Hvordan møte en med panikkangst

Regelmessige, plutselige panikkanfall oppstår som oftest ikke på grunn av en reell ytre fare eller belastning. Slike anfall preges som regel av klassiske fysiske angstsymptomer, som for eksempel svimmelhet.

Det er vanlig å bli svimmel under et angstanfall, og dette tolkes av mange som tegn på at de er på besvimelsens rand. Det er imidlertid svært uvanlig at man besvimer som følge av panikkangst. Å besvime er vanligvis knyttet til blodtrykksfall, mens blodtrykket tvert om økes under sterk angst som en del av kroppens naturlige alarmreaksjon.

Andre symptomer kan være svetting, skjelving, hjertebank, uklart syn, prikking i hender og føtter, samt frykten for å miste kontrollen over seg selv. Det er ikke uvanlig at man får en sterk følelse av at man er i ferd med å dø.

Kan forveksles med rus

Det er helt normalt å bli redd når det skjer noe skremmende, som for eksempel det å møte et farlig dyr. Fryktfølelsen vi da kjenner på er en respons på noe farlig, og den skal hjelpe oss å forstå at vi må gjøre noe for å redde livet.

Redsel og frykt er altså normale og livsviktige reaksjoner uten noen rot i sykdom. Ved panikkangstanfall kommer altså fryktreaksjonene uten at det er noe reell fare i omgivelsene. Dette er gjerne med på å forsterke frykten for at man er i ferd med å miste kontrollen over seg selv.

Et panikkanfall varer i en avgrenset periode, kanskje 10 til 20 minutter, og sjelden over 30 minutter. Det er anslått at cirka to til fire prosent av befolkningen får panikklidelse i løpet av livet. Denne lidelsen innebærer disse anfallene. Tilstanden sees dobbelt så hyppig hos kvinner som hos menn, og den kan opptre allerede i barndom og ungdomsår.

Som polititjenesteperson på et oppdrag hvor man møter en person med slike symptomer, kan det være lett å tenke at man har å gjøre med en som er ruset eller at man opplever at personen overdriver. Ved å være bevisst på nevnte prosesser i den som opplever panikkangst, kan man være bedre forberedt på å håndtere situasjonen.

Dette kan du gjøre

Om du møter en person du tror gjennomgår et panikkanfall, forsøk å vise med ansiktsmimikk og kroppsholdning at du opplever at det som skjer ikke er noe farlig, samtidig som du bør tilstrebe å vise at du forstår og ser at personen veldig oppskaket og redd.

Du kan for eksempel med en rolig stemme si noe slikt som:

«Jeg tror du har et panikkanfall akkurat nå. Dette vil snart roe seg og det du kjenner på er ikke farlig for deg. Jeg skal være her sammen med deg hele tiden, helt til du begynner å kjenne at uroen og det ubehagelige i deg begynner å forsvinne.»

Du kan be personen om å sette seg ned eller å holde seg fast i noe for å få litt mer kontroll over seg selv.

Etter et panikkanfall kan man ofte føle seg veldig sliten og utmattet. Kroppen har på mange måter vært igjennom en skikkelig hard treningsøkt. Dette er informasjon du med fordel kan gi til personen du har med å gjøre, for å gi mening til det han eller hun opplever.

Med din rolige og trygge fremtoning samtidig som du setter ord på det du vet om prosessen og sier at du skal være sammen med personen helt til det har gått over, kan du utgjøre en stor forskjell for en person som opplever noe veldig skremmende.