Fight, flight, freeze i et politiperspektiv

Hjernen har en fantastisk måte å holde oss trygge på når vi utsettes for potensielt farlige situasjoner. Som politifolk er det forventet av oss at vi skal kunne motstå denne trangen til å flykte eller å overstyre en eventuell frysrespons. Det er lettere sagt enn gjort.

Når autopiloten slår inn, skjerpes sansene våre umiddelbart. De fysiologiske responsene gjør oss i bedre stand til å oppfatte, vurdere og handle. For eksempel ved at syn og hørsel blir skjerpet, og det pumpes oksygenrikt blod ut til de store musklene klar til action. Ulempen kommer dersom det vipper over til at man får tunnelsyn, dempet hørsel og lammelser i musklene. Vi kan bli frarøvet noen av våre viktigste verktøy som politifolk.

LES OGSÅ: PLIVO - BLI MED PÅ INNSIDEN AV POLITIETS FARLIGSTE OPPDRAG

Tegn på menneskelighet

I tråd med forventningene om at vi skal handle umiddelbart når noe alvorlig skjer, er det nok mange av oss som har opplevd å bli skuffet over egen reaksjonsevne en eller flere ganger. Noen kolleger jeg har snakket med synes det er flaut.

«Å stivne til er et tegn på svakhet», var det en som sa. Ja, er det det? For meg et det et tegn på menneskelighet. Vi er heldigvis ikke roboter. Når vi blir utsatt for potensielt traumatiske hendelser vil det ta litt tid innen hjernen reagerer og sender signaler til de deler av kroppen som behøves. Noen ganger reagerer du kanskje ikke i utgangspunktet slik du skulle ønske, og kan ende opp med å bebreide deg selv. Ikke vær for hard mot deg selv – det er sterke krefter vi jobber mot her.

Gjennom trening og gjentatte øvelser på ulike scenarier kan man øke sin kapasitet til å gjenkjenne signalene når autopiloten er i ferd med å slå inn og man kan øve seg opp til å stå imot når alarmsystemet presser på. I politiverdenen kaller vi dette case- og scenariotrening. I psykologien kan det sammenlignes med å øke sitt «toleransevindu».

Målrettet trening

Toleransevinduet er en modell som brukes for å forklare vanlige reaksjoner hos oss mennesker. Begrepet toleransevinduet viser til det spennet av aktivering som er optimalt for et individ – ikke for høyt og ikke for lavt. Innenfor vinduet er vi i stand til å tenke rasjonelt og handle adekvat i forhold til situasjonen. Dersom nervesystemet vårt dytter oss ut av dette vinduet kan vi oppleve å bli enten overaktivert eller underaktivert, og flukt- eller frysresponsene slår inn.

Gjennom målrettet trening kan man utvide sitt toleransevindu. Man kan bli bedre rustet til å tenke rasjonelt ved en uforventet dramatisk hendelse og man kan til en viss grad blir bedre til å overstyre autopiloten når den er i ferd med å slå inn.

For å lykkes med dette må man trene/øve helt i rammene av vinduet- i ytterkantene. Som politifolk innebærer det å utsette seg for iscenesatte caser som dytter en helt ut i randsonen av vinduet, hvor en virkelig får kjenne på sine instinkter og automatiske reaksjoner. Når man har kommet dit, må man trene på å «stå i det», altså å jobbe mot autopiloten.

Det er ikke enkelt å overstyre våre medfødte overlevelsesinstinkter. Heldigvis, naturligvis.