Sekundærtraumer og utbrenthet

I tillegg til å være håndhevere av loven er vi er også omsorgsgivere i akuttfaser. Vi er hjelpere, lyttere, trøstere og rådgivere. Når verden rundt et menneske er i ferd med å rakne, da står vi der: Klippen som kan hende er det eneste stabile og trygge en person som står i en krise har å forholde seg til.

Sekundærtraumatisering er et begrep som ofte blir forvekslet med utbrenthet. De er like, men samtidig forskjellige. Utbrenthet kan komme av en langvarig, arbeidsrelatert stressituasjon som kan gi fysiske og psykiske symptomer i form av følelsesmessig utmattelse, distansering og redusert personlig yteevne. Sekundærtraumatisering kan komme raskere og beskriver noe som skjer for eksempel i en person som jobber med traumatiserte mennesker.

Vær bevisst

En polititjenesteperson som sitter i samtale med en som har vært utsatt for noe traumatiserende kan oppleve reaksjoner som om han/hun hadde erfart hendelsen selv. Traumeopplevelser kan igjen føre til unngåelsesatferd, som er med på å forsterke redselen for noe.

For eksempel kan en polititjenesteperson som har snakket med en som har vært utsatt for en voldsom bilulykke, selv kjenne på ubehag når han eller hun senere kjører bil. Dette kan igjen føre til at man kvier seg for å kjøre, uten å selv forstå helt hvorfor.

Vi i politiet skal være oss ganske bevisst begge disse tilstandene. Eksisterer de samtidig, fungerer de som brensel for hverandre og kan etterhvert bli vanskelige å håndtere. En blanding av utbrenthet og sekundærtraumatisering kan gjøre seg gjeldende når man gang på gang hører detaljerte beskrivelser av tragedier og grusomheter.

Påfølgende symptomer hos lytteren kan være problemer med hukommelsen, vansker med å konsentrere seg, irritabilitet, følelse av nummenhet, redusert selvfølelse, depresjon og angst. Som polititjenesteperson kan man også kjenne en påtrengende følelse av håpløshet og at man skammer seg over symptomene man har. Vi skal jo tåle så mye.

Gjenkjenn mekanismene

Å få en reaksjon hvis belastningen blir stor nok betyr ikke at man er svak, eller at man har valgt feil yrke; det betyr at du er et menneske. Hvis du gjenkjenner noe av dette i deg selv, utfordre deg til å strekke ut en hånd og be om å få snakke med noen. Gjerne en kollega du har god tiltro til. Snakk med din nærmeste leder og si at du trenger at arbeidsgiver tar i et tak sammen med deg nå. Gå i dialog med sjefen din for å sammen finne en måte å stanse den negative spiralen på.

Det er lettere sagt enn gjort, si? Helt enig. Men om man vet å gjenkjenne disse mekanismene, har man et lite forsprang og muligheten til å iverksette tiltak før det blir for tungt.

Vær åpen om at du synes det ser ut som om kollegaen din er mindre «gnisten» enn før, og spør om dine antakelser stemmer. I beste fall tar du feil, og så har du om ikke annet vist at du ser en kollega. Det å føle at en blir sett kan være en magisk forebygger.