POLITISINNET
Slik håndterer du «Din indre Max»
Mennesker har en naturlig trang til å evaluere seg selv etter ulike hendelser, både små og store. Slik kan vi lære av våre opplevelser og bli bedre rustet til å håndtere lignende hendelser. Utfordringen er om man blir for hard mot seg selv og ikke klarer å slutte med selvkritikken.
Publisert
Jeg har lyst til å fortelle deg om Kristoffer og bestevennen hans Max. Da Kristoffer var liten var Max med ham hele tiden. De var så å si helt uatskillelige. Max var alltid klok og kom med gode råd og trøstende ord i alle mulige situasjoner.
Hjemme hos Kristoffer sa pappa at han ikke måtte være så sutrete hele tiden. «Gutter gråter ikke», sa pappa ofte. Max rådet ham til å ikke vise pappa at han var lei seg. Det var jo ikke smart å gjøre pappa sint. «Det er bra at jeg har bestevennen min», tenkte Kristoffer.
Etter hvert som Kristoffer og Max ble eldre, endret Max seg. Han kunne finne på å si at Kristoffer faktisk er ganske håpløs og burde slutte å tro at han er noe. Ifølge Max var ikke Kristoffer like god som de andre. Noen ganger sa Max rett ut at han syntes at Kristoffer var en idiot, særlig når Kristoffer ikke fikk til noe han prøvde på. Max fikk Kristoffer til å tvile på seg selv.
En indre kritiker
Du har kanskje allerede skjønt det, men Max er egentlig en stemme inne i hodet til Kristoffer. Han er Kristoffers følelsessystem. Følelsene våre, dersom de har fått anledning til å utvikle seg på en god måte, fungerer som et indre kompass. De forteller oss hvilke behov vi har i ulike situasjoner og hva vi bør gjøre for å imøtekomme disse behovene.
Da Kristoffer var mindre sørget Max for at Kristoffer tilpasset seg omgivelsene sine, slik at han ikke kom ut for ubehagelige situasjoner. Hjemme kjente han på et ubehag over farens sinne når han var lei seg, og sørget derfor for å alltid undertrykke følelsene sine. Max sørget for at Kristoffer var trygg der og da, men det hadde en bakside.
Ettersom Kristoffer ikke fikk anledning til å utvikle sitt kompassystem på en god måte som liten, begynte Max å jobbe mot Kristoffer istedenfor på lag med ham. Max ble Kristoffers indre kritiker.
Flere kjennetegn
I og med at vi politifolk ofte må handle raskt og ta beslutninger på sparket, tror jeg det er naturlig at vi noen ganger kan bli for harde i vår selvevaluering. Vi kverner i ettertid på hva vi kunne eller burde ha gjort bedre, uten å ta hensyn til kontekst og ytre omstendigheter. Det er veldig normalt å skylde på menneskelige/personlige faktorer når vi leter etter årsaker til en hendelse.
Som politifolk kan vi øve oss på å se mer helhetlig på det vi har vært gjennom, og dermed unngå å bare trekke inn egne personlige faktorer. Dersom vi ikke kommer oss ut av en slik devaluerende mølle, kan det i ytterste konsekvens føre til at vi ved senere anledninger opplever handlingslammelse – noe vi alle skjønner ikke er spesielt gunstig.
Ved å huske på at Max også kan snakkes til, kan vi sørge for at han ikke får lov til å ta for mye plass. Han har veldig godt av å bli irettesatt dersom han blir for krass mot deg. Fortell ham gjerne direkte at du ikke finner deg i å bli snakket til på en slik negativ måte.
Vi kan altså med fordel øve oss på å være oppmerksom på hvordan vi snakker til oss selv. Forsøk å vær din egen beste venn i stedet for din hardeste kritiker. Heier du på deg selv istedenfor å snakke deg selv ned, tror jeg du får det bedre med deg selv.
Og en som har det godt med seg selv er bedre rustet til å ta de gode avgjørelsene.
