Snakker ut etter Birgitte Tengs-saken

Det er mandag 10. februar 1997, og medienes oppmerksomhet er rettet mot Haugesund. To dager tidligere siktet politiet en ung mann for drapet på 17-åringen Birgitte Tengs. Det er 21 måneder siden hun ble drept, og både politiet og lokalsamfunnet er lettet over gjennombruddet i saken. Samtidig er sjokket stort når det kommer for en dag at det er fetteren til ungjenta som er pågrepet.

I rettssal 1 på Karmsund sorenskriverkontor denne morgenen, skal han fremstilles for varetektsfengsling. Fengslingsmøtet skal avsluttes før politiets pressekonferanse klokken 14.00. Kravet er fire ukers varetekt med brev- og besøksforbud. 

Under fengslingsmøtet tar påtaleleder, politiinspektør Gro Rossehaug, ordet. Snart begår hun en skjebnesvanger feil: I rettssalen denne mandagen, starter hun med å lese opp grunnlaget for siktelsen i sin helhet. Deretter beskriver Rossehaug grundig et tenkt hendelsesforløp og påpeker sprik i vitneforklaringer, før hun omtaler åstedet i detalj.

Påtalelederen forteller hvordan Birgitte Tengs ble kvalt og voldtatt. Hvordan ungjenta ble utsatt for omfattende stump vold; om et 44 meter langt slepespor og en 23 kilo tung, blodtilsølt stein.

Politiets tekniske spor er blottlagt. Alt dette mens den siktede fetteren, og mannen som skal avhøre ham, Kripos-betjent Stian Elle, sitter og hører på.

Ville ikke ofre Stian Elle

Fire år senere lå rennommeet til den legendariske «mordkommisjonen» – etterforskningsavdelingen hos Kripos – i ruiner. Fetteren ble først dømt for drapet, så frikjent i lagmannsretten, og i etterkant ble både politiet og påtalemyndigheten gransket av SEFO. Ikke minst hadde politiet, og Kripos i særdeleshet, vært gjenstand for en offentlig skittentøysvask uten sidestykke.

Svært mye av kritikken rammet Kripos-etterforsker Stian Elle og hans avhør av fetteren. «Hjernevask», «avhørsfelle» og «manipulasjon» var noen av ordene som ble brukt for å beskrive Elles innsats, som ledet til en tilståelse fetteren senere trakk.

LES POLITIFORUMS DOKUMENTAR OM STIAN ELLE HER

Elle sto igjen som syndebukken; som symbolet på alt som var galt med politiets arbeidsmetoder. Dette ble et vanskelig dilemma for Kripos. Skulle de verne enkeltpersoner eller ivareta organisasjonens rykte? Hva var den beste veien videre for Kripos og etterforskningsavdelingen?

Dette var våren 2001, og stillingen som leder for avdelingen sto ledig. Da stillingen ble lyst ut, var privatetterforsker Ola Thune, som forlot Kripos ni år tidligere, en av søkerne. Thune ble oppfordret til å søke, og fikk jobben.

– Jeg fikk etter hvert et inntrykk av at jeg ble hentet inn for å rydde opp etter Birgitte Tengs-saken, selv om dette ikke ble uttalt direkte. «Mordkommisjonen» hadde blitt avkledd, og jeg kom til en avdeling som lå med brukket rygg. Det var behov for en ryddegutt. Og det ble meg, sier Thune til Politiforum i dag.

Han har ikke snakket offentlig om hjemkomsten til Kripos og den interne gjennomgangen av Birgitte Tengs-saken før nå. Etter å ha lest Politiforums reportasje om Elle fra februar, tar Thune nå bladet fra munnen. Han har lenge reagert på slagsiden saken har hatt i offentligheten, særlig rundt Elles rolle. Elle var fortsatt ansatt hos Kripos da Thune kom tilbake.

– Det ble mer enn antydet overfor meg at man måtte ofre Elle. Både i Kripos og i fagmiljøene innen avhør ønsket man å skape avstand til det som hadde skjedd i Birgitte Tengs-saken. Elle var blitt symbolet på alt som hadde gått galt. Han ble også fremstilt som budbærer for de såkalte tilståelsesfokuserte og manipulerende siktetavhørene som noen mente hadde vært normen for norske politietterforskere i flere tiår. Det oppsto begreper som «Elle-metoden» når det ble snakket om hvordan avhør ikke skulle utføres, og selv hans aller nærmeste kolleger vendte ham ryggen. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at Elle rett og slett ble frosset ut av det gode selskap, sier Thune.

Han ønsker ikke å si noe om hvem som var pådrivere i dette.

– Jeg reagerte på det som foregikk, selv om det nok gikk en stund før jeg helt forsto hvilken betydning Birgitte Tengs-saken hadde fått for Kripos generelt, og for Stian Elle spesielt. Uansett var det utenkelig å tillegge en underordnet tjenestemann skyld for noe som eventuelt hadde gått galt under en etterforskning. I så fall var det et lederansvar, sier Thune.

Han slapp å involvere seg i Elles videre skjebne på Kripos. Da Thune formelt tiltrådte i jobben i januar 2002, hadde Elle allerede bestemt seg for å slutte. Noen måneder senere begynte han i sin nye karriere på lensmannskontoret på Karmøy.

Der jobbet Elle fram til han tok sitt eget liv fem år senere.

Gjennomgikk saken

I Kripos tok Thune fatt på jobben med å bygge opp igjen etterforskningsavdelingen, hvor han selv hadde jobbet som profilert etterforsker fra 1979 til 1992. Han ble sjokkert over det som møtte ham.

– Jeg kjente knapt avdelingen igjen, sier Thune.

– Vi gjorde noen medarbeiderundersøkelser, og resultatene var slett ikke bra. Det enestående samholdet, målbevisstheten og motivasjonen som jeg kjente så godt fra tidligere, hadde endret seg. Hele kulturen var annerledes. Tilliten til ledelsen var frynsete, og skapte uro og frustrasjon. Vi hadde flust med dyktige medarbeidere, slik at dette nok først og fremst var et ledelsesproblem, slik jeg så det. Uansett var det aller viktigste å bygge opp avdelingen igjen, fortsetter han.

Utfordringene var sammensatte, men Birgitte Tengs-saken sto sentralt og ble et naturlig utgangspunkt i oppryddingsarbeidet.

– Den var som et åpent sår som aldri var blitt leget, sier Thune.

Saken hadde også vært katalysatoren for omveltende endringer av politiets avhørsmetodikk. Strategien var å evaluere etterforskningen og kaste lys over hvorfor det hadde gått som det gjorde. Som en del av gjennomgangen, avholdt Kripos et internseminar på Havna Hotell på Tjøme.

– Seminaret handlet ikke bare om Birgitte Tengs-saken, men den var hovedtemaet, forteller Thune.

Elle var invitert, men kunne ikke komme. Hans nærmeste leder under Birgitte Tengs-saken, etterforskningsleder Ståle Finsal, var til stede. Thune hadde på forhånd selv gjennomgått og analysert sakens dokumenter. Åstedsrapporten, de kriminaltekniske og rettsmedisinske undersøkelsene, protokollene etter siktetavhørene, de sentrale vitneavhørene, siktelsen – alt skulle gjennomgås med argusøyne.

– Åpenhet og mer inngående kjennskap til saken, og at alle på avdelingen fikk anledning til å stille spørsmål og utveksle synspunkter, var åpenbart nyttig. Personlig var jeg ikke lenger i tvil om at saken ble preget av flere alvorlige feil. Jeg var heller ikke i tvil om hvem som hadde ansvaret. Og det var ikke Stian Elle.

I vår har Thune på nytt sett på dokumentene fra Birgitte Tengs-saken, for å gjenoppfriske minnene fra gjennomgangen i 2002.

– Jeg husket det overordnede, som kokte ned til at det var svært vanskelig å kontrollere fetterens tilståelse. Problemet var altså ikke selve avhørene eller tilståelsen, men at man ikke i tilstrekkelig grad kunne overprøve riktigheten av forklaringen opp mot andre bevis eller omstendigheter, som for eksempel funn på åstedet, obduksjonsfunn, eller lignende. Etter å ha lest dokumentene på nytt er jeg sikker på at dette er kjernen i det som ble utfordringene i saken, både under etterforskningen og i rettsforhandlingene. Det ble gjort en rekke, alvorlige og til dels uopprettelige feil som etterforskningsledelsen, altså påtalemyndigheten, må bære ansvaret for. Men hvor har politiets påtaleansvarlige, statsadvokaten og riksadvokaten vært etter at kritikken begynte å hagle?

Thune lar spørsmålet henge i luften.

En avgjørende feil

Birgitte Tengs ble drept natt til 6. mai 1995, sannsynligvis rundt halv ettiden om natta. 17-åringen ble funnet død klokka 09.45 neste morgen, ille tilredt i et buskas ved Gamle Sundvegen på Karmøy.

Politiinspektør Rossehaug hadde jourvakt denne dagen, og fire timer etter likfunnet, var hun på plass på åstedet. Fungerende politimester Per Kleverud bestemte raskt at Rossehaug skulle ha påtaleansvaret i saken, til tross for at hun ikke hadde noen erfaring fra lignende saker. Dette var i tråd med de generelle, uskrevne retningslinjene ved Haugesund politikammer den gangen, som pekte på jourhavende som ansvarlig – en tilfeldig praksis som på den tiden var standard i rundt en tredjedel av datidens 54 politidistrikter.

Et sentralt spor fra første dag i etterforskningen, var en rekke hår funnet på den drepte 17-åringen:

«Etter vår vurdering kan Birgitte Tengs ha verget seg mot gjerningsmannen, da hun er påført skader på armene og hendene, og det finnes en rekke hår bl.a. i blod både utenpå hendene og innvendig i hennes håndgrep», står det skrevet i åstedsrapporten.

Det var politimesteren som tok beslutningen om å forfølge hårsporet – det såkalte «blodbeviset». Kort tid etter drapet, fastslo Rettsmedisinsk Institutt (RMI) at ett av hårene, som var langt og lyst, ikke stammet fra ungjenta. Slik oppsto hovedhypotesen om at dette håret var nødt til å til komme fra gjerningsmannen – en teori politiets etterforskere lenge jobbet ut ifra. Resultatet var at moduskandidater og andre aktuelle personer som ikke passet med hårsporet, ble sjekket ut av saken eller nedprioritert.

– Det er nokså spenstig å innrette etterforskningen kun mot dette sporet, slik det ser ut til at politiet etter hvert gjorde. Men jeg tror nok at ut fra de opplysningene som forelå der og da, må dette ha blitt oppfattet som et helt avgjørende bevis. Uansett ødela hårsporet mye, mener Thune.

Høsten 1995 ble det, etter et møte med RMI, besluttet å foreta ytterligere undersøkelser av hårene hos eksperter i England. I mai 1996, nesten ett år etter drapet, kom sjokkbeskjeden: En ny DNA-undersøkelse av håret, gjennomført med nye metoder, viste at det lange, lyse håret de likevel kunne stamme fra Birgitte Tengs.

I oktober 1996, etter at en britisk forsker hadde tatt turen til Oslo, ble det endelig besluttet at «blodbeviset» skulle legges bort. Nesten halvannet år etter drapet, måtte etterforskningen snus helt om.

Først da kommer fetteren i søkelyset.

Et sentralt vitneavhør

Fetteren til Birgitte Tengs ble i november 1996 plassert i en gruppe av 62 personer «som kunne være aktuelle i videre etterforskning». Politiets fokus var først på en gruppe med de 13 mest interessante personene, før fetteren kom i søkelyset i begynnelsen av januar 1997.

Fetteren hadde tidligere blitt anmeldt for blotting – en anmeldelse som ble henlagt. Han hadde også vist en noe eiendommelig atferd i tiden etter at Birgitte Tengs ble drept, men hadde blitt sjekket ut som mulig gjerningsmann fordi han ikke passet med hårsporet, og fordi foreldrene ga ham alibi for drapstidspunktet.

Nye avhør med flere vitner som skal ha sett fetteren i Kopervik sentrum kvelden før drapet, og en gjennomgang av de gamle avhørene, slo imidlertid sprekker i fetterens alibi. Politiet mente også at omstendighetene talte for at 17-åringen og gjerningsmannen kjente hverandre. I sum var dette nok til at politiet ville gå ham nærmere etter i sømmene.

Fetteren ble kalt inn til samtaler med politiet, og på politihuset i Stavanger den 29. januar 1997, møtte han Stian Elle for første gang. På samme tid ble en da 16 år gammel jente kalt inn til et nytt avhør med politiet. I et avhør fra 30. mai 1995, som ingen tidligere hadde bitt seg merke i, fortalte jenta at fetteren syklet forbi henne på drapsnatta.

I det nye avhøret tidfester hun observasjonen til klokka 01.45 – altså noe senere enn det antatte drapstidspunktet.

– Dette vitnet framstår for meg som mer og mer sentralt. Dersom en legger hennes forklaring til grunn, hadde fetteren åpenbart forklart seg uriktig. Hun hevdet at hun observerte ham på et tidspunkt hvor han sa at han lå og sov hjemme, sier Thune.

Foreldrene til fetteren hadde på sin side gitt sønnen alibi for drapstidspunktet. Ifølge dem, var han allerede hjemme rundt midnatt, og lå og sov da Birgitte Tengs ble drept.

– Det vil si at enten tar den 16 år gamle jenta feil, eller så tar foreldrene feil. Politiet velger åpenbart å tro på henne, men ikke på foreldrene som ga ham alibi. Det kan ikke politiet uten videre gjøre. De må ha vært overbevist om at jentas observasjon var korrekt, og nærmest utelukket at hun husket feil, sier Thune.

Han påpeker at det eneste parameteret som kan måle 16-åringens troverdighet, er at hennes forklaring kan kontrolleres opp mot andre sikre opplysninger eller omstendigheter. 

Forsvarerne til fetteren har senere hevdet at det finnes flere vitneavhør i de såkalte «nulldokumentene» – dokumenter som politiet har vurdert å være uten betydning for saken – som sår tvil om hvorvidt 16-åringens forklaring er riktig. Deriblant et avhør av 16-åringens egen mor.

I følge forklaringene deres, skal mor og datter ha befunnet seg på samme sted til samme tid – omtrent på det tidspunktet datteren mener å ha observert fetteren – men uten at de har sett hverandre.

– I forbindelse med min egen gjennomgang av saken i 2002, husker jeg å ha reagert på enkelte omstendigheter vedrørende kontrollen av jentas forklaring. Jeg husker ikke nå hva dette konkret var, og kan dermed ikke si noe sikkert om påliteligheten av observasjonen. Men dersom den var usikker, eller vitnet tok feil, var det neppe tilstrekkelig grunnlag for å sikte fetteren, sier Thune.

Fengslet ble han uansett. Men det tok ytterligere fire dager etter avhøret med 16-åringen før fetteren ble pågrepet og siktet. Før beslutningen ble tatt, skulle Avaldsnes lensmannskontor få celebert besøk fra Stockholm.

En svensk ekspert

I slutten av januar hadde påtaleleder Rossehaug på eget initiativ kontaktet den svenske psykiateren Ulf Åsgård, med et ønske om at Åsgård skulle vurdere fetteren som en mulig gjerningsmann. Dette, håpet Rossehaug, ville hjelpe henne med å underbygge en siktelse.

Åsgård hadde utarbeidet en rekke gjerningsmannsprofiler for svensk politi, og hadde tidligere på 1990-tallet også bidratt i flere profilerte kriminalsaker i Norge – blant dem drapet på Trude Espås i Geiranger.

I Haugesund var det imidlertid uenighet om Åsgård burde involveres. Etterforskningsleder Finsal var negativ, men Rossehaug hadde bestemt seg, svensken ble kontaktet og takket ja.

Den kjente gjerningsmannprofilereren fikk oversendt en rekke sentrale avhør og dokumenter, som han ble bedt om å gå gjennom og analysere. Åsgård følte riktignok at mandatet han hadde fått var noe generelt, men påtok seg oppgaven. Den 5. februar 1997 ankom Åsgård Haugesund.

På Avaldsnes lensmannskontor ble Åsgård tatt imot av Rossehaug, etterforskningsleder Finsal, Elle og lensmannsbetjent Lars Grindheim. Psykiateren fikk da en redegjørelse om saken.

Rossehaug spurte også om Elle ønsket å prate privat med Åsgård. Elle så ikke behovet, men snakket likevel med psykiateren i en snau time. Under samtalen redegjorde Elle på generelt grunnlag for hvordan han jobbet med en siktet i en avhørssituasjon. Elle har senere benektet at han søkte råd fra Åsgård om hvordan han kunne foreta avhørene av fetteren.

Senere ble Åsgård tatt med til åstedet, før han neste dag gikk gjennom materialet han hadde fått oversendt, og presenterte sin konklusjon under et informasjonsmøte. Åsgård møtte aldri fetteren, men var likevel sikker i sin sak: Ut fra sakens omstendigheter, er det sannsynlig at fetteren er drapsmannen.

– På et stadium i etterforskningen der politiet leter etter en helt ukjent gjerningsmann, kan det kanskje være nyttig å lage en gjerningsmannsprofil. Men her drar de inn Åsgård for å se om er gjerningsmannprofil passer til fetteren. Det blir en omvendt problemstilling. Det er snarere en «second opinion» om bevisene i saken, og blir litt som å finne et svar når en er kjent med fasiten, sier Thune.

I retten benektet Åsgård at han hadde laget en gjerningsmannprofil, men sa at han istedenfor hadde utarbeidet en rapport hvor han beskriver måten drapet har skjedd på, og hvordan fetteren passer inn i dette bildet.

– Det jeg har gjort i forhold til bevisvurdering, er bare å si at det er sannsynlig at den tiltalte kan være gjerningsmann ut fra bevisene i saken, sa Åsgård i et senere intervju med NTB.

Det var rett etter innspillene til Åsgård at Rossehaug besluttet å sikte fetteren og fremstille ham for fengsling. Ifølge dokumenter Politiforum har hatt tilgang til, har påtalelederen uttrykt at pågripelsen var resultatet av en modningsprosess hvor også Åsgårds vurderinger ble vektlagt.

Dokumentene viser også at etterforskningsleder Finsal vurderer at Rossehaug sannsynligvis ville avventet siktelsen dersom konklusjonen fra Åsgård hadde vært en annen.

– For meg ser det ut til at Åsgårds analyser er tillagt vesentlig betydning. Dette underbygges av at han senere fikk en sentral rolle som sakkyndig i de forestående rettsforhandlingene. Jeg skjønner ikke at det går an å bruke slike sakkyndige vurderinger som bevis mot en siktet i en drapssak, sier Thune.

Politiforum kontaktet Rossehaug for intervju snaue to uker før bladet med denne artikkelen i gikk i trykken. Hun var da på vei til ferie, og var ikke tilgjengelig for å gi tilsvar i saken. Hun er innforstått med og har ingen motforestillinger mot at saken publiseres uten at hun får komme til orde.

Finsal ønsker ikke å la seg intervjue i forbindelse med denne saken.

En politifaglig dødssynd

At en nær slektning av drapsofferet fikk status som siktet for drapet etter så lang tid, skapte store utfordringer for politiets etterforskning og de påfølgende avhørene av siktede, mener Thune.

– Drapet skjedde i 1995. Pågripelsen i 1997. Det vil si at opplysninger om drapet har versert fritt i lokalsamfunnet i nesten to år. Fetteren var i nær familie med drapsofferet, og vi må regne med at den informasjonen familien fikk om drapet, også hadde tilflytt ham. I det øyeblikket detaljer om hendelsen, åstedet og de rettsmedisinske funn blir allment kjent, svekkes naturlig nok verdien av bevis, og vanskeliggjør oppklaringen vesentlig, sier han.

To måneder før fetteren i avhør med Elle tilstår å ha drept kusinen sin, kom dagen for fengslingsmøtet i Karmsund Herredsrett. Det var her påtaleleder Rossehaug – i sin aller første drapssak – beskrev åstedet i detalj foran Elle og fetteren. Hun unnlot også å klausulere de sentrale dokumentene, slik at disse også ble tilgjengelig for siktede gjennom hans forsvarer.

– Dette er grove feil. Det virker som om påtalelederen ikke helt har skjønt hva dette dreier seg om. Dette er «point of no return», en dødssynd fra et politifaglig ståsted. Alle disse uheldige omstendighetene vanskeliggjør en oppklaring. Dette må også sees i lys av at det heller ikke var sikret kriminaltekniske spor som var egnet til å binde en gjerningsperson til åstedet eller handlingen – ei heller til å ekskludere noen. Og dette skjer før avhørene begynner, sier Thune.

Politiforum er kjent med at etterforskerne reagerte på at Rossehaug under fengslingsmøtet gikk ut med for mange detaljer – blant annet fra åstedet – noe Finsal også tok opp med henne i etterkant.

Dette til tross for at Rossehaug før fengslingsmøtet diskuterte med Finsal hvilken informasjon som skulle legges fram i forbindelse med fengslingen av fetteren. Påtalelederen var opptatt av at alle dokumenter som berørte selve fengslingsspørsmålet skulle være med. For å gi et objektivt bilde av saken, var det nødvendig å få den godt opplyst.

Under ankesaken i Gulating lagmannsrett i 1998, hevdet imidlertid Rossehaug at alle opplysningene hun ga ut, var klarert på forhånd.

– Ståle Finsal sa til meg at bruk det du må, alt hvis det er nødvendig, sa Rossehaug i retten, ifølge Dagbladet.

Finsal på sin side, betegnet dette som en kommunikasjonsglipp mellom de to. Det etterforskningslederen sa til Rossehaug, handlet om overordnede opplysninger i saken, ikke de detaljerte opplysningene påtalelederen la fram.

Forutsigbar frifinnelse

Etterforskningsleder Finsal ble rasende da han ble klar over omfanget og detaljene i informasjonen påtalelederen la fram foran fetteren og Elle under fengslingsmøtet. Elle skal også ha reagert med vantro.

– Jeg vet at man på Kripos var svært nøye på at det ikke lekket ut detaljer fra etterforskningen, særlig fra åstedet, understreker Thune.

I saker med ukjent gjerningsmann, som i Birgitte Tengs-saken, ble det også tilstrebet at den som skulle gjennomføre eventuelle siktetavhør, tidlig ble plukket ut og satt til andre oppgaver slik at han eller hun ikke ble eksponert for detaljer.   

– Da vil du i senere avhør i realiteten ikke ha mulighet til å gi detaljinformasjon til siktede, eller legge ordene i munnen på vedkommende, sier Thune.

Elle understreket dette under den første rettssaken, da forsvarerne beskyldte ham for å ha gjort akkurat dette overfor fetteren, og på den måten bidratt til en falsk tilståelse.

– Jeg legger aldri ordene i munnen på noen, sa Elle da.

Thune tror på Elle.

– Dette var barnelærdom på Kripos, sier han, og fortsetter:

– Men det er ingen tvil om at fetteren har forklart seg i overensstemmelse med detaljer fra åstedet og om hendelsesforløpet som i prinsippet kun gjerningsmannen og politiet skulle kjenne til. Samtidig er det heller ikke tvil om at han på grunn av alle feilene som ble begått, blant annet under fengslingsmøtet, hadde hatt tilgang til tilstrekkelig detaljert informasjon til at han også kunne gi en falsk tilståelse som tilsynelatende knyttet ham til åstedet og handlingen.

Denne informasjonen, sier Thune, hadde fetteren tilgang til helt uavhengig av fremgangsmåten under avhørene, og hvilke opplysninger Elle eventuelt ga til ham.

– Siden fetteren trakk tilståelsen, og på grunn av informasjonslekkasjene og det faktum at det ikke fantes tekniske bevis, vitner eller annet som knyttet fetteren til åstedet eller handlingen, er det et betimelig spørsmål om det i det hele tatt skulle vært tatt ut tiltale. Jeg mener at uansett skyld eller uskyld, var bevissituasjonen slik at det var forutsigbart at han måtte frifinnes.

Improvisert avhør

Det var med vissheten om at fetteren allerede hadde fått tilgang til detaljinformasjon fra etterforskningen, at Elle gikk inn i avhørene. Norgeshistoriens mest omtalte avhør foregikk over 180 timer i februar og mars 1997, og i all hovedsak var det kun Elle og fetteren som var til stede.

Finsal ønsket at avhørene skulle tas opp på bånd, men dette ble avvist. Begrunnelsen var at politiet skulle vente på et nært forestående prøveprosjekt med lydopptak av avhør, i regi av Justisdepartementet. Det er dermed kun Elle og fetteren som vet nøyaktig hva som foregikk inne på avhørsrommet.

Thune sier lekkasjene blant annet fra åstedet, og manglende tekniske bevis mot fetteren, må ha preget strategien og gjennomføringen av avhørene. Han regner det som sannsynlig at Elle ut fra denne situasjonen har improvisert.

– Jeg vil ikke spekulere i hva som skjedde under avhørene. Uansett mener jeg dette er irrelevant.  Problemstillingen er ikke hvorvidt fetterens tilståelse er rett eller feil, men at den på grunn av all informasjon på avveie, ikke kunne kontrolleres, og dermed gis bevisverdi. Forklaringen er verken fugl eller fisk. Ut fra det vi kjenner til, er det kun fetteren som vet hva han har gjort eller ikke gjort. Alle vi andre blir mer eller mindre kvalifiserte synsere.

Den detaljerte tilståelsen kom etter tre ukers avhør. Selv om fetteren senere trakk den tilbake, ble han dømt i Karmsund Herredsrett.

– Tilståelsen er nokså detaljert, og inneholder informasjon om åstedet og handlingen som han i utgangspunktet ikke kunne fått uten å være gjerningsmann. Herredsretten har nok ikke lagt særlig vekt på hvilken mulighet han hadde hatt til å få denne informasjon andre steder fra, mener Thune.

– Elle gikk for langt

Først da ankesaken skulle opp for Gulating lagmannsrett, ble det satt fokus på avhørsmetodikken. Thune mener strategien fra fetterens nyutnevnte forsvarere Sigurd Klomsæt og Erik Nadheim åpenbart var å overbevise juryen om at fetteren var blitt presset til å avgi en falsk tilståelse, og at Elle hadde gjort dette mulig ved å legge ordene i munnen hans og gi han detaljer fra åstedet og handlingen.

– Som nevnt mener jeg dette er helt usannsynlig, men kanskje har Elle gått litt langt for å motivere fetteren til å tilstå. Men hvilket annet valg hadde han slik saken sto bevismessig og med alle informasjonslekkasjene, enn å satse på en tilståelse? spør Thune.

Han viser til at politiet hadde en formidabel oppgave med å oppklare et bestialsk seksualdrap på en ung jente. Både lokalsamfunnet og hele Norge forventet en løsning.

– Elle kan ha tråkket over noen regler i påtaleinstruksen, for eksempel ved at han og fetteren ble sittende i dagevis og prate uten at det ble protokollert. Men det er neppe noe verre enn det. I den grad han gikk over streken, var fremgangsmåten uansett i forståelse med etterforskningsledelsen. Så vidt jeg vet var også forsvareren tett på avhørene, og kunne kommet med innsigelser dersom han mente noe var galt.

Påtaleleder Rossehaug bekreftet ifølge dokumenter Politiforum har hatt tilgang til, at hun hver dag underveis i avhørene, fikk referert fra Finsal hvordan det gikk. Hun understreket at hun ikke var med på å styre hvordan avhørene skulle legges opp, men at hun deltok i samtaler hvor dette var et tema.

Også statsadvokat Harald Grønlien, har opplyst at han var kjent med måten avhørene av fetteren ble gjennomført på. Under et møte hos Riksadvokaten, ble Grønlien gjort kjent med Elles manglende protokollering av avhørene.

Det har ikke lyktes Politiforum å komme i kontakt med Grønlien gjennom Rogaland Statsadvokatembete, for å gi ham anledning til å kommentere denne artikkelen.

I dokumentene understreker han at det er uvanlig at det går så mange dager før et avhør blir protokollert, men påpeker at dette ikke er straffbart. Samtidig mener Grønlien at «Elle kan ha opptrådt uskjønnsomt».

– I den grad avhørene har vært i strid med regelverket eller på annen måte utilbørlige, så er det neppe Elle eller Finsal, som kun hadde en bistandsrolle, underlagt den stedlige politimester og påtalemyndigheten, som var ansvarlige, sier Thune.

Det er påtalemyndigheten som har ansvaret for etterforskningen, understreker han.

– Oppgaver kan delegeres, men ikke ansvar. Det vitner om dårlig lederskap når påtaleleder Rossehaug, statsadvokaten og riksadvokaten stilltiende overlater «svarteper» til Elle og Finsal.

Påtale må være synlig

«Riksadvokatens overordnede ansvar for fagledelse av straffesaksbehandlingen er uttrykkelig forankret i straffeprosessloven § 56 og påtaleinstruksen § 7-5 tredje ledd og understreket i en rekke dokumenter fra regjering og Storting», skriver Riksadvokaten i sitt rundskriv nummer 1/2017.

Slik er det, og slik var det også da fetteren til Birgitte Tengs ble siktet og senere tiltalt for å ha drept henne.

– Men hvor var statsadvokaten? I store og kompliserte saker skal fagledelsen ligge der. Det skjer sjelden i praksis, men de har jo ansvaret. Til syvende og sist er det riksadvokaten selv som er øverste ansvarlig, og han burde jo heve øyenbrynene i en slik sak, sier Thune.

Politiforum er kjent med at daværende assisterende riksadvokat Tor-Aksel Busch var tilstede som observatør under flere evalueringsmøter underveis i Birgitte Tengs-saken. I et møte understreket han viktigheten av at påtale er synlig i slike saker. Man må «være tilstede når en har ansvar», sa Busch ifølge møtereferatet.

Busch var også «ubetinget enig» med fungerende leder for etterforskningsavdelingen hos Kripos, Arnfinn Sandstad, som mente det ikke kunne være som i denne saken – at tilfeldighetene rår om hvem som får påtaleansvaret, ved at det automatisk tillegges den juristen som har jour når noe skjer.

Rossehaug hadde ingen erfaring fra lignende saker da hun formelt ble påtaleleder i Birgitte Tengs-saken. Underveis støttet hun seg derfor på råd og veiledning både fra etterforskningsleder Finsal og statsadvokat Grønlien. Rossehaug ringte blant annet til Grønlien da det var snakk om å ta ut siktelse i saken – en samtale hvor statsadvokaten skal ha presisert at beslutningen ikke skulle tas på hans nivå.

I startfasen av etterforskningen ble Rossehaug heller ikke tatt av andre saker, til tross for at hun selv tidlig ønsket å bli fristilt. Påtalejuristen mente likevel at hun til tross for at også måtte følge opp andre saker, likevel hadde tilfredsstillende kontroll og maktet å fylle oppgavene sine som påtaleansvarlig i Birgitte Tengs-etterforskningen.

Rossehaugs periodevise fravær skal ha skapt samarbeidsproblemer med etterforskningsgruppa underveis i saken. Først etter at hårsporet ble lagt til side og bunken snudd i oktober 1996, ble Rossehaug fristilt og kunne konsentrere seg fullt og helt om Birgitte Tengs-etterforskningen. Likevel skal hun i perioden 19. desember 1996 til 22. januar 1997 ikke ha vært tilstede på ett eneste møte i saken.

Dette til tross for at politimester Karl-Henrik Sjursen på et gjennomgangsmøte den 25. november 1996, utpekte Rossehaug til å overta medieansvaret for saken – et ansvar hun senere delvis skal ha gitt fra seg, da hun overlot Oslo-pressen til den mer erfarne etterforskningslederen Finsal.

Sjokk og vantro

Underveis i etterforskningen skal det ha oppstått økende mistillit mellom etterforskerne og Rossehaug. Etter at hun fikk medieansvaret, bredte det seg en oppfatning om at påtalelederen var tilbøyelig til å komme med uklarerte soloutspill i pressen. Det var heller ingen fast avtale mellom Rossehaug og Finsal om kontakt før eventuelle medieutspill.

Det toppet seg fem dager etter at fetteren ble siktet. I et førstesideoppslag i Haugesunds Avis torsdag 13. februar 1997, ble tittelen «Nytt alibi er borte» slått opp. Artikkelen handlet om at foreldrene til fetteren innså at de likevel ikke kunne gi sønnen alibi på drapsnatten i mai 1995. Påtaleleder Rossehaug var sitert, og ble framstilt som kilden til vinklingen.

Artikkelen hadde sitt utspring i et internmøte dagen i forveien, hvor etterforskningsgruppen og Rossehaug var tilstede. Der fortalte politiførstebetjent Rune Hollekim, kontaktpersonen til fetterens familie, om en samtale han hadde hatt med fetterens far. I samtalen skal faren i et resonnement ha uttrykt usikkerhet om han kan ha husket feil om når sønnen kom hjem på drapsnatta.

Dette var viktig informasjon å få klarhet i for etterforskerne. Om foreldrene likevel ikke kunne gi sønnen alibi for drapsnatta, ville det styrke saken mot fetteren. Det ble besluttet at dette måtte tas opp i et formelt avhør av fetterens far.

Så langt kom de aldri. Rossehaug oppfattet det som at informasjonen allerede hadde kommet fram under et avhør, og vurderte den uansett ikke som særlig betydningsfull. Da hun som medieansvarlig samme kveld ble kontaktet av lokalavisa, stilte journalisten spørsmål om det var noen utvikling rundt fetterens alibi, og Rossehaug svarte.

Resultatet var katastrofalt. Artikkelen ble møtt med sjokk og vantro av etterforskerne. Rossehaug selv mente seg feilsitert og misforstått, men journalisten sto på at han hadde sitert henne korrekt.

– Det er ubegripelig at dette kunne skje, sier Thune.

Han ser dette i sammenheng med utfordringene påtalejurister ofte møter når de skal utøve fagledelse for en profesjon de i utgangspunktet ikke har forutsetninger for å kunne særlig mye om.

– Påtalejuristene skal sjefe, de skal lede, de skal ha de høye stillingene, de skal ha ansvaret og de skal uttale seg til media. Men de aller færreste har etterforskningsfaglig utdannelse og bakgrunn som ledere. Erfaringene er også så ymse. Etterforskning er et fag, et ganske krevende, sammensatt og komplisert fag.

Et sammenbrudd

Under en parole samme dag som avisoppslaget, forklarte Rossehaug at hun sa det hun sa av taktiske årsaker, slik at Elle kunne bruke det under avhøret av fetteren. Uttalelsen skal ha blitt møtt med vantro og hoderystelse av etterforskerne.

Senere gikk Rossehaug tilbake på denne forklaringen, og sa at hun kan ha sagt dette for å vinkle hendelsen positivt for seg selv, ettersom hun forsto at det var en tabbe å gi disse opplysningene til pressen. I dokumentene Politiforum har hatt tilgang til, understreket påtalelederen imidlertid at hun opplevde at artikkelen ikke på noen måte kunne ha skadet etterforskningen.

– Uansett hva årsaken måtte være, så blir dette feil. Dette ødelegger tilliten til etterforskningen. Uttalelsene gir også et uriktig bevisbilde mot fetteren, sier Thune.

Konsekvensene av medieutspillet ble et sammenbrudd i forholdet mellom politiet og påtalemyndigheten. Internt i etterforskergruppen ble det, av hensyn til etterforskningen, besluttet at påtaleleder Rossehaug skulle holdes utenfor en del av informasjonen i saken.

Etterforskerne tok rett og slett ikke sjansen på at hun fikk tak i intern og fortrolig informasjon, noe som også ble opplyst til fetterens far.

Skaden var uansett allerede skjedd: Fetterens far – et sentralt vitne i saken – ble rasende, og nektet å ha noe mer med politiet å gjøre. Få dager etter artikkelen anmeldte han også Rossehaug til politiets særskilte etterforskningsorgan SEFO. Politietterforskerne brukte lang tid på å gjenopprette forholdet til fetterens foreldre.

Under et allerede planlagt møte hos politimester Sjursen fire dager etter artikkelen sto på trykk, ble Rossehaugs uttalelse et tema. Der tok både Finsal og lensmann Torstveit opp Rossehaugs medieutspill med politimesteren. Sjursen skal da ha avfeid utspillet som en bagatell som ikke måtte overdramatiseres.

Saken ble ikke tatt opp internt igjen.

En engelsk ekspert

Historien om hva som skjedde videre, er velkjent. To måneder før rettssaken trakk fetteren tilståelsen han hadde gitt under avhør med Elle. Han ble likevel dømt i Karmsund Herredsrett i november 1997, men anket på stedet. I Gulating lagmannsrett et halvt år senere, ble han frifunnet.

Hovedårsaken til frifinnelsen var rapporten og vitnemålet til den britiske avhørseksperten Gisli Gudjonsson. Hans konklusjon var knusende: Tilståelsen var falsk og den hadde kommet etter isolasjon, samt press og manipulasjon fra Elle.

– Når fetteren blir domfelt i herredsretten, måtte forsvarerne tenke nytt om strategier. De henter inn utenforstående ekspertise om tilståelser, og fant Elles svake punkt, nemlig at han ikke hadde sørget for god nok notoritet i avhørene. De var ikke tilstrekkelig dokumentert og dermed etterprøvbare. Dette brukte forsvaret for alt det var verdt, sier Thune.

Samtidig stiller han spørsmål ved mandatet lagmannsretten ga til Gudjonsson.

– Mandatet var å gi en redegjørelse for hvorvidt fetteren hadde gitt en falsk forklaring om drapet, eller om han han hadde fortrengt handlingen. I realiteten er dette et mandat som tilnærmet seg spørsmålet om fetteren var skyldig eller ikke skyldig. Og sakkyndige skal da ikke ta stilling til skyldspørsmålet, det er det retten som skal gjøre, sier Thune.

Den britiske psykologen selv, betegnet mandatet som «ekstremt» i sin rapport. Gudjonsson påpekte at et slikt mandat ikke ville vært tillatt i britiske eller amerikanske kontradiktoriske systemer. Han ga også uttrykk for bekymring for mandatet overfor forsvarer og påtalemyndigheten.

– Jeg er svært betenkt over at dette ble tillatt. Både i forbindelse med fengslingen av fetteren, og under den senere iretteføringen, ser det ut til at partene har valgt å bruke henholdsvis en psykiater og psykolog for å finne støtte i sin egen oppfatning av bevis. Man skal da ikke bli dømt eller frikjent i Norge fordi en utenlandsk ekspert kommer inn og sier noe generelt om hva som skjer inne i menneskesinnet, sier Thune.

Han har selv lest Gudjonssons rapport.

– Er det noe jeg er sikker på, så er det at han ikke har dekning for å konkludere slik han gjør. At det slås fast, uten forbehold, at dette er en falsk forklaring, er det ikke mulig å si sikkert. Slik saken står, er det bare fetteren selv som vet dette. Å konkludere slik Gudjonsson har gjort, fremstår som subjektiv synsing med forankring i hans egen forskning. Dette er ingen eksakt vitenskap, sier Thune.

En voldsom slagside

Det var uansett Elles avhør av fetteren som i offentligheten ble stående igjen som årsaken til at Birgitte Tengs-saken endte som den gjorde. Stian Elle ble syndebukken – symbolet på alt som var galt med etterforskningen. Alt annet er skjøvet under teppet, sier Thune, som er sterkt kritisk til det ettermælet Elle sitter igjen med.

– Etterforskningen ser ut til å ha gått galt helt fra starten. Selv om mye skyldes tilfeldigheter, vil jeg kalle hele saken en systemsvikt fra A til Å. Dette helt uavhengig av hva som måtte ha skjedd under avhørene mellom fetteren og Elle. Hverken politiet, påtalemyndigheten, forsvarerne, eller domstolene går klar. Så blir det altså en underordnet polititjenestemann som blir sittende igjen med «svarteper». Dette er flaut, og så feil som det går an, sier han.

– Det ble gjort feil på de fleste nivåer?

– Ja, etter å ha gått gjennom sakens dokumenter på nytt, er jeg sikker på det, svarer Thune.

Hovedansvaret, understreker han, ligger imidlertid hos påtalemyndigheten.

– Det er de som har det formelle ansvaret. Hvordan kan de som har styring med noe så alvorlig som å straffeforfølge et drap – herunder ansvaret for etterforskningen med pågripelse, varetektsfengsling og andre tvangsmidler – ta ut tiltale og aktorere saken i to rettsinstanser, krype ned i skyttergravene når noe går galt, og stilltiende overlate ansvaret vis-a-vis offentligheten til underordnede polititjenestemenn?

Han gir ikke noe svar på sitt eget spørsmål.

– Stian Elles ettermæle burde gis en oppreisning. Etter min mening har han etter beste evne prøvd å gjøre jobben sin i henhold til den oppgaven han hadde fått tildelt, og etter de normer og forutsetningene som den gang forelå. I verste fall har han strukket reglene i påtaleinstruksen, og kanskje ikke en gang det, sier Thune.

Vil ikke kommentere

I tillegg til å kontakte politiinspektør Rossehaug og statsadvokat Grønlien for å gi dem anledning til å imøtegå kritikken i denne artikkelen, har Politiforum forespurt riksadvokat Tor-Aksel Busch om et intervju i sakens anledning.

I et e-postsvar fra førstestatsadvokat Runar Torgersen, vises det til at Birgitte Tengs-saken nå er under ny etterforskning, at det er mange som mener noe om saken, og at riksadvokat Busch på nåværende tidspunkt ikke ønsker å gi noe intervju i den anledning. Han gir imidlertid en kommentar i e-posten:

– Birgitte Tengs-saken har vært fulgt opp ved Riksadvokatembetet på ulike måter over mange år. Det var denne saken som var den direkte bakgrunnen for riksadvokatens viktige etterforskingsrundskriv (nummer 3/1999), der det blant annet er gitt føringer om protokollering av avhør (punkt IV) og bruk av såkalte nulldokumenter (punkt VII). Riksadvokaten tok videre initiativ til et seminar om etterforsking av drapssaker med ukjent gjerningsmann i samarbeid med Kriminalpolitisentralen, og som ble avholdt i januar 2000, sier Busch.

Riksadvokaten viser til at det samtidig ble nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere slike saker.

– Arbeidsgruppens rapport er trykket i Riksadvokatens publikasjoner nummer 2/2002: Etterforsking av drapssaker med ukjent gjerningsmann. Det har også vært tatt andre initiativer i kjølvannet av Birgitte Tengs-saken, herunder med tanke på å sikre lydopptak av avhør og senere opptak med lyd og bilde – som i dag er hovedregelen. Riksadvokaten har utover dette intet behov for å kommentere den kritikk som kommer fra ulik hold i en så alvorlig sak, og som naturlig nok påkaller både stor oppmerksomhet og engasjement, sier Busch.

Henlagt av SEFO

I rapporten «Etterforskning av drapssaker med ukjent gjerningsmann» fra 2002 som riksadvokaten viser til, understrekes det at den påtaleansvarlige i slike saker har «et særskilt ansvar i å påse at rettssikkerheten blir ivaretatt, ikke minst at etterforskningen er objektiv».

«Særlig når det foreligger opplysninger som peker i retning av en bestemt gjerningsperson, ligger det et særskilt ansvar på den påtaleansvarlige for å sikre at etterforskingen gjennomføres med den objektivitet som vår straffeprosess forutsetter. Opplysninger som kan tjenes til den mistenktes gunst, må følges opp», understrekes det i den 157 sider lange rapporten.

Videre vises det også til «bruk av sakkyndighet til å foreta vurdering av en siktet eller vitners troverdighet knyttet til psykologiske undersøkelser og samtaler, for deretter å kunne gi politiet eller retten sakkyndige svar på om en siktet eller et vitnes forklaring er til å stole på».

«I alle fall må politiet og påtalemyndigheten — etter arbeidsgruppens syn - unngå å benytte denne type av sakkyndighet i sitt arbeid», skrives det.

Både Stian Elle, Ståle Finsal, Harald Grønlien og Gro Rossehaug ble i etterkant av Birgitte Tengs-saken gjenstand for en omfattende granskning fra SEFO – politiets særskilte etterforskningsorgan – for en rekke forhold rundt etterforskningen.

Alle forholdende ble henlagt. 

LES OGSÅ: Syndebukken - Del 1: En avhører blir til