politidirektoratet eller Justisdepartementet. Det kan også være at vi tar opp kritiske forhold i et politidistrikt, uten at det lokale samarbeidet mellom fagforeningen og politiledelsen tar skade, sier Mortvedt.

– Har det aldri skjedd at fagforeningen har blitt stilt til ansvar for at Politiforum har skrevet noe?

– Jeg har hørt om det av og til. Men jeg mener vi kan dokumentere at vi har utøvd kritikk 360 grader rundt oss, også mot Politiets Fellesforbund. Så jeg føler meg trygg på at omgivelsene vet at vi driver redaksjonelt og uavhengig. Hvis den til enhver tid sittende forbundsleder blir stilt til ansvar for noe vi har skrevet, kan vedkommende peke på at dette er noe redaktøren har funnet på selv, sier han.

 «Du er politi du, er du ikke?»

At Mortvedt selv er politiutdannet mener han har hjulpet ham mye i jobben som redaktør.

– Gjennom jobben har jeg møtt mange mennesker jeg ikke har møtt før, og mange ganger har de spurt om den lille bekreftelsen før de begynner å snakke, og spurt «du er politi du, er du ikke det?». Når jeg svarer at ja, jeg er det, så snakker de videre, sier Mortvedt.

Han legger til at han alltid har hatt som utgangspunkt at han står på asfalten sammen med den vanlige politimann og -kvinne, og at sparkene rettes oppover når det kreves.

– Når vi skulle skrive om en fangetransport fra Svolvær til Trondheim, for eksempel, og arbeidsgiveren mener det er fritid å kjøre politibilen hjem igjen, så skjønner jeg godt hvor sliten man er når man kommer til Trondheim etter å ha kjørt fangetransport. Tjenestemannen trenger ikke å male det frem for meg. Og når arbeidsgiveren sier nei til at man kan ta inn på hotell og sove, før man kjører 14 timer tilbake igjen, så vet jeg hvor håpløst det oppleves. Jeg føler at jeg har klart å forstå problemstillingene, sier Mortvedt.

Det har også gjort sterkt inntrykk på ham de gangene Politiforum har skrevet om politifolk som har blitt drept i tjeneste.

– De gangene det har skjedd gjør det et like stort inntrykk hver gang. Disse hendelsene understreker alvoret i jobben politifolk står i, og at det av og til er tilfeldigheter som gjør om det går godt, sier han.

– Jeg synes jobben som redaktør i Politiforum har vært viktig, for det handler om å få fram politiansattes hverdag, enten det er sivile eller politi. De jobber tett på svært alvorlige ting, og de jobber med ting som er viktig for tryggheten og sikkerheten til alle som bor i landet. Vi vil at det skal være trygt på veiene. Vi vil at ungene våre skal ha det all right når de er ute på byen, uten å bli påtvunget eller pålurt narkotika. Vi vil at de som forulemper mennesker skal tas, slik at de ikke gjør det igjen. Og vi vil at politiet skal forebygge, slik at det er trygt for oss alle, sier Mortvedt.

Han legger til at man derfor har en solid jobb å gjøre for å få landets politikere til å skjønne at det koster mye penger å ha et godt politi.

– Det koster å ha en beredskap som gjør at politiet kommer når publikum trenger det. Og som gjør at politiet kan fortsette å drive forebyggende tjeneste mot gjenger, ranere, menneskesmuglere og narkotikaforbrytere, sier han.

Padleinstruktør

Det er ettermiddag. Novembermørket begynner å sige inn over Mjøsa etter arbeidsdagens slutt. Fra himmelen faller lett regn.

Siden padleklubben i Hamar har hus like i nærheten av togstasjonen, tar Ole Martin Mortvedt seg ofte en padletur etter jobb. Da får han klarnet tankene, og koblet seg av fra jobbmodus til familiemodus.

– Både kona og jeg er enige om at det er bedre at jeg bruker litt tid på padlingen enn at jeg kommer rett hjem. Da er jeg i mye bedre humør, smiler han.

Mortvedt mener padlingen er den beste rekreasjonen han kan få. Denne dagen har han skrevet inn i padleklubbens loggbok at han skal padle rundt Domkirkeodden. Det er et sikkerhetstiltak. Hvis noen av padlerne blir borte, vet de hvor de skal lete.

Norges største innsjø er rolig i vinterhalvåret. Båtene og vannscooterne er borte. Nå er det bare endene og padlerne som holder til der. For Mortvedt varer padlesessongen til isen legger seg.

– Noe av pensjonistforberedelsene har vært å ta kurs som padleinstruktør. Selv etter å ha padlet i 25 år hadde jeg mye å lære. Fremover tenker jeg å arrangere turer som folk kan melde seg på, blant annet turer med kajakk, sier han.

Mortvedt legger til at han allerede har gjennomført en padletur til Hellas med venner, hvor han var turleder, og ønsker å drive mer med turledelse som pensjonist. Enten det er med kajakk, fotturer i fjellet eller skogen.

– Jeg har startet enkeltmannsforetak, så jeg er i gang. Jeg tror ikke det blir fulle arbeidsdager hele året, men jeg ønsker å jobbe mer med smil og moro, enn alvoret som er i redaktørjobben, sier han.

Frykter samme utvikling i Norge

Politiforums nylig avgåtte redaktør har også fulgt nøye med på utviklingen i svensk og dansk politi. Han mener kriminalitetsutviklingen i Sverige er alarmerende, og frykter at Norge skal gli inn i den samme utviklingen.

Nylig uttalte tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch noe av det samme, i sitt avskjedsintervju i Politiforum. Busch påpekte at det hos de svenske etterforskerne ligger over 600 uoppklarte drap, at Sverige må hanskes med dødelige skyteepisoder med mange gjerningspersoner involvert, og at de ser hevnoppgjør følge hevnoppgjør.

– Mangel på risiko for å bli tatt, blir på mange måter styrende for den kriminelle virksomheten. Når politiet ikke kan løse sine primæroppgaver, blir privat hevn virkemiddelet, uttalte Busch.

Ole Martin Mortvedt mener det er viktig å at politiet har nok ressurser til både å slå tilbake og forebygge slik kriminalitet, for å unngå at den får fotfeste og dermed blir vanskeligere å bekjempe.

– Sverige og Danmark har hatt noe som ligner på den norske nærpolitireformen. De har hatt sine politireformer hvor de har sentralisert, og som følge av det fjernet politiet fra mange steder, akkurat det samme som Norge har gjort. Nå svinger pendelen. Nå skal den svenske regjeringen forsøke å finne 10.000 nye politifolk. De er ikke der, for de har ikke utdannet dem. Men kriminaliteten har blitt så alvorlig at de har stort behov for mer politi, sier han, og legger til at det i dag er dobbelt så stor sjanse for å bli drept i Sverige som i Norge.

Så reiser han seg og finner frem siste utgave av fagbladet Dansk politi. Der kan man lese at «lokalt politiarbeid skal tilbake».

– Så både Sverige og Danmark skal ruste opp, og de er på vei til å plassere tilbake et lokalt politi, mens Norge fremdeles sentraliserer og ikke lytter til innbyggerne. Det er svært alvorlig, sier han.

– Merkelig å forandre på

Mortvedt legger også til at Norge, sammen med Sveits, har Europas beste trafikksikkerhet, ifølge European Transport Safety Counsils rapport. Han påpeker at Sveriges trafikksikkerhet har dalt etter at svenskene la ned trafikkpolitiet som enhet.

– Og nå er det usikkerhet om at regjeringen vil omorganisere Utrykningspolitiet. Det er helt merkelig at de skal begynne å forandre på noe som gjør at Norge er et av de landene som har Europas tryggeste veier. Da synes jeg man skal finne andre ting å forandre på, enn det som går godt, sier han.

– Hva har vært vanskeligst i jobben som redaktør?

– Enhver leders dilemma er å prioritere saker. Vi har jo ikke vært større enn et lite lensmannskontor. Det har vært vanskelig å legge bort saker, og ikke ha tid og arbeidskapasitet til å følge opp alle tips. Vi ser en voldsom økning i varslingssaker, der folk satser sin egen karriere på å ta opp saker de mener er kritikkverdige. Slike saker er så arbeidskrevende, at vi flere ganger ikke har klart å følge dem opp, sier Mortvedt.

At Politiforum gjennom de siste 19 årene har mottatt en rekke priser for journalistikken, mener Mortvedt har vært viktig.

– Det har betydd at vi i langt større grad blir lyttet til når vi leverer journalistikk, og det gjør at vi også i større og større grad blir sitert i andre medier, for de vet at det er god kvalitet på det vi gjør. Det gir også et signal til eieren vår Politiets Fellesforbund at det er en god investering å satse på oss, og har gjort at vi har råd til å bruke penger på å lage et bedre blad, med saker vi mener er viktige og til det beste for politiet, sier han.

Lovtomme rom

Han synes særlig det har vært givende å belyse det han omtaler som «lovtomme rom». Som at tjenestemenn og -kvinner som blir skadet under operativ trening må dekke alle behandlingsutgifter selv, og ikke får noen erstatning fra politiet som arbeidsgiver. Eller at hvem som helst kan be om å få utlevert personalmappa til personer som jobber i politiet.

– Dette er utlevert til personer som har hatt med politiet å gjøre. Det er ingen i Norge som trenger å vite adressen hjem til en politiansatt, hva ektefellen heter eller hvilken barnehage barna går i. Politifolk skal heller ikke få frigitt sitt personnummer, og det er heller ikke i offentlighetens interesse å vite hvorfor de fikk en permisjon, sier Mortvedt.

Selv om han går inn i pensjonistenes rekker, er engasjementet fortsatt stort. Mortvedt legger ikke skjul på at det blir en overgang.

– Jeg er veldig spent på hvordan det blir å bli pensjonist. Jeg har ikke blitt pensjonist før. Det blir rart å ikke ha tidspress på deadlines. Det er selvvalgt, så jeg går til det med et smil om munnen, men jeg er veldig spent på hvordan det blir, sier han.

– Jeg tror nok det kommer til å bli stille både på telefonen og i innboksen på PC-en. Men jeg er fortsatt ung nok til å sette retning mot noe jeg har lyst til å fylle dagene med. Jeg har lyst til å jobbe mer med smil og glede, og jeg er glad i friluftsliv og fysisk aktivitet. Så dette blir spennende. Jeg skal i alle fall ikke sitte rolig i en gyngestol, sier han.