Taushetsplikt og åpenhet om belastninger i jobben overfor dine nærmeste

At man går og tenker på hva man har vært vitne til og ofte ser for seg deler av hendelsen om igjen i sitt eget hode, er kroppens naturlige måte å prosessere informasjonen og inntrykkene vi har blitt eksponert for.

Bildene og tankeprosessene avtar som oftest etter ikke så lenge, så fremt de har fått tid og plass til å bli prosessert naturlig.

Dersom man bevisst eller ubevisst undertrykker minnene av det man har sett og hørt, ved for eksempel å alltid skynde seg med å gjøre noe for å distrahere seg selv når man kjenner at inntrykkene begynner å gjøre seg gjeldene, tror jeg at man gir dem mer kraft og – paradoksalt nok – mer oppmerksomhet enn de faktisk fortjener.

Minnene får liksom en slags ekstra styrke og betydning ved at man legger inn en stor innsats for alltid å holde dem på avstand. Følelsessystemet kan oppfatte dette som at minnene og tankene antakeligvis er av stor betydning, i og med at kropp og hjerne jobber så hardt når de gjør seg gjeldende.

Dette kan føre til at det samme systemet velger å lagre det i minnebanken slik at det ikke blir borte.

Trollet i lyset

For at man skal kunne ufarliggjøre slike påtrengende minner og tanker, er det ofte lurt å forsøke å observere dem når de kommer og gi dem litt plass. Hensikten er selvfølgelig ikke at man skal dyrke tankene og bildene og la seg slukes av dem, men mer det at de skal tillates å komme når de kommer.

At man observerer de litt på avstand og sier til seg selv at man vet hvorfor de kommer på besøk og at dette er helt naturlig.

På denne måten kan det bli litt sånn som trollet som tas frem i lyset – det vil sprekke til slutt. Minnene føler seg kanskje ikke like betydningsfulle lenger, og vil enklere kunne kjenne sin egen besøkelsestid.

En slik prosess er gjerne enklere dersom man har noen man kan snakke med om hva som foregår. For eksempel en samboer eller ektefelle, et familiemedlem eller en god venn.

Våre nærmeste merker antakeligvis også ganske raskt på oss dersom det er noe vi går og bærer på etter en vakt, og de kan naturlig nok begynne å spørre om hva som står på.

Taushetsplikten

Utfordringen vi politifolk kan møte på i så måte, er vår taushetsplikt. For å styrke den emosjonelle prosessen er det gjerne viktig å få anledning til å snakke helt fritt uten å måtte bruke noe kapasitet på å veie sine ord, for ikke å bryte en lovpålagt taushetsplikt.

I tilfeller som dette, bør man forsøke å finne frem til en slags mellomting. Du kan på forhånd med fordel si til den du snakker med at det er ikke alt du kan gå i detalj om, og at du ber om forståelse for det, samtidig som du forsøker å sette ord på hva du har opplevd og hvilke følelser dette har gitt i deg.

Dette kan føre til at din nærmeste føler seg inkludert, og kan få avkreftet eventuelle mistanker om at din endrede væremåte har noe med den andre å gjøre, samt at du får ventilert deg sammen med en person du stoler på og er glad i.

Dersom du kjenner at det i tillegg hadde vært godt å få lov til å snakke helt fritt uten å tenke på taushetsplikten kan det være fint å inkludere makkeren din, nærmeste leder eller helsepersonell.

Det viktigste er at du ikke blir gående alene med tankene dine for lenge.