Syndebukken - DEL 3:
Saken som aldri slapp (2000-2007)

KLIKK HER FOR Å LESE DEL 1: EN AVHØRER BLIR TIL
KLIKK HER FOR Å LESE DEL 2: DRAPET SOM ENDRET ALT

Europavei 134 snirkler seg ut av Haugesund sentrum på sin lange ferd mot Østlandet. Innfartsveien går i østlig retning forbi Løkavatnet og Toskatjørn, før Førrefjorden åpner seg og veien svinger nordover. Innerst inne i den idylliske sidearmen til Boknafjorden, fortsetter europaveien gjennom det lille tettstedet Førre.

Det er her, sommeren i år 2000, at livet tar en ny vending for Stian Elle, samboeren Sølvi Ersland og hennes to barn. På en høyde i Førreåsen, med utsikt ut over Førrefjorden, er et hus til salgs.

Elle er nok en gang i Haugesund i forbindelse med etterspillet i Birgitte Tengs-saken når han får nyss om eiendommen. Han ringer hjem til samboeren i Drøbak.

– Vi hadde alltid vært interesserte i hus og hage, og så at vi kunne få en helt annen type hus i Haugesund kontra Drøbak eller Oslo. Han gikk på visning, mens jeg var på jobb. Vi tenkte at vi kunne legge inn et bud for moro skyld og se. Jeg hadde bare sett bilder av huset. Så fikk vi tilslaget, sier Ersland.

På sensommeren overtok de sitt nye hjem.

– Det var litt tilfeldig. Vi kjøpte hus uten at jeg hadde vært der og sett det. Da ble det slik, at vi flyttet tilbake til Vestlandet igjen, sier Ersland.

Samme sommer som familien slår rot i Førre, fyller Elle 40 år. Fredag 4. august er venner og familie fra fjern og nær samlet i Førre i anledning dagen. Men dette er ikke bare en bursdag. Det er også en bryllupsdag.

På 40-årsdagen står Sølvi Ersland hvit brud med slør i håret, mens en smilende Stian Elle er stramt antrukket i politiets gallauniform. Det er en stolt 40-åring som smis i hymens lenker.

– Han var så kry. Jeg har aldri sett Stian så lykkelig, sier mamma Berit.

En taus organisasjon

Etterforskningsleder Ståle Finsal hjalp kollegaen fra Birgitte Tengs-saken med å flytte til Haugesund. Samme år la Finsal karrieren i Kripos bak seg, og fikk seg jobb på Politihøgskolen. Elle, på sin side, ønsket å fortsette som etterforsker hos Kripos. I etterretningsavdelingen ventet nye saker, nye oppdrag og nye avhør.

Men ikke alt var som før, og spesielt en ting hadde endret seg.

– Stian sluttet mer eller mindre å ta avhør av mistenkte. Jeg kan ikke huske at han gjorde det. Han tok fortsatt viktige avhør, men spesialiserte seg mer og mer på vitner, sier Ivar Fahsing.

Han var etterforsker i Kripos i tiden etter Birgitte Tengs-saken, og hadde også vært Elles kollega på voldsavsnittet i Oslo.

– Stian seilte videre som en viktig avhører også etter dommen, fordi det ikke ble tatt noe oppgjør med metodene. Det ble nærmest bare sett på som et tap i retten, som en svært uheldig situasjon som hadde oppstått, sier Fahsing.

Etter ankesaken slo Kripos-sjef Arne Huuse fast at frifinnelsen av fetteren ikke var «noe nederlag eller noen ripe i lakken for Kripos». Han avviste at troverdigheten til Kripos hadde tatt skade av dommen eller kritikken mot avhørsmetodene.

Både Kripos og Elle var beredt til å gå videre etter frifinnelsen, men det var ikke kritikerne. Som da den profilerte forsvarsadvokaten Tor Erling Staff proklamerte at Kripos var «i fritt fall»:

– Tidligere ville det vært helt utelukket med den type avhørsmetoder som nå tas i bruk, sa Staff til Aftenposten.

Han ble ikke alltid nevnt med navn, men hver gang politiets avhørsmetoder ble kritisert, var det Elle den rammet – offentlighetens syndebukk etter Birgitte Tengs-saken. Kripos eller politiet som organisasjon, forholdt seg tause på Elles vegne.

Sturla Osen, som ledet etterforskningsavdelingen på Kripos da fetteren ble frikjent, var den eneste som gikk ut i media og sa at Kripos som organisasjon måtte ta selvkritikk for innsatsen i Birgitte Tengs-saken.

– At han gikk ut i media etter dommen og sa at dette må vi ta læring av, var en av de få erkjennelsene om systemsvikten i norsk politi på det tidspunktet, sier Fahsing.

Ut over dette finnes det få eller ingen spor i media etter polititopper som tok Elle i forsvar.

– Politimesteren i Haugesund var ikke på banen i det hele tatt. Huuse prøvde forsiktig å antyde noe. Jeg vet fra samtaler med Stian at han følte seg overlatt til seg selv. Han var bitter på situasjonen. Jeg reagerte på at han ble stående fullstendig alene i den settingen han var i, sier Asbjørn Hansen.

Den profilerte privatetterforskeren var også kollega med Elle på Kripos. Fahsing bekrefter det Hansen sier.

– Stian var veldig preget av kritikken, og følte seg urettferdig behandlet. Han følte at han personlig ble symbolet på det som var galt med avhørsmetodene. Han var bitter på Kripos.

Mannen i midten

Internt på Kripos opplevde Elle en god kollegial støtte når kritikken raste som verst, til tross for at Kripos på den tiden ikke hadde noe apparat for å ivareta sine medarbeidere. Han savnet likevel offentlig ryggdekning fra toppledelsen, noe han gjerne uttrykte overfor kollegaer.

Til familien og vennene klagde han derimot lite.

– Han fortalte aldri om jobben hjemme hos oss. Han sa ingenting, bebreidet ingen. Hverken overfor meg eller mannen min. Han kom aldri til oss med problemer, men det kan jo hende det ikke er så bra, sier moren Berit.

Lillebror Bård kjenner igjen beskrivelsen.

– Det var slik Stian var. Han hadde ikke så lett for å snakke om følelser, sier Bård.

– Selv om Stian ikke fortalte hvordan han hadde det etter Birgitte Tengs-saken, må han jo ha hatt det tungt. Det er en tung belastning å bli overlatt til seg selv slik. I etterkant synes jeg det er forkastelig at ingen stilte opp for ham. Å la Stian sitte igjen med svarteper slik, vitner om manglende ryggrad hos

Kripos-ledelsen. Det er en enorm svakhet ved et system når man ikke backer opp medarbeiderne sine, fortsetter broren.

Hjemme hos kona fikk noe av frustrasjonen og bitterheten utløp. Kona sier det var frustrerende å se ektemannen stå alene i stormen.

– Stian sto i front, men han var ikke alene. Det har kommet fram svært lite om at andre drev med samme metodikk. Jeg synes kritikken han fikk var veldig ufortjent.

Barndomsvennen Jan Willy Karlsen hørte heller ikke Elle klage, men han har like fullt kommet til samme konklusjon.

– Stian ble ofret av Kripos-ledelsen, sier Karlsen.

Kollega Fahsing sier at politiledelsen, spesielt hos Kripos, sto i et stort dilemma i etterkant av rettssaken. Skulle de verne enkeltpersoner eller ivareta organisasjonens rykte? For toppledelsen var det ikke et selvsagt valg, sier Fahsing.

– Jeg vet at Huuse var redd for ryktet til Kripos. Han var bekymret for hvorvidt dette holdt mål, rent faglig sett, og var ikke forberedt på å sette prestisjen til Kripos på spill. Kripos var såret etter Birgitte Tengs-saken, og Huuse vurderte muligens å legge all skyld på Elle. Det gjorde han heldigvis ikke.

Konfrontert med påstanden fra Fahsing, sier Huuse at dette ikke kan stemme.

– Jeg kan ikke erindre det som Fahsing mener jeg har gitt uttrykk for. Hadde det vært sånn, tror jeg at jeg ville husket det, sier 79-åringen i dag.

– Så du var aldri bekymret for renommeet til Kripos?

– Nei. På den tiden jeg var på Kripos, mottok jeg aldri noen signaler på at noen av etterforskerne på Kripos benyttet metoder eller på andre måter drev etterforskning som var kritikkverdig.

– Heller ikke etter Birgitte Tengs-saken?

– Nei, det gjorde jeg ikke, svarer Huuse.

Han gikk av som Kripos-sjef på nyåret i 2005. Da hadde han vært 11 år i stillingen, under hele Elles tid på Kripos.

– Jeg vil si at jeg sitter med et godt inntrykk av Stian Elle. Han var en stille, rolig og pålitelig fyr, slik jeg opplevde ham. Som var veldig ærekjær i sin måte å drive etterforskning på. Jeg har bare godt å si om ham.

Lyden av stillhet

For Elle var det ikke så mye mer å si. Det nøyaktige innholdet i avhørene var det bare ham selv og fetteren som kjente i detalj. Men det kunne vært annerledes. På 1990-tallet var det allerede hjemmel i norsk lov for å bruke lydopptak under politiavhør, og teknologien var rimelig og tilgjengelig.

På nyåret i 1997 ringte etterforskningsleder Ståle Finsal hjem til Kripos i Oslo og spurte om å få gjøre lydopptak av avhørene av fetteren.

– Min sjef Tore Almeli sa han ikke kunne svare på direkten, men måtte sjekke det opp. Han kom tilbake med et avslag, fordi det var et prøveprosjekt på gang, som Kripos ikke var en del av. Vi skulle avvente, sier Finsal.

Prøveprosjektet han fortalte om, ble igangsatt av Justisdepartementet et knapt halvår senere. Da fetteren ble dømt høsten 1997, sto Nordmøre politidistrikt, narkotikaseksjonen i Oslo-politiet og Økokrim klare til å prøve ulike former av opptaksutstyr i avhør.

Kripos ble siden innlemmet i prosjektet i april 2000. Det hjalp ikke Elle. For ham kom prøveprosjektet på verst tenkelig tidspunkt.

– Jeg har tenkt mye på det i ettertid, hvordan verden hadde sett ut hvis vi tok lydopptak av avhørene, sier Finsal.

Det gjorde også Elle, noe han ofte uttrykte overfor kolleger.

– Stian mente at han ikke hadde blitt ofret hvis det hadde blitt gjort opptak av avhørene. Han sa til meg at «jeg skulle ønske at jeg hadde det på lyd, da ville folk skjønt». Det sa han flere ganger. Han mente at hvis dette hadde vært tatt opp på lyd, ville saken stilt seg helt annerledes, sier Fahsing.

Også Dagfinn Torstveit, lensmannen fra Karmøy, sitter igjen med den samme oppfatningen.

– En av de største feilene som ble gjort under Birgitte Tengs-saken, var at det ikke ble gjort lyd- eller videoopptak av avhørene. Da kunne alle beskyldningene mot Stian blitt lagt døde, sier han.

Istedenfor er det kun gjennom Elles dagbok at ettertiden kan vurdere avhørene. Den, og de motstridende forklaringene til fetteren og avhøreren.

Elle selv, tok ingen sjanser. Han ville ikke vente på prøveprosjektet. Etter Birgitte Tengs-saken brukte han, som første etterforsker på Kripos, konsekvent lydopptak i alle avhørene han foretok.

Et nytt tankesett

I Oslo politidistrikt hadde politioverbetjent Asbjørn Rachlew med stor interesse fulgt det som utspant seg i ankesaken mot fetteren til Birgitte Tengs i 1998. Rachlew undret seg over kritikken som kom fra Gudjonsson: Hvem var denne professoren som kom hit og slaktet politiets arbeidsmetoder? Var det virkelig så dårlig stilt med norsk avhørsmetodikk?

Rachlew, da en ambisiøs etterforsker av den gamle skolen, var skeptisk. Men Gudjonsson viste til forskning på fagfeltet som han aldri hadde hørt om, og Rachlew ble nysgjerrig. Han ble innvilget permisjon med full lønn for å ta ett års studieopphold i Liverpool.

– Jeg tenkte da jeg dro til England at jeg nå skal lære hvordan man ser om folk lyver eller ikke, sier Rachlew i dag.

– Istedenfor lærte jeg at britiske forskere hadde funnet ut at de som var anerkjent som de beste, også var de farligste. Farligst i den forstand at det var de som hadde raffinert den tilståelsesfokuserte tenkningen, med få reservasjoner når det kom til å bruke press og manipulasjon for å nå «målet» med avhøret – tilståelsen. Jeg var selv en av dem, men det tok det lang tid før jeg forsto. Det var en lang prosess.

Studiet i avhørspsykologi fikk Rachlew til å tenke fundamentalt annerledes. I England fikk han se hvordan britisk politi avhørte mistenkte og siktede, og ble kjent med den britiske tilnærmingen «investigative interviewing». Det var en øyeåpner for Rachlew å se hvordan de testet hypoteser og samlet informasjon, uten å søke å få bekreftet en mistanke. At de jobbet for å få en forklaring på hva som hadde skjedd, ikke en tilståelse.

Høsten 1999 kom Rachlew hjem med en fersk masteroppgave og et nytt tankesett.

– Vi trengte en snuoperasjon. Metodene våre måtte endres, sier Rachlew.

Tilbake på voldsavsnittet i Oslo politidistrikt, klarte han å overbevise ledelsen om at noe måtte gjøres. Finn Abrahamsen, Rachlews daværende sjef, skrapte sammen penger, og samlet Rachlew og fire kolleger i en arbeidsgruppe.

Slik var den spede starten på det som skulle bli det første nasjonale utdanningsprogrammet for norske etterforskere: K.R.E.A.T.I.V.

En vaklende bauta

Etter hvert som Oslo politidistrikt rett etter årtusenskiftet startet arbeidet med å bygge videre på Rachlews masteroppgave, oppsto det også en erkjennelse hos Kripos om at utvikling var nødvendig. Kritikken fra de utenlandske ekspertene hadde rokket ved Kripos’ stilling som bautaen innenfor politiavhør i Norge. Metodikken var umulig å forsvare utad.

Hos Kripos var det Fahsing som skulle bli katalysator for endringen – også han etter å ha reist til England for å studere avhørsteknikk.

– Jeg var i samme prosess som Rachlew, og var i gang med min mastergrad da jeg begynte i Kripos i 1999, sier Fahsing.

Der fant også han de interne notatene om hvordan avhør av mistenkte skulle foregå.

– Jeg stilte spørsmål ved om dette faktisk var en offisiell metodikk ved avdelingen. Det var det ingen som egentlig ville svare ja på.

Etterforskningsavdelingen hos Kripos hadde gitt ut en håndbok i taktisk etterforskning på samme tid som notatene ble forfattet. Fahsing ble overrasket over at det ikke sto noe om avhør av mistenkte i håndboken.

– Jeg konfronterte ledelsen i Kripos om dette, og de pekte på Stian, fordi han var den fremste. Men han hadde jo arvet dette skrivet fra de som var de fremste tidligere. Dette forklarer noe av dilemmaet til Kripos-ledelsen. De hadde ikke bedt mistenktavhørerne om å skrive dette, men de hadde heller ikke stoppet det. Notatet hadde også Kripos-logo på, og framsto offisielt. Så ville tilfeldighetene det slik at det var Stian som holdt dette uoffisielle notatet da bomben smalt, sier Fahsing.

Fahsing understreker også at heller ikke Elle hadde tatt noe initiativ til å endre metodikken etter at Birgitte Tengs-saken var avsluttet.

– Han delte fortsatt ut disse notatene når han holdt foredrag på Politihøgskolen. Sånn sett ba han om å bli assosiert med det. Men ingen stoppet ham før jeg stilte spørsmål ved om det som deles ut på Politihøgskolen faktisk er Kripos’ offisielle mening om avhør av mistenkte, sier Fahsing.

Først da Fahsing tok opp dette, begynte ballen å rulle hos Kripos. Avhørsmetodikken ble tema under et internseminar.

– Der la blant annet Stian fram sin metodikk, og det kom fram en ganske stor grad av uenighet. På dette internmøtet var det ganske få som støttet Stian. Men dette var også etter Birgitte Tengs-saken, når alle så hvor mye kritikk avhørsmetodikken fikk, understreker Fahsing.

Fordi Elle sto midt i en massiv, offentlig skittentøysvask om politiets avhørsmetoder, ble det vanskelig å ta et internt oppgjør med metodikken der og da.

– Det ville vært å kaste Stian ut i avgrunnen, og det var det ingen som ville gjøre. Stian fikk derfor ikke mye pepper internt, men han måtte være med på en kursendring. Han måtte endre retning ganske dramatisk, men det skulle vise seg å være uproblematisk.

Elefanten i rommet

Slik han hadde gjort tidligere, ønsket Elle fortsatt å utvikle seg som avhører. Elle, sier Fahsing, ble ikke stående og forsvare den gamle metodikken. Han var sentral i videreutviklingen internt hos Kripos.

Da Fahsing ble leder for Kripos’ nyopprettete avhørsgruppe – en faggruppe for utvikling av avhørsmetoder på Kripos – var det naturlig at Elle ble en av gruppens fem medlemmer.

– Det var både selvsagt og uproblematisk at Stian var en del av gruppa. Stian var like interessert og innovativ som alle andre, sier Fahsing.

Samtidig var det en åpenbar elefant i rommet. Det ble ikke snakket høyt om hva som hadde skjedd under avhørene av fetteren.

– Det var han ikke moden for, men det trengte man heller ikke nødvendigvis å gjøre. Jeg syntes ikke det var problematisk. Så lenge Stian ikke motarbeidet videreutviklingen, men tvert imot var veldig entusiastisk, hadde ikke jeg behov for å snakke med ham om snøen som falt i fjor, sier Fahsing.

Elle ble også med da Fahsing og to andre kolleger dro til Sverige for å gjennomføre den fire uker lange utdanningen «avancerat förhörsledarutbildning». Dette dannet grunnlaget for det første avhørskurset i Norge, som ble arrangert hos Kripos i 2001. Elle var medarrangør for kurset, hvor de største politidistriktene, Politihøgskolen, Økokrim og Politiets Sikkerhetstjeneste var til stede. En av foreleserne var Asbjørn Rachlew.

– Dette var forløperen til det som i dag kalles instruktørutdanningen. Ønsket var å skape en konsensus for utviklingen videre, og det gjorde vi, forteller Fahsing.

Det var etter dette kurset at Rachlew og Fahsing ble med i en arbeidsgruppe på Politihøgskolen, som skulle utarbeide en offisiell avhørsutdanning i norsk politi. Utdanningen baserte seg på Kripos-kurset og K.R.E.A.T.I.V. fra Oslo politidistrikt. Den ble tuftet på en engelsk modell, hvor nasjonale avhørsinstruktører skulle holde kurs i distriktene.

Slik ble instruktørutdanningen på Politihøgskolen født.

Tilbake til Karmøy

Da julen 2001 nærmet seg, hadde Elle pendlet fra hjemmet i Haugesund til Kripos-oppdrag og jobben i Oslo i halvannet år. Det var ikke noe nytt – som Kripos-etterforsker var han vant med oppimot 200 årlige reisedøgn.

Men nærmere sju år med konstant reisevirksomhet begynte å tære på. Elle trivdes godt i Førre, og hadde lyst til å slå seg til ro. Det innebar en stor beslutning. Han måtte forlate Kripos.

På nyåret i 2002 kom utlysningen som fikk Elle til å ta beslutningen; en ledig stilling på Avaldsnes lensmannskontor – nå Karmøy lensmannskontor – bare noen kilometer unna stedet hvor Birgitte Tengs ble funnet drept nesten sju år tidligere.

Elle søkte og fikk jobben. 24. april 2002 hadde han sin første dag som politibetjent på lensmannskontoret. Lensmann Aasmund Austerheim var glad for å få den erfarne Kripos-etterforskeren som sin nye medarbeider.

– Jeg kjente Stian fra tidligere saker hvor Kripos hadde bistått, og vurderte ham som en dyktig og ryddig politimann og etterforsker. Han var den klart best kvalifiserte søkeren. Jeg tenkte dette ville være en styrke for lensmannskontoret, og en mulighet til å heve kompetansen vår. Vi hadde en del yngre folk vi mente kunne dra nytte av Stians kompetanse, sier Austerheim.

Etter hvert fikk Elle ansvar for etterforskning av vold og seksuelle overgrep ved lensmannskontoret. Hver dag pendlet han de drøye to milene fra hjemmet i Førre og arbeidsplassen på Karmøy. Overfor Haugesunds avis uttrykte han tilfredshet over å kunne trappe ned til et «normalt liv».

– Jeg synes jeg er veldig heldig som får muligheten til å jobbe på Karmøy, sa han til avisa etter halvannen måned i jobben.

De stilte det naturlige oppfølgingsspørsmålet:

– Hvordan føles det å ha arbeidssted i kjerneområdet til Birgitte Tengs-saken?

– Det har jeg ikke hatt noen negative følelser for. Jeg har bare fått positive signaler fra folk. Men i alle saker må man akseptere at folk har forskjellige meninger, og det må man respektere.

Konfrontasjon på byen

Elle så ikke noe stort problem med å jobbe i tettstedet hvor innbyggerne hadde fulgt Birgitte Tengs-saken og avhørene av fetteren med argusøyne. Lokalsamfunnet var fortsatt splittet, og mange bar nag til Elle etter rettssakene.

Kona Sølvi medgir at det nok var noe folkesnakk til å begynne med.

– Det var litt «kjendisfaktor» i lille Haugesund med det samme. Alle visste hvem Stian var, og han snakket også en helt annen dialekt. Men vi bodde et stykke utenfor byen, på motsatt side for Karmøy. Det var der vi hadde vår omgangskrets og vår familie, og da var fokuset på Stian privat. Som privatperson var han veldig godt likt, sier hun.

Hverken kona eller Elles kolleger husker at han møtte noen ubehageligheter etter at de flyttet til Førre og han begynte å jobbe på Karmøy. Naboen og kompisen Jarl Kvam, erindrer imidlertid noen episoder.

– Vi var ute på festligheter innimellom, også på Karmøy. Der hendte det at noen kom bort til ham for å snakke med ham eller diskutere Birgitte Tengs-saken. Stian var ikke redd for å vise seg, selv om alle kjente ham der ute. Man kan jo ikke gjemme seg bort heller, sier Kvam.

Han ble kjent med Elle gjennom samboeren, som var venninne med Elles kone fra tidligere. Ute på byen hendte det at også han møtte undring fra fremmede.

– Jeg fikk jo spørsmål om hvorfor jeg var venn med ham, for «det var jo han som fikk fetteren til å tilstå». Noen hadde en oppfatning om at Stian var en drittsekk. Hvis de spurte, svarte jeg at han var kjekk han. Stian var jo en god person, en mann jeg satte pris på og kunne stole på, sier Kvam.

Han forteller at kompisen taklet fint å bli spurt om Birgitte Tengs-saken når han var ute blant folk.

– Ja, det ble aldri noen alvorlig konfrontasjon eller noe ubehagelig. Det var bare folk som ville diskutere. Det virket ikke som det gikk inn på Stian, sier kompisen.

Det var likevel en stadig påminnelse om saken Elle aldri fikk lagt bak seg.

En uoppgjort sak

Elle jobbet på Karmøy da Politihøgskolen i 2002 åpnet for søkere til den første instruktørutdanningen for avhørere. Søkerantallet var stort, og det var langt flere søkere enn det var plass til.

Elle var en av søkerne. Men det var en hake. Innholdet i denne aller første utdanningen hadde et stort fokus på falske tilståelser og andre problemer knyttet til manipulative avhørsmetoder. Utdanningen konfronterte direkte de gamle avhørsmetodene som politiet i stor grad hadde benyttet seg av på 1980- og 1990-tallet.

– For at vi skulle lære av fortiden, ble det aktivt brukt sitater fra uoffisielle manualer og fra Stian personlig under instruktørutdanningen, for å vise hvor «ekstremt» det var. Stian ble et eksempel på praksisen man måtte bort fra. Jeg tror han hadde ønsket at det ikke var så mye snakk om det som hadde vært før, og at han ikke ble brukt som eksempel. Han synes det var veldig sårt, sier Fahsing.

Det ble problematisk å ta inn Elle på utdanningen når han selv ikke hadde tatt noe oppgjør med avhørsmetodikken han brukte under Birgitte Tengs-saken.

– Han snakket ikke om saken. Han tok ikke aktivt motstand mot det som ble gjort, til tross for at vi endret retning ganske dramatisk. Stian ville aldri si at han hadde begått noen feil i den saken. Han var for videreutvikling på generelt grunnlag, uten å gå inn og diskutere det som hadde skjedd tidligere, sier Fahsing.

Avhørsinstruktørene skulle også holde kurs for etterforskere i politidistrikter og særorganer.

– Det var deler av utdanningen den gangen som nærmest spikret ham til veggen og sa rett ut at dette ikke var et arbeidsuhell, men forsøk på aktiv manipulasjon. Vi var nok litt redde for hvordan han ville håndtere en slik situasjon. Stian ville ikke klart å ta avstand fra det han selv hadde gjort da, hvis han ikke hadde gjort det tidligere. Det ville ikke vært riktig å kreve det av ham heller, sier Fahsing.

– Hadde det stilt seg annerledes om Elle hadde tatt et oppgjør med gamle avhørsmetoder?

– Ja. Helt klart. Det ville vært en helt annen sak.

Rachlew sier Elle ut ifra gammel målestokk ville vært den første som ble tatt inn på utdanningen.

– Så er det slik at det er utrolig vanskelig å snu når man har investert så mye for å bli så god som Stian var. Og man kunne ikke bli avhørsinstruktør uten å undervise om hva som gikk galt i Birgitte Tengs-saken og hvorfor vi måtte endre tenkesett, og å forelese om falske tilståelser, sier Rachlew.

Rachlew og Fahsing fikk ansvaret for å plukke ut instruktører til den første utdanningen ved Politihøgskolen. De skjønte at det var nærmest umulig for Stian å endre standpunkt. De rådførte seg med kolleger, inkludert ledelsen ved Politihøgskolen, men konkluderte med at det faglig sett vanskelig kunne forsvares å utdanne Stian som instruktør i de nye teknikkene.

– Det var ingen lett beslutning. Vi håpet jo at Stian etterhvert ville endre oppfatning. Da ville han jo bli en åpenbar kandidat på senere instruktørutdanninger, sier Rachlew.

Da den første instruktørutdanningen ble gjennomført vinteren 2002/2003, møtte 20 deltakere opp på Politihøgskolen. Stian Elle var ikke en av dem. Han ble ikke tatt inn.

Han søkte heller aldri igjen.

Det personlige sviket

Det var en profesjonell nedtur for Elle å bli vraket til instruktørutdanningen. Omtrent samtidig, høsten 2002, ble han såret på nytt. Denne gangen både profesjonelt og personlig, da Asbjørn Rachlew publiserte og markedsførte sin fagartikkel «Norske politiavhør i et internasjonalt perspektiv». Fagartikkelen handlet om manglende trening og utdanning av politiavhørere i Norge, og dro paralleller mellom 1990-tallets praksis og amerikanske, manipulative metoder.

Sentralt i artikkelen var avhørene i Birgitte Tengs-saken – og de interne avhørsnotatene hos Kripos.

– Artikkelen ble lansert på forsiden av Aftenposten, med et intervju hvor Rachlew sier rett ut at politiet har brukt manipulative metoder og presset fram tilståelser. Det var en påstand han måtte dokumentere og forklare. Stians notat fra Kripos ble da en sentral del av hans dokumentasjon, sier Fahsing.

Fahsing opptrådte nærmest som en fredsmegler mellom Rachlew og Elle på denne tiden. Relasjonen mellom de to ble aldri det samme igjen.

– De hadde et veldig godt forhold før denne saken. Et nært forhold. Stian var dypt såret etterpå, og det vet Rachlew. Men han var i et dilemma her. Rachlew måtte forklare opinionen hvorfor norsk politi måtte skifte kurs. Det var helt nødvendig å ta et offentlig oppgjør med avhørsmetodikken, men det var heller ikke lett for Rachlew å ta dette oppgjøret, fordi han og Stian hadde vært nære venner, sier Fahsing.

Rachlew selv synes det er vanskelig å snakke om det som skjedde.

– Det er veldig sårt, sier Rachlew, og blir stille før han fortsetter:

– Stian leste jo Aftenposten. Han så de store overskriftene hvor det sto at politifolk manipulerer, og hvor jeg bekreftet at Gudjonsson hadde rett. Den samme Gudjonsson som hadde slaktet ham så hardt. Stian opplevde nok dette som et svik. Men dette var en del av et paradigmeskifte som var tvingende nødvendig.

Gitt situasjonen, måtte det bli slik. Det var like fullt en ny bør på skuldrene til Elle, som ifølge Fahsing var nærmest konstant preget av etterspillet etter Birgitte Tengs-saken.

– Han gikk videre, men var for alltid blødende såret.

En lydig hund

Det finnes et filmklipp av Stian Elle, ikledd grønn fiskerhatt og sort regnjakke, med en schæfer ved sin side. Elle og hunden står på det brungrønne gresset. Det er en kjølig og rufsete dag i industriområdet på Norheim, drøye tre kilometer utenfor bykjernen i Haugesund.

Et grå kloss av et industribygg ruver i bakgrunnen. En haug med stein og grus signaliserer byggearbeid. Hunden Baghera sitter lydig ved Elles side. Et stykke unna står en mann med tykk vernedrakt. Det sitrer litt i hundekroppen.

Noen små sekunder tikker. Elle har hendene i lomma, lar tida gå. Han har kontrollen nå. Til slutt kaster han et blikk ned mot Baghera. Gir et signal. Så løper hunden.

Sekunder senere setter hun tennene i mannen.

Kennelen på Førre

Den første instruktørutdanningen ved Politihøgskolen ble avsluttet i 2003. Elle jobbet på lensmannskontoret på Karmøy, og hadde lagt avslaget bak seg. Han trivdes i jobben, men en tanke hadde begynt å modnes i hodet hans. Elle vurderte å legge etterforskningsgjerningen bak seg for godt, og gjøre noe helt annet.

Kona Sølvi hadde alltid drevet med hund, og sammen hadde paret engasjert seg i det lokale hundemiljøet. Elle trivdes så godt med det, at han vurderte å gjøre det til yrke. Han ville bli hundefører.

– Det var kanskje litt min feil, smiler Sølvi Elle.

– Vi hadde hund privat også, og Stian ble bitt av basillen. Det var et veldig godt hundemiljø her, og kombinert med at vi kjente andre som hadde tjenestehund og at det var manko på tjenestehunder i politiet, fant han ut at det kunne være gøy. Han var ferdig med å patruljere i gatene, og så på hundetjenesten som spennende. Å få godkjent en tjenestehund, er utfordrende, sier hun.

Elle tok utfordringen. Snart hang han på treningsbanen med schæferen Baghera, og i februar 2004 begynte de på patruljehundutdanningen.

– Det kom nok overraskende på mange. Baghera var oppe til godkjenning, og hun ville nok gått gjennom også. Stian hadde lagt ned tusenvis av timer på den hunden, men han trakk henne siste dagen, fordi han mente hun ikke var god nok. Når Stian gikk inn for noe, var det stort sett 110 prosent. Det skulle gjøres ordentlig, og slik ble det også med hund, sier Sølvi Elle.

Sammen startet de også den lille kennelen Ellegården, som en bigeskjeft. De brukte Baghera til avlshund, og solgte valper til bruk i politiet og Forsvaret. Elle tok instruktørutdannelse gjennom Norsk Kennel Klub, og sammen begynte de å holde kurs; alt fra valpekurs til lydighetskurs.

Så, i 2005, fikk han en ny hund; en malinois ved navn Lupus, som ble godkjent patruljehund i desember samme år. Endelig kunne Elle ta fatt på sin nye karriere som hundefører. Men beslutningen ble ikke bare tatt godt imot.

– Altså…det var kanskje ikke det som var mest ønskelig, sier lensmann Austerheim diplomatisk.

Han var Elles sjef da han endret karrierevei.

– Jeg mente vi da ville gå glipp av hans etterforskerkompetanse. Det var nok litt overraskende. Men vi hadde som mål om å tilrettelegge for best mulig trivsel på lensmannskontoret, så jeg avviste det ikke.

Overfor familien uttrykte Elle senere takknemlighet for lensmannens raushet og støtte, da han ønsket å bli hundefører.

Den endeløse saken

Kanskje var valget om å endre kurs et utslag av ønsket om å legge Birgitte Tengs-saken bak seg. Kanskje hadde det sammenheng med at Elle ikke ble vurdert som egnet til instruktørutdanningen. Overfor venner, familie og kolleger ga han aldri uttrykk for at det var noen tung beslutning.

Han ville virkelig bli hundefører, til tross for at det medførte at han måtte gå ned både i grad og i lønn. Utad var det ingenting som tydet på noe annet.

– Selv om han «degraderte» seg selv, var han veldig positiv og synes at hundeførerjobben og operativt politiarbeid var givende. Stian var alltid en positiv mann på tilbudssiden, som ønsket å gjøre en god jobb, sier Reidar Gaupås, kollega av Elle ved lensmannskontoret.

Elle gikk fra å være politioverbetjent til å bli politibetjent 3 for å bli hundefører, men det betød lite. Kun lønnskuttet var en liten bekymring, ifølge kompisen Jarl Kvam.

– Han fikk mindre betalt, men det var jo ikke noe han snakket mye om. Stian var jo så interessert i hundetjenesten. Han var engasjert til tusen og brukte vanvittig mye tid på hund. Det var det han ville, sier Kvam.

De to kompisene og naboene tilbragte mye tid sammen. Elle ga uttrykk for å stortrives med å ha hund. Ut over det, var det lite prat om jobben hans, slik det alltid hadde vært dem imellom.

– Han fortalte jo om seg selv, om at han hadde jobbet i Kripos og hadde mye med spesielle saker å gjøre. Birgitte Tengs-saken var vi aldri innom. Den var jo også «over», på et vis, forteller Kvam.

Men var den egentlig det? I dokumentaren «Tilståelsen» fra 2002, sto fetteren fram med sin historie fra avhørene. 649.000 mennesker benket seg foran TV2 for å se på dokumentaren, som ble kanalens nest mest sette noensinne.

Året etter vakte det oppsikt da fetteren ble tilkjent erstatning av Den europeiske menneskerettsdomstolen. Samme år tilkjente også Høyesterett ham både erstatning og oppreisning.

For Elle ble det umulig å legge saken bak seg. Det var stadig ett eller annet; et nyhetsoppslag eller en annen påminnelse om kritikken han hadde fått for avhørsmetodene han hadde brukt.

Fra Politihøgskolen kom nå nyutdannede avhørere og instruktører ut i distriktene med et nytt tankesett. Med seg i bagasjen hadde mange av dem et begrep som fortalte dem hvordan de i hvert fall ikke skulle gjøre det:

«Elle-metoden».

Da professor Gudjonsson reviderte sin håndbok «The Psychology of Interrogations and Confessions» i 2003, viet han et helt kapittel til avhørene i Birgitte Tengs-saken. Og i 2005 kjørte Dagbladet Magasinet den åtte sider lange saken «Jakten på tilståelser»; basert i stor grad på intervjuer med fetteren. Også Elle ble spurt om å uttale seg.

«Fra tidligere av har jeg ikke gitt kommentarer til verken pågående eller avgjorte straffesaker. Dette er en linje jeg har holdt», skrev han i en e-post til Dagbladet.

Med få unntak var det en linje han også holdt også overfor venner og familie. Elle var profesjonell, og delte få eller ingen detaljer fra sakene han var involvert i.

Heller ikke all frustrasjonen han bar på, kom fram i møtet med de som sto ham nærmest.

To menn på fisketur

Én person Elle lettet på trykket overfor, var Dagfinn Torstveit, som var lensmann på Avaldsnes under Birgitte Tengs-saken. Etter at Elle begynte å jobbe på Karmøy, var han innom kontoret til Torstveit rett som det var.

– Vi satt på kontoret, tok en kopp kaffe og snakket om løst og fast. Ikke minst om Birgitte Tengs-saken. Stian «gråt» mange ganger på mine skuldre over hvor urettferdig han følte dette var. Utad ga han ikke inntrykk av at han ble berørt av den voldsomme kritikken, men jeg opplevde at han tok seg veldig nær av den, sier Torstveit i dag.

Ved et par anledninger var de på fisketur sammen. Da delte Elle sine innerste tanker med lensmannen.

– To menn på fisketur snakker åpent sammen, sier Torstveit.

Noe mer vil han ikke si om den saken. Den nå pensjonerte lensmannen er klar på at det er riktig at verden har gått framover, og at politiet i dag bruker en helt annen metodikk under avhør. Men behandlingen Elle fikk, mener Torstveit var under enhver kritikk.

– Flere tjenestemenn har fortalt meg hvordan Stian ble latterliggjort med «Elle-metoden» på Politihøgskolen. Det er helt urimelig at Stian alene måtte ta støyten. Han var en representant for et system og en idé. Sånn var det da, sånn skulle dette gjøres. Jeg husker Stian sa til meg at det ikke hang på greip at han skulle bli stående igjen alene. Ingen tok ham i forsvar, sier Torstveit.

Også Austerheim, lensmannen som etterfulgte Torstveit og ansatte Elle, rister på hodet over hvordan Elle sto alene i stormen.

– Jeg ble frustrert over hvor taust systemet var på hans vegne. Det var jo den øverste ledelsen i Kripos og politiet som skulle ta til motmæle og støtte Stian når kritikken rammet. At Stian satt igjen med svarteper, frustrerte meg, og jeg forsøkte å støtte ham så godt jeg kunne. Han ble et offer for en systemsvikt, mener lensmannen.

Det samme sier Elles tidligere venn og kollega Rachlew.

– Det var en systemsvikt som Stian måtte ta ansvaret for på alle måter. Stian perfeksjonerte gjeldende tenkning og gjeldende kultur, men systemet feilet. Det er hele poenget. Dette er ikke noen «Elle-metode». Det er bare bullshit! Det var ingen metodikk, ingen tenkning. De som påstår at dette er noe Stian har kokt opp, snakker bare tull. Det var de som lot Stian stå der og ta fallet alene.

Tragedien i Brasil

Utad var det vanskelig å se frustrasjonen og bitterheten som Torstveit beskriver. Elle hadde funnet sitt nye kall i hundetjenesten, og hadde tilsynelatende lagt Birgitte Tengs-saken bak seg. Men det skulle komme mer motgang. Samtidig som Elle i desember 2005 gledet seg over at Lupus ble godkjent patruljehund, ble han og familien rammet av en tragedie.

Rett før nyttår havnet lillebroren Bård i en alvorlig bilulykke i Brasil. Taxien han satt på med, ble nærmest overkjørt av en lastebil. Da Bård lå i koma og svevde mellom liv og død, dro Stian rett til Brasil.

– Stian passet på meg som storebror da vi var små, og gikk inn i den rollen på nytt da. Han satt ved sykesenga hver dag. Stian stilte virkelig opp for meg, sier Bård i dag.

Moren Berit sier eldstesønnen var krystallklar på at han skulle dra, ikke foreldrene.

– Jeg tror Stian la for stort ansvar på seg selv, sier hun.

Ulykken gikk veldig innpå Elle. Han brukte ferien sin på å våke over broren i Brasil. Der tok han også fram gamle etterforskningsevner. Elle sporet opp drosjen broren satt i, og fikk dokumentert at den ikke hadde bilbelter.

Det var tøffe uker for Elle og familien. Men lillebroren overlevde, og mens han begynte den lange opptreningen på Sunnaas Sykehus, drev storebror Stian opptrening på patruljehunden sin Lupus.

Fire år gamle Lupus var en dyktig patruljehund, og Elle ønsket å utvikle den videre. I februar 2006 ble den godkjent lavinehund, og duoen Elle og Lupus ble etter hvert et velkjent syn på Karmøy og omegn.

På Sunnaas kom lillebroren gradvis til hektene igjen. Han vil alltid være preget av ulykken, men for Stian Elle var det viktigste at lillebroren overlevde.

Selv var han glad for å endelig kunne jobbe som hundefører. Han likte jobben sin. Sommeren og høsten 2006 smilte livet til Elle. Så ble han rammet igjen.

Lupus hadde problemer med hjørnetennene, og måtte opereres. Han ble lagt i narkose på veterinærhøgskolen 4. desember 2006. Lupus våknet aldri igjen.

– Det var tragisk, sier Sølvi Elle.

– Dette er noe som kan skje, men ikke bør skje, selv om det er en viss fare forbundet med å være i narkose. Lupus var en vanvittig god hund som løste mange saker. Han var ikke bare en patruljehund, men en utrolig sosial hund og en venn for Stian. Stian tok dette veldig tungt.

Hunden fra Drammen

Å trene opp en politihund er hardt arbeid. Hardt arbeid over lang tid, uten å vite om det ligger noen belønning for jobben i den andre enden. Elle hadde allerede trent opp to hunder, hvorav den ene aldri ble godkjent og den andre døde brått og uventet, et dødsfall som preget Elle.

Vinteren 2007 sto han ved et veiskille. Elle var 46 år gammel, og mesteparten av politikarrieren var sannsynligvis allerede tilbakelagt. Han ønsket å fortsette som hundefører, men å rykke tilbake til start igjen med en valp, var ikke fristende.

– Det ville tatt altfor lang tid med en valp. Stian var ikke motivert for det, sier kona Sølvi.

Men Elle var motivert for å fortsette som hundefører. På vårparten 2007 fikk han nyss om en hundefører i Drammen som skulle slutte i politiet for å gå over i en sivil stilling.

Patruljehunden hans «Izor», en dyktig malinois på fem år, skulle selges. Elle slo til, og i mai 2017 satte han seg i bilen og kjørte de snaue 40 milene over fjellet til Østlandet. Fra Drammen tok han en liten svipptur under Oslofjorden til barndomshjemmet i Drøbak.

– Stian var litt stille, husker jeg. Mer alvorlig. Ikke helt slik han brukte å være, sier Berit Elle.

Det ble bare et kort besøk denne gangen. Elle skulle kjøre tilbake samme dag. Snart var han på vei hjem sammen med sin nye makker Izor.

Han kom aldri tilbake til Drøbak.

Den siste dagen

Det har vært en sommer på det jevne. Litt varmere enn normalen, men ikke like hett og tørt som året før. Mens turistsesongen i Haugesund drar seg mot slutten, forbereder byen og politiet seg til Sildajazz og Amandapris.

I Førre forbereder Elle seg til fødselsdag. Lørdag 4. august 2007 er det 47 år siden Elle kom til verden. Det blir ingen stor fest, ikke i år heller. Dagen markeres i en rolig sammenkomst med familie og venner.

Neste morgen våkner han opp i huset på Førre. Spiser frokost. På formiddagen tar han med seg hunden på luftetur. De rusler ned til den lokale bensinstasjonen. Elle kjøper avisen og en pakke sigaretter. Han drar hjem.

Så tar Stian Elle sitt eget liv.

En rystet politiledelse

Hvor mye motgang tåler et menneske? Hvor mange små og store livskriser kan en person håndtere? Elle etterlot seg ikke noe avskjedsbrev. Ingen forklaring. Ingen «hvorfor».

– Hadde vi bare visst det, sier Sølvi Elle.

– Jeg tror vi har grublet og snudd hver en stein alle mann alle som kjente ham. Men det blir bare spekulasjoner. Er det noe vi har oversett? Noe vi burde ha sett? Det var ingen foranledning. Jeg tenker…det må jo ha vært en akutt kortslutning der og da, og det må vi bare forholde oss til.

Selvdrapet rystet politiet helt til topps. Da politidirektør Ingelin Killengreen fikk nyheten, forhørte hun seg raskt om dette hadde noen sammenheng med Birgitte Tengs-saken.

– Det var naturlig å spørre om. Jeg fikk ikke noe klart svar, men det er klart at dette må ha vært en stor belastning for ham å stå i. Dette var en vond og vanskelig sak som gikk inn på oss alle, sier Killengreen i dag.

Sjokket var stort for alle som kjente Stian Elle. Studiekameratene hadde aldri sett for seg at en person som ham – det positive, utadvendte midtpunktet i gjengen – kunne gjøre noe sånt. Tidligere og nåværende kolleger reagerte med vantro og forferdelse.

– Det gikk sterkt innpå meg at Stian tenkte «nå klarer jeg ikke mer». Det var en tragedie, sier tidligere lensmann Torstveit.

Han har forsonet seg med at det aldri kommer et endelig svar på hvorfor Stian Elle valgte å ta sitt eget liv.

– Men jeg er sikker på at kritikken etter Birgitte Tengs-saken var en medvirkende årsak til at han gjorde det.

Den uskrevne boken

Stian Elles kollega Reidar Gaupås, var fungerende lensmann 5. august 2007. Han var ute og syklet da telefonen ringte. Gaupås husker han måtte stoppe og ringe opp igjen. Da fikk han dødsbudskapet.

– Alle går i seg selv etter en slik beskjed. Jeg hadde personalansvar for Stian på den tiden, og tenkte på om det var noe jeg burde oppfattet? Noe jeg kunne gjort for å forhindre det? Heller ikke jeg hadde fått noen signaler, sier Gaupås.

Også han tror belastningen etter Birgitte Tengs-saken var en medvirkende årsak, men at det var mange faktorer som spilte inn.

– Når begeret er fullt, skal det ikke mer til enn en dråpe før det renner over, sier Gaupås.

– Så har vi selv ansvaret for å holde begeret halvfullt. Jeg tror kanskje den positive og utadvendte måten Stian var på, gjorde sitt til at han ikke tok tilstrekkelig hensyn til seg selv. Han klarte ikke å tømme begeret, og han fikk heller ikke hjelp til det. Jeg er ikke sikker på at politiet eller Kripos den gangen hadde gode nok rutiner eller var flinke nok til å legge til rette for begertømming, fortsetter han.

Det var Gaupås som ryddet ut av kontoret til Stian Elle.

– Vi så ingen signaler i forkant, men når vi begynte å sortere og rydde i tingene hans, kunne det se ut som at Stian ikke hadde klart å legge fortiden bak seg. Kontoret bar preg av at han ikke kvittet seg med ting. Jeg fant spor fra hele karrieren hans, både dokumenter, gamle saker og notater. Stian bar nok på en stor byrde, sier Gaupås.

Det kunne se ut som om Stian Elle hadde dokumentert karrieren sin i detalj. Og kanskje lå det en hensikt bak samlingen av dokumenter. Kanskje hadde han lagt til rette for å virkelig tømme begeret sitt til siste dråpe.

– Stian hadde planer om å skrive bok, om sin rolle og sitt liv som avhører og etterforsker. Og hvor han ønsket å fortelle sin versjon av Birgitte Tengs-saken. Han sa til meg at han hadde alle notatene, e-poster og diverse han ville bruke. Stian var ikke mer konkret enn dette, men det var noe han hadde planer om å gjøre når tiden var inne, sier Sølvi Elle.

– Men han rakk aldri å begynne på boken. Stian kom dessverre aldri dit.

Livet uten storebror

Hjemme i Drøbak satt foreldrene og lillebroren til Stian Elle lamslåtte tilbake. Dødsbudskapet kom som lyn fra klar himmel. De kunne ikke tro at eldstesønnen, han som selv hadde sagt at han synes det var feigt å ta selvmord, hadde tatt sitt eget liv.

– Han var den siste personen jeg kunne tenke meg ville gjøre det. Det var helt utenkelig, sier lillebror Bård i dag.

Storebroren hadde planlagt å besøke familien i Drøbak uka etter at han døde.

– Vi gledet oss sånn. Vi hadde stelt i hagen, og lurte på hva Stian synes om det, sier moren.

Istedenfor var det familien som måtte ta den tunge veien til Haugesund. Dødsfallet, sier lillebror Bård, var og er en enorm belastning på familien. I etterkant av begravelsen har han brukt utallige timer på å forsøke å finne et svar på hvorfor storebroren tok livet sitt.

– Jeg har brukt enormt med tid på å lese om selvmord, for å forstå hva som kan ha skjedd. Jeg snakket med politidistriktet, for å høre om de kjente til at han hadde problemer. Men Stian gikk aldri til psykolog og han brukte aldri noen medikamenter, så vidt jeg har funnet ut.

Bård Elle er fortsatt bitter på at storebroren ikke fikk mer støtte i etterkant av Birgitte Tengs-saken.

– Jeg synes han fikk en ussel behandling. Og jeg tenker jo at det kan ha vært en medvirkende årsak. Det mener jeg virkelig. Hadde noen stilt opp for ham, kunne han kanskje vært i live i dag. Jeg tenker i de baner, og det står jeg for, sier han.

Dødsfallet gikk også inn på Asbjørn Rachlew. Han har tenkt mye på sin tidligere venn og kollega i årene som har gått.

– Det er vondt å tenke på at ingen utad sto opp for Stian da det stormet som verst. I lys av historien om Stian, håper jeg vi har lært. Jeg håper vi nå skjønner at vi etterforskere som regel er en del av noe større, av et system som ikke nødvendigvis er feilfritt, sier Rachlew.

Han legger til:

– Det kommer til å dukke opp tilsvarende saker igjen. La oss aldri håndtere dem slik vi gjorde det med Stian.

Siste sang for Stian

Det finnes et siste filmklipp. Dagen er fredag 10. august 2007. Himmelen er grå av skyer, men det regner ikke på Førre kirke. Inne i kirkerommet hersker en verdig stillhet.

Stian Elle ligger i en hvit kiste, drapert med blomster, i den samme kirken han giftet seg i sju år tidligere. Blomsterkransene ligger på rekke nedover midtgangen og oppe ved alteret.

På benkeradene i den 115 år gamle trekirken sitter de. Foreldrene og lillebroren Bård, kona Sølvi og de to barna. Der er barndomsvennene Jan Willy Karlsen og Kari Botten, som kjørte fra Drøbak klokka fem på morgenen og skiftet antrekk på et busstopp. Der er kompisen Jarl og samboeren.

Det er rekke på rekke med gallauniformer. Over 40 politifolk har tatt plass i kirka. Der sitter Arnfinn Sandstad fra Kripos. De tre lensmennene Dagfinn Torstveit, Aasmund Austerheim og Reidar Gaupås. Kollegene fra lensmannskontoret, hundeførere og etterforskere.

Og der, foreldrene til Birgitte Tengs.

Vi ser bøyde nakker, hvite hansker, lommetørklær. Vi ser presten, seremonimesteren. Og vi ser politimester Kaare Songstad, som reiser seg opp, går fram mot alteret. Han snur seg mot forsamlingen. Trekker pusten. Stiller spørsmålene.

– Hva var det vi ikke skjønte? Hva er det vi ikke har fått med oss?

Heller ikke han har svaret. Snart fylles kirken av solosang. Til lyden av Bjørn Eidsvågs «Eg ser», blir Stian Elle stedt til hvile.

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg,
eg vil leva med deg.

Eg ser at du e redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjer død til liv for deg,
eg gjer død til liv for deg

Eg har gjort død til liv for deg.