I flere drapssaker de siste årene har vi sett eksempler på at døde personer siktes for drap. I noen av sakene er flere mennesker drept i samme hendelse av et nærstående familiemedlem, hvor de pårørende og lokalsamfunnet er sterkt berørt og sakene får stor oppmerksomhet i mediene.

I de aktuelle sakene har alle vært døde da politiet ankom, mens spor på åstedet og øvrig informasjon tidlig viser at hovedhypotesen er drap/selvdrap – altså at ingen andre enn de døde på åstedet har vært involvert.

Disse sakene reiser følgende spørsmål:

1. Kan den døde gjerningspersonen siktes?

2. Betyr det i tilfelle noe?

Siktetbegrepet

Straffeprosessloven har i dag ingen legaldefinisjon verken av «mistenkt» eller «siktet». Straffeprosessutvalget redegjør i 2016 for begrepene og påpeker at «siktet» brukes i omkring 150 paragrafer uten at begrepet hverken er entydig eller klart.

Vilkårene for når mistenkte blir siktet reguleres i straffeprosessloven § 82, ved at påtalemyndigheten erklærer ham for siktet, forfølgning mot ham er innledet ved retten eller det er besluttet eller foretatt tvangsmidler rettet mot ham. Formkrav til en siktelse finnes ikke i loven.

Ikke all bruk av tvangsmidler genererer siktetstatus. Dette fordi formålet med tvangsmidlet er avgjørende og da må etterforskningen være rettet mot ham for at siktetstatus inntrer. Det vil som regel alltid være tilfelle ved pågripelse og fengsling, men selvfølgelig ikke alltid ved ransaking/beslag. Et praktisk eksempel på dette er såkalt tredjemannsransaking.

Mistenkte får ikke siktetstatus dersom det besluttes skjulte tvangsmidler mot ham. Siktetstatus inntrer først ved underretningen. Kontradiksjonsretten i straffeprosessloven §92, 1 ledd, andre punktum aktiveres – siktede skal ha anledning til å forsvare seg mot de grunner mistanken beror på og anføre det som taler til hans fordel.

Stang påpeker i «Rettergangsmåten i straffesaker» i 1941 at i vår straffeprosess organiseres straffesaken som en partsprosess. Han skriver:

«Politiet kan i alle saker foreta etterforsking uten at derved noen siktes. Imidlertid kan etterforskingen drives på en slik måte at den tydelig utpeker en bestemt mistenkt som forfølgingen er rettet mot. I så fall får han partsrettigheter som siktet.»

I «Norsk straffeprosess. Samlet utgave ved Tor-Geir Myhrer» er ikke spørsmålet om statusen til en død gjerningsperson drøftet, men også her belyses selvfølgelig partsrettighetene og pliktene som følger med siktetstatus.

Siktetbegrepet er altså et partsbegrep som sier noe om rettigheter og plikter. Det forutsetter partsevne. Rettslig partsevne for fysiske personer oppstår ved fødsel og opphører ved død.

 Siktetstatus bør forbeholdes mistenkte som kan straffeforfølges og som kan utøve partsrettigheter. 

Oppnevnelse av forsvarer

I flere saker hvor gjerningspersonen var død da politiet startet etterforskning, oppnevnes forsvarer. Dette reiser både faglige og prosessuelle spørsmål.

Hvorfor oppnevnes forsvarer? Ivaretar ikke objektivitetsplikten hensynet til en død gjerningsperson? 

I etterforskningsmetodikk, retningslinjer og prosedyrer er objektivitet et hovedfokus. I praktisk etterforskning er kravet til objektivitet tilstede i ulike verktøy; for eksempel i bruken av Indicia-prosjekt generelt og i analysefunksjonen spesielt. 

Videre er objektivitetsplikten en innarbeidet holdning og mental innstilling hos etterforskere og påtalejurister.

Imidlertid er etterforskere og påtalejurister like sårbare for bias, tunnelsyn og bekreftelsesfeller som alle andre. Dermed er det gode reelle grunner til å oppnevne forsvarer. 

Advokaten vil være den profesjonelle utenforstående med distanse og kritisk blikk på politiets etterforskning.

Legger man dette til grunn, blir spørsmålet om forsvarer kan oppnevnes til en død mistenkt. «Siktede» har rett til å la seg bistå av en forsvarer etter eget valg, ifølge straffeprosessloven § 94. Imidlertid forutsetter påtaleinstruksen § 8-1 at også mistenkte har rett på forsvarer. 

Det kan anføres at siktetstatus gjør det lettere å få offentlig oppnevnt forsvarer, med henvisning til straffeprosessloven § 96 flg., men dette er ikke relevant da sakene her aldri vil komme til rettslig behandling.

«Siktede» i straffeprosessloven § 100, 2 ledd må i drap/selvdrapssakene forstås i tråd med påtaleinstruksen § 8-1, og «særlige grunner» kan da tale for at den døde mistenkte får oppnevnt offentlig forsvarer. 

Mange av hensynene bak «§100a-forsvarer»-ordningen er forøvrig relevante når mistenkte er død.

Har det betydning?

Har spørsmålet om å sikte en død mistenkt betydning? Spørsmålet har ulik betydning for politi/påtalemyndighet og pårørende. For politi/påtalemyndighet viser ovenstående at det ikke har prosessuell betydning, i den forstand at alt etterforskningsarbeid, tvangsmiddelbruk og forsvareroppnevning, kan gjøres ved bruk av mistenktstatus.

Imidlertid vil bruk av siktetstatus på en død mistenkt ha betydning for politi/påtalemyndighet i videre forstand, fordi vi da ikke utfører arbeidet vårt med tilstrekkelig presisjon.

Pårørende kan oppleve en stor ekstrabelastning både som følge av den forsterkede mistanken og skyldplasseringen de oppfatter ligger i siktetstatusen, samt en påfølgende økt medieoppmerksomhet, som igjen kan virke negativt inn på samarbeid og kommunikasjon i etterforskningen.

Her er det verdt å nevne Straffeprosessutvalgets påpekning av at media synes å ha større tilbøyelighet til å identifisere mistenkte når han er siktet. Vær Varsom-plakatens publiseringsregler legger listen meget høyt for å identifisere en død gjerningsperson i saker som jeg her fokuserer på.

Likevel har vi de siste månedene sett flere eksempler på at medier har identifisert mistenkte som har tatt sitt eget liv etter først å ha drept flere familiemedlemmer- og som er siktet, med navn og bilde.

Konklusjon

Uskyldspresumpsjonen er et grunnleggende rettsprinsipp hvor enhver skal anses uskyldig inntil skyld er bevist etter loven, jamfør artikkel 6 nummer 2 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. 

En død mistenkt vil aldri få saken behandlet i retten. Hvor enn så feil det kan oppfattes rent logisk og språklig, er en død mistenkt derfor å anse som uskyldig – i strafferettslig forstand.

Formålet med etterforskning, som beskrevet i straffeprosessloven § 226, er blant annet å skaffe beslutningsgrunnlag for påtaleavgjørelse og eventuell rettsbehandling. En annen og kanskje vanskeligere problemstilling i fortsettelsen av det jeg har tatt opp her, er derfor hvor langt etterforskningen av en død gjerningsperson skal gå når det på et tidlig tidspunkt er klart at saken aldri vil komme til retten.

Å sikte en død mistenkt har betydning både for kvaliteten på politiets- og påtalemyndighetens arbeid, og i enda større grad for pårørende og andre involverte. 

En død mistenkt bør ikke siktes. Jeg håper at Riksadvokaten kan komme med retningslinjer for å klargjøre problemstillingene.