Overivrig ryddegutt

I forrige nummer av Politiforum forteller tidligere Kripos-leder Ola Thune om hvordan førstebetjent Stian Elle ble ofret i kjølvannet av Birgitte Tengs-saken. Det var Elle som, vinteren 1997, avhørte Birgittes siktede fetter.

Etter tre uker i isolasjon og 120 timer i avhør tilsto fetteren et drap han ikke husket å ha begått. Tilståelsen ble senere trukket tilbake. Fetteren ble først dømt i Karmsund herredsrett, deretter frikjent av Gulating lagmannsrett.

Måten den såkalte tilståelsen ble til, er senere sterkt kritisert. Thunes frustrasjon over behandlingen av Elle er til å forstå.

Viktig kritikk

Elle var sympatisk og flink med mennesker. Han ble omtalt som en «go-to-man», en man gikk til om man sto fast i avhør av siktede. Fallet fra å være en betrodd og respektert avhører til ikke å være det, må ha vært brutalt.

LES OGSÅ: Syndebukken – DEL 1: En avhører blir til (1960-1995)

At han ble syndebukken for alt som gikk galt i forbindelse med den katastrofale etterforskningen av drapet på den 17 år gamle Karmøy-jenta, er ikke rettferdig. Thune retter viktig kritikk mot påtaleansvarlig, statsadvokat og riksadvokat. Han snakker om ansvarsfraskrivelse.

Men i sin iver etter å renvaske både avdøde Elle og hans nærmeste overordnede, taktisk etterforskningsleder Ståle Finsal, foretar Thune selv en oppsiktsvekkende ansvarsfraskrivelse av Kripos og etatens utilbørlige avhørsmetoder, brukt for å presse frem en tilståelse fra en ung, sårbar 19 år gammel gutt.

«I den grad avhørene har vært i strid med regelverket eller på annen måte utilbørlige, så er det neppe Elle eller Finsal, som kun hadde en bistandsrolle, underlagt den stedlige politimester og påtalemyndigheten, som var ansvarlige», sier Thune.

Dette er å pulverisere Kripos sitt ansvar.

Elles dagbok

Det er Finsal som styrer etterforskningen av drapet på Birgitte. Det er Finsal og Elle som planlegger og utfører avhørene av Birgittes fetter. Det er Kripos, som gjennom sin ekspertise, er betrodd oppgaven med å løse drapsgåten.

Thune er særlig kritisk til påtaleansvarlig Gro Rossehaug. Han mener hun ødela saken ved å legge frem spesifikke detaljer fra åstedet under fengslingsmøtet, og dermed gjorde det vanskeligere senere å hevde at man ved en tilståelse hadde fått «opplysninger kun en gjerningsmann kan kjenne til».

At også Stian Elle forurenset tilståelsen, virker derimot – for Thune – ubegripelig. «Jeg legger aldri ordene i munnen på noen», sa Elle under den første rettssaken. Thune tror på Elle, for som han slår fast: «Dette var barnelærdom på Kripos».

Men allerede under ankesaken, etter at Elles dagbok var lagt frem for retten, fremkom det at Elle i svært stor grad la ord i munnen på den siktede. Elles dagbok ble svært viktig, spesielt fordi politiet ikke hadde protokollert et eneste avhør fra 9. til 25. februar.

I dagboken fremkommer det at både Elle og Finsal (som absolutt ikke skulle vært i avhørsrommet) instruerer, motiverer og bløffer fetteren. Da fetteren omsider lar seg overbevise om at han kan være drapsmannen, skriver Elle at «han ser det tragiske i sin situasjon og sier han vil erkjenne for at han skal bli trodd – men at han ikke husker».

Filmmanus

Fetteren får stikkord som «falle mot sten kan du se bort fra» og beskjed om å skrive et filmmanus der han ser det hele i fugleperspektiv. Til slutt ber Finsal om at «han» i fortellingen skal byttes ut med «jeg».

At Finsal ellers, ifølge Politiforum, skal ha ønsket at avhørene skulle tas opp på bånd, er helt nytt for meg. Det fremstår som etterrasjonalisering sett i lys av manglende vilje til ellers å protokollere.

Kripos’ Cold Case-gruppe og Sør-Vest politidistrikt, som nå etterforsker drapet på nytt, har erklært tilståelsen verdiløs. I min bok «Hvem drepte Birgitte Tengs?» (2015) lister jeg opp en rekke funn på både offer og åsted som i ulik grad fraviker fra den såkalte tilståelsen.

Jeg støtter Thune i at det aldri skulle vært tatt ut tiltale mot Birgittes fetter. Men vel så viktig: han skulle heller aldri vært siktet. Dommeren i fengslingsmøtet skal senere ha uttalt at politiet hadde en tynn sak.

Synd han lot tvilen komme politiet til gode.

LES OGSÅ: Hvor mye kritikk skal et menneske tåle?