Syndebukken - DEL 1:
En avhører blir til (1960-1995)

Det finnes et filmklipp. Ett hvor Kripos-etterforsker Stian Elle er på vei inn i rettssalen i Karmsund herredsrett. Datoen er 5. november 1997. Under den venstre armen bærer han en bunke dokumenter. Elle går med rak rygg og hevet hode; uanfektet av pressefotografenes blitzlys.

Han er uklanderlig kledd i tiårets mote; hvit skjorte, et mønstrete, grått slips og en formløs, sort dressjakke. Ansiktsuttrykket er selvsikkert og konsentrert. Dette har han gjort før.

37-åringen er anerkjent som en av de beste etterforskerne – kanskje den aller beste – i norsk politi. Det er tre år siden han forlot voldsavsnittet i Oslo-politiet til fordel for en ettertraktet jobb hos taktisk etterforskningsavdeling ved KRIPOS – «mordkommisjonen» på folkemunne.

Elle hadde ikke vært lenge i prestisjejobben da 17-åringen Birgitte Tengs ble funnet voldtatt og drept på Karmøy i mai 1995. Etter at etterforskningen gikk i stå, bunken ble snudd og 17-åringens fetter sto alene igjen i søkelyset, var det Elle som skulle foreta avhøret. Det var en selvfølge. Han var jo den beste avhøreren Kripos hadde.

Nå skal Elle fortelle retten hvordan han fikk fetteren til å tilstå drapet.

TV2 filmer Elle på vei inn i rettssalen. Han virker fullstendig uberørt av presseoppbudet. I et brøkdels sekund flakker likevel blikket hans, og Elle ser rett inn i filmkameraet.

Er det et øyeblikks usikkerhet? Et nervøst glimt? Aner han allerede nå hva som kommer til å skje?

En sorgløs barndom

Stian Elle kom til verden 4. august 1960, som den eldste av to brødre. Han vokste opp i utkanten av 1960- og 1970-tallets Drøbak, sammen med lillebroren Bård, og foreldrene Gunnar og Berit. Det var en trygg og god tid i et lite lokalsamfunn hvor alle kjente alle.

– Vi har alltid vært en sammensveiset familie. Vi hadde det bra sammen, sier Berit Elle.

87-åringen minnes de sommerlige sykkelturene til stranda på Filtvedt. Storebror Stian som stolt fikk sitte på bagasjebrettet på mammas sykkel. Et nøysomt og enkelt liv. De to sønnene som bar inn vann i tilitersdunker på hyttetur.

– Stian var en omtenksom og ansvarsfull storebror. Han passet alltid på Bård, sier hun.

Fortsatt bor hun i huset i Skogroveien der sønnene vokste opp. I dag er tomtene små og boligene mange i nabolaget som for 50 år siden var landlig og åpent. Holterteigen var en liten utpost; et eget lite samfunn en snau kilometer fra Drøbak sentrum.

– Vi hadde en grend for oss selv, mimrer Jan Willy Karlsen.

Han vokste opp i – og overtok senere – nabohuset til Berit Elle. Karlsen og Elle-brødrene ble en naturlig del av «Holterteigen-gjengen», bestående av gutter og jenter som bodde i området. De løp rundt og lekte sammen hver eneste dag.

– Vi passet på hverandre. De eldre passet på de yngre. Når Stians tur kom, var han flink til å ta vare på de yngre barna han også. Han var en naturlig del av gjengen, sier Karlsen.

Slik var han alltid, ifølge mamma.

– En mor vil jo aldri si noe negativt om sitt barn, smiler hun.

– Men Stian var så lett å like. Så enkel å prate med. Det var lett for ham å gli inn i de fleste situasjoner.

Klassens midtpunkt

På skolen gjorde Elle akkurat det. Han passet inn. Faglig var han en gjennomsnittselev, men sosialt var han en av dem som bidro til et godt klassemiljø. En med glimt i øyet, som alltid var til å stole på.

Klassekamerat Kari Botten Karlsen, som senere giftet seg med Elles nabo Jan Willy, husker sjuåringen som satt på andre rad i A-klassen på Sogsti skole i Drøbak. Han som etter hvert begynte å gå med lang frakk og hørte på David Bowie.

– Han var en fin gutt; morsom og med herlig humor. Stian var snill og god. Han oppførte seg ordentlig, var rettskaffen. Det var ikke noen overraskelse at han ble politi, sier hun.

Ektemannen Jan Willy minnes det samme.

– Det groveste Stian noen gang gjorde, var å gå på epleslang.

Rettferdighetssansen sto sterkt hos Drøbak-gutten. Elle var ikke redd for å si ifra, og han var flink til å snakke for seg. De naturlige talegavene var kanskje Elles største begavelse. «Putt på en femmer, så prater jeg», sa han en gang spøkefullt til moren.

– Hadde han ikke blitt politimann, kunne han blitt sandselger i Sahara, sier Jan Willy Karlsen.

Valget falt på politiyrket, etter at Elle som 20-åring ikke kom inn på befalsskolen på Oscarsborg. Høsten 1980 begynte han som aspirant i Oslo-politiet. Da Elle neste høst begynte i klasse Q på Politiskolen, var han en av de aller yngste i klassen. Elle satt på bakerste rad, rett ved siden av Vegar Martinsen. De to var født på samme dag, og ble kjent allerede under aspirantperioden året i forveien.

– Jeg kjente ham godt. Vi var gode kamerater på skolen. Stian var verdens mest positive type, og et sosialt samlingspunkt, sier Martinsen.

Studentgjengen de var en del av, hang mye sammen på fritiden. Det er over 35 år siden de møttes, men Martinsen husker fortsatt kompisen fra studiedagene. Andre klassekamerater forteller om en pliktoppfyllende politistudent. En som var ryddig. Likandes. Dannet og oppegående. Lett å omgås. Elle huskes som en seriøs student.

– Stian var faglig god, men ikke slik at han utmerket seg spesielt. Men han var veldig dedikert og arbeidsom. En pertentlig og fin type, litt «vestkantgutt». Og veldig lett å like, sier Martinsen.

Gatelangs i Oslo

Det finnes et annet filmklipp. Oslos gater er mørke; en uniformert Volvo 240 går nesten i ett med fortauet den står parkert langs. På den andre siden av fortauet skimtes flere personer. Mens fokuset sakte flyttes mot dem, høres stemmer.

«Få høre hva som har skjedd med deg.»

Mannsstemmen er behagelig og imøtekommende. I filmklippet står to menn i forgrunnen; bak dem sitter en uniformert polititjenestemann på huk foran en fortvilet kvinne med hvite klær. Kvinnen hulker.

«Vil du sitte og lytte litt på meg?»

«Ja da, jeg skal høre jeg. Fortell da.»

Politioverkonstabel Stian Elle lytter tålmodig på kvinnens usammenhengende forklaring. Forsikrer henne om at hun kommer til å få hjelp. Hele tiden sitter han på huk foran henne og holder henne forsiktig i armen.

Det er vinteren 1987, og kvinnen sitter tynnkledd i en snøfonn. Vennlig, men bestemt, forklarer Elle at de vil kontakte legevakten slik at hun kan få hjelp.

«De har mye bedre tid til å prate med deg enn vi dessverre har nå. For det første kan du få deg litt varme der nede, så kan du få noen som kan prate med deg, som kan hjelpe deg.»

Sekvensen er fire minutter lang. Mens rolig taffeljazz overtar lydbildet, klippes det til siste scene; Elle og makkeren sitter inne i politibilen, blinker seg ut, kjører nedover gata og blir borte.

I baksetet sitter den hvitkledde kvinnen.

Den tause greven

– Akkurat sånn kjenner jeg Stian. Den siste scenen, hvor han hjelper kvinnen på bussholdeplassen sier så mye om Stian. Han var en trøstende omsorgsperson; veldig lyttende. Og han hadde en behagelig stemme, og ble lyttet til. Det synes jeg kommer godt fram der.

Det sier Geir-Anders Helbostad, Elles makker i NRK-dokumentaren «Et bilde av natten», som klippet er hentet fra. Helbostad jobbet mye sammen med Elle på midten av 1980-tallet. Først som aspirant, deretter som makker på fjerde divisjon på Grønland politistasjon.

– Det hendte vi var litt «good cop, bad cop» når vi kjørte sammen. Stian var alltid «good cop», smiler Helbostad.

De mistet kontakten etter at Elle begynte på voldsavsnittet og Helbostad dro tilbake til hjembyen Trondheim på slutten av 1980-tallet.

– Jeg møtte ham bare én gang etter det. Men jeg har ikke noe ufordelaktig å si om Stian. Han var alltid omtenksom. En galant og høflig type, og god på small talk. Det var alltid Stian som fikk folk til å snakke.

Elles interesse for etterforskning og avhør økte under tiden på Grønland politistasjon. Da sjansen bød seg, begynte han på voldsavsnittet i Oslo politidistrikt i 1989.

– Jeg jobbet mange år sammen med Stian. Han var en utrolig flink politimann. Lojal, og veldig opptatt av kvalitet i arbeidet sitt, sier Knut Nysæter.

Nysæter kom til voldsavsnittet i 1992, og havnet etter hvert inn i den såkalte «kirkebranngruppa» sammen med blant annet Elle. De to var hovedetterforskere i saken mot Varg Vikernes, bedre kjent som «Greven».

Ifølge Bergensavisen var det «en fin tone mellom etterforsker Stian Elle og den kirkebrannsiktede bergenseren» i avhøret. Det stemte ikke helt. Vikernes var den første – sannsynligvis også eneste – personen som Elle ikke fikk til å prate eller forklare seg.

– Han sa ikke et ord til politiet, sier Nysæter.

«Greven» måtte like fullt gi tapt for lovens lange arm. I et avhør med Elle åpnet en av Vikernes’ barndomsvenner seg opp, og tystet på kompisen.

– Vi brukte den gang tradisjonelle «politiskolemetoder» under avhør. Først forklaring, så inn i detaljene og så snakket vi om bevis i saken. Vi bygget opp saken bit for bit, og hadde en åpenbar, klar spørsmålsdisposisjon under avhørene, sier Nysæter.

Han satt i avhør sammen med Elle flere ganger.

– Stian var ryddig, metodisk og kvalitetsbevisst som avhører. Han holdt roen hele tiden, og var verdigheten selv. Mitt inntrykk er at avhørene han gjorde var solide og gode, og til eksempler for andre.

I løpet av de tre årene Nysæter og Elle jobbet sammen på voldsavsnittet, var de også involvert i etterforskningen av attentatforsøket mot forlegger William Nygaard i oktober 1993.

– Jeg og Stian avhørte både Nygaard selv og hovedvitnet, som hadde sett de antatte attentatmennene. Stian var profesjonell uansett hvem han avhørte. Han forskjellsbehandlet aldri, sier Nysæter.

Det var bare Nysæter som fikk være med på hele etterforskningen. Elles ambisjoner strakk seg lengre enn voldsavsnittet. Han ville til Kripos.

– Det var hans høyeste ønske i karrieren.

Muligheten bød seg i 1995. Da fikk Elle arbeidsplassen han aller mest ønsket seg: «Mordavsnittet» hos Kripos.

Et avgjørende avhør

Noen år tidligere, våren 1992, gikk den ambisiøse polititjenestemannen Asbjørn Rachlew ut av Politiskolen. Han visste ikke da hvilken innflytelse han kom til å få på norsk politi, men han var raskt klar over hva han ville: 23-åringen skulle bli drapsetterforsker. Allerede i 1993 fikk han jobb som etterforsker på Sentrum politistasjon i Oslo.

Tilfeldighetene ville det slik at Norge ble rammet av en rekke kirkebranner akkurat da. Det ble bestemt at politiet trengte en nasjonal innsatsgruppe styrt av Oslo-politiet, og slik ble kirkebranngruppa født. Gjennom datidens hospiteringsordning fikk Rachlew etter hvert innpass.

– De trengte etterforskere som var motiverte og villige. Jeg var sterkt motivert, for jeg skulle bli flink. Det var der jeg første gang kom i kontakt med Stian, sier Rachlew.

Høsten 1993 dro et lag med etterforskere fra kirkebranngruppa til Sarpsborg, for å etterforske en brann i metodistkirken i byen natt til første juledag året før. Elle og Rachlew var en del av dem.

– Jeg husker veldig godt at det var et litt machopreget miljø. Og jeg var jo veldig ung. Som rykende fersk «rookie» var det lov å kødde litt med meg, men Stian hadde ikke den holdningen i det hele tatt. Jeg følte at han respekterte meg med en gang, forteller Rachlew.

Etter noen uker i Sarpsborg, hadde gruppen sentrert seg inn mot en hypotese om hvordan denne brannen ble påtent. De hadde en mistenkt.

– Da skjedde det noe. Plutselig var ikke Stian med på vanlige vitneavhør lenger. Han skulle bare konsentrere seg om å forberede avhøret av den mistenkte. Dette var helt nytt for meg; for vi hadde mye å gjøre, men plutselig ble Stian bare trukket ut, sier Rachlew.

Så forsto han det.

– Det avhøret som Stian skulle gjennomføre, skulle være et avgjørende avhør. Han var håndplukket til det. Allerede da han jobbet i Oslo-politiet var han anerkjent som den beste av oss.

I kirkebranngruppa fikk Rachlew se hvordan Elle jobbet. På et tidspunkt fikk den unge politietterforskeren beskjed om at han «fikk lov» til å bli med sin erfarne kollega inn i et avhør, for å se hvordan han jobbet.

– Det var veldig uvanlig på den tida å få lov til å «sitte inn» i avhøret. Men her fikk jeg, i opplæringsøyemed, lov til å se hvordan det skulle gjøres. Jeg var veldig fornøyd, minnes Rachlew.

På den tiden var Elle en inspirasjonskilde for den ni år yngre Rachlew.

– Ja, det må man kunne si. Stian var jo en som ville bli flink. Han var en som ville ha interessante oppgaver. Og på den tiden var det ikke noe som hadde høyere prestisje enn å avhøre mistenkte i alvorlige straffesaker. Stian ønsket denne sentrale rollen, og det skjønner jeg godt.

– Du også?

– Å ja. Helt klart. Jeg ville bli som ham.

Erfaringsbasert etterforskning

Dette var midten av 1990-tallet, i en tid hvor akademiseringen av politiutdanningen fortsatt var i startfasen. Politiskolen hadde blitt til Politihøgskolen, men ennå var opplæringen i avhørsmetodikk i beste fall ustrukturert – både under utdanningen og i etaten.

Utdanningen besto i hovedsak av informasjon om hvordan formalitetene rundt politiavhør skulle legges opp. Opplæringen i den faktiske gjennomføringen av intervjuene, i avhørsmetodikken og samtalen med de avhørte, var ikke satt i system.

– Det var slik det var på den tiden. Vi hadde ingen opplæring i avhørsteknikker, og det betød at det ikke var noen sentral metodikk. Dette var rett og slett erfaringsbasert, sier Rachlew.

Den avhørsmetodikken han lærte som ung etterforsker på 1990-tallet, fikk han gjennom å prate med og observere erfarne kolleger. Praktiske øvelser fantes ikke, og det var i reelle avhørssituasjoner han kunne trene inn og utvikle ulike avhørsteknikker.

Slik også Elle gjorde det da han var fersk polititjenestemann noen år tidligere.

I Oslo-politiet på 1980- og 1990-tallet, måtte riktignok alle ferske polititjenestemenn hospitere på avsnitt 22; det såkalte opplæringsavsnittet. Alle etterforskerne i Oslo-politiet var innom «22» før de gikk ut i ordinær jobb, men opplæringen var begrenset.

– Det bygde på prinsippet «følg regelboka». At man hadde kjennskap til straffeprosessloven og påtaleinstruksen, var det viktigste, så kom rutiner og erfaringslæring som nummer to. Når det kom til avhørsmetodikk, var det ikke snakk om noe annet enn erfaringslæring. Den gangen hadde vi kompetansebevis for skyting, utrykningskjøring og andre mer praktiske politioppgaver, men ikke på etterforskning og avhør. Heldigvis har dette kommet mer i fokus etter hvert. Vi etterspurte dette, men under min og Stian sin tid var det ikke et tema. Vi jobbet ut ifra de kriteriene som var gitt av erfarne politiveiledere, sier Elles kollega fra voldsavsnittet, Knut Nysæter.

De uformelle samtalene

Mangelen på enhetlig opplæring i avhørsmetodikk, gjorde at nyutdannede politifolk nesten utelukkende støttet seg på erfaringene fra eldre kolleger. I praksis ble dermed ansvaret for videreføringen og videreutviklingen av avhørsfaget, lagt på enkeltpersoners skuldre.

To enkeltpersoner som tok ansvaret på største alvor, var politiavdelingssjefene Halvard Tømta og Leif A. Lier, som i 1986 holdt foredrag om sine erfaringer som etterforskere gjennom mange år.

Det hører med til historien at Lier få år senere ble seksjonssjef for etterforskningsseksjonen i Oslo-politiet, med ansvar også for voldsavsnittet. I flere år var han Elles sjef, og Elle så opp til Lier.

– Stian var en veldig «Leif A. Lier-mann». Den gangen var han en legende og politileder som mange så opp til, sier Nysæter.

Lier og Tømtas foredrag dannet grunnlaget for artikkelen «Avhørsteknikk» i Politibladet fra 1987; en av de første skriftlige beskrivelsene av norsk politis avhørsmetodikk. Utgangspunktet deres var avhør av mistenkte eller siktede, som erfaringsmessig er «de vanskeligste avhør».

– Sånn var det i Norge, akkurat som det var i England ti år tidligere. Det var avhør av mistenkte som var «ekte politiarbeid». Avhør av fornærmede og vitner, det gjorde man fordi man måtte, sier Rachlew.

Da han gikk ut av Politiskolen i 1992, var det denne artikkelen han fikk utdelt som litteratur om fagfeltet. Artikkelen beskriver «den perfekte avhører» som «en person som inngir tillit», og understreker at «noe må være medfødt for at man skal bli virkelig god som avhører». Den forteller hvor viktig det er for avhøreren å «motivere» seg til avhøret, «slik at vi ikke lar oss lure, og at vi opprettholder en fast tro på at vi har gjerningsmannen foran oss».

Først – før det egentlige avhøret begynner – burde avhørerne imidlertid begynne med en uformell samtale, for å skape tillit og fortrolighet mellom avhøreren og den som avhøres, og for å få vedkommende til å «slappe av». Varigheten av disse uformelle samtalene, måtte den enkelte avhører vurdere selv, men artikkelforfatterne viser til et avhør hvor samtalene varte i åtte timer, uten at dette ble kritisert i Lagmannsretten.

Først etter at de uformelle samtalene var avsluttet, skulle avhøreren opplyse om siktedes rettigheter; som at vedkommende ikke behøvde å si noe til politiet. Innholdet i den uformelle samtalen skulle heller ikke dokumenteres i avhørsprotokollen – med mindre det var interessant for saken.

De hemmelige notatene

Avhøret, skriver Tømta og Lier, burde foretas et sted hvor avhøreren føler seg komfortabel og den avhørte «ikke føler seg trygg». I store og alvorlige saker burde avhøret «påbegynnes etter ordinær arbeidstid», fordi man utover «kvelden og natten har god tid, og det skapes en stemning som er en viktig ramme rundt avhøret». Denne stemningen var det gjerne lettere å oppnå om det kun var to personer til stede: Avhøreren og den mistenkte.

De understreker også at avhøreren «ikke må vise forakt for hverken gjerningsmannen eller handlingen».

«Vennlighet og omtanke» i slike situasjoner vil gjøre at han får tiltro til deg, og han vil få lettere for å fortelle sannheten», skriver de.

– Det å fremstille deg som mistenktes beste venn. Å ha som mål å bli den eneste den mistenkte støtter seg til. Slik fungerte regimet i praksis. Det var slik Arne Treholt ble avhørt. Og disse triksene gikk i arv, forklarer Rachlew.

Senere, interne – og hemmeligstemplede – notater om avhørsteknikk fra 1990-tallet, viser hvordan metodene har blitt med videre. Også der beskrives verdien av uformelle samtaler og viktigheten av å skape tillit og fortrolighet; om å komme «under huden på siktede – uten at vedkommende synes dette er ubehagelig».

Et slikt notat fra 1995, anbefaler avhøreren å «benytte anledningen» dersom den siktede blir nedbrutt. «Kontakten blir sterkere, og det riktige øyeblikket for en tilståelse kan nærme seg», dersom avhøreren flytter seg nærmere eller gir en forsiktig berøring. I notatet beskrives det hvordan avhøreren kan få «god effekt» av å trekke fram siktedes nærmeste familie og «spille på siktedes samvittighet overfor disse».

– Disse notatene ble videreutviklet av de beste og mest ambisiøse avhørerne. Det er den samme tenkningen, en systemtenkning, formulert av ulike personer. I notatene ser man at tenkningen og metodene har blitt raffinert, sier Rachlew.

Elle tok ansvar

Det var med denne ballasten at Elle gikk inn i Kripos i 1995. Dette var et naturlig skritt opp for 34-åringen, som hadde et godt faglig rennommé fra tiden på voldsavsnittet i Oslo; et rennommé som også hadde nådd Kripos.

– Stian hadde et godt rykte, spesielt som avhører, sier Arnfinn Sandstad.

Sandstad jobbet som etterforskningsleder på etterforskningsavdelingen hos Kripos på den tiden.

– Vi som var ute og bisto, oppfordret i noen sammenhenger kolleger vi visste var dyktige, til å søke. Og vi ønsket at Stian skulle begynne hos oss, sier Sandstad.

Da sjansen bød seg, søkte Elle på en ledig stilling i «mordkommisjonen». Nåløyet var trangt, men Elle ville gjennom og Kripos ville ha ham. Han fikk jobben, og innfridde raskt forventningene.

– Ja, absolutt. Stian gjorde en god jobb. Han var en dyktig og grundig etterforsker, og jobbet godt i team. Jeg husker en sak der vi jobbet sammen, det var i etterforskningen av seksuelle overgrep på Sunnmøre. Stian var jo veldig sosial, og han gikk godt sammen med alle i teamet. Også de lokale. Han var deltakende og viste medfølelser og empati i mange sammenhenger. Stian fikk veldig lett kontakt med folk, og det tror jeg også gjaldt i avhørssituasjoner, sier Sandstad.

Hos Kripos ble han i hovedsak brukt som avhører, nettopp fordi han var så god til det. Men Elle ville fortsatt bli bedre. Han ville videreutvikle seg som avhører, og han var veldig opptatt av å perfeksjonere avhørsfaget.

Ennå hadde hverken Politihøgskolen, Riksadvokaten, Justisdepartementet eller Kripos påtatt seg ansvaret for å systematisere eller utvikle fagfeltet. Det ansvaret var fortsatt overlatt til engasjerte enkeltpersoner.

Snart var Stian Elle ansvarlig for Kripos’ interne notat om politiets avhørsteknikk.

LES VIDERE: SYNDEBUKKEN - DEL 2: DRAPET SOM ENDRET ALT