«E30, vi mottar melding fra Siv Hansen i Krinkelkroken 2. Hennes ekssamboer står utenfor adressen og holder noe som ligner en stor kniv i hånda. Han oppfører seg truende, og melder er svært bekymra for at han skal komme seg inn. Vi hørte roping i bakgrunnen, rett før samtalen ble brutt. E30, dere er ca. fire minutter unna, og blir første enhet på stedet.»

Overnevnte sitat er hentet fra et simulert politioppdrag, hvor en politipatrulje står overfor en potensiell livstruende situasjon, preget av usikkerhet, tidspress og dynamiske omgivelser. 

Situasjonen danner grunnlaget for masteroppgaven «Faktorer som påvirker situasjonsbevissthet i politiets utrykningsenhet i krisesituasjoner», skrevet i forbindelse med mastergradsstudiet i Beredskap og kriseledelse ved Nord universitet.

Vi vil i det følgende presentere de viktigste funnene vi gjorde i vår studie av patruljemannskap tilknyttet UEH. 

Situasjonsbevissthet

Situasjonsbevissthet («situation awareness», forkortet SA) er nært knyttet til beslutningstaking og blir ofte trukket frem som en av de viktigste ferdighetene en politibetjent kan inneha. Mica Endsley definerer SA som «the perception of the elements in the environment within a volume of time and space, the comprehension of their meaning and the projection of their status in the near future». 

Det handler altså om å oppfatte hva som skjer i omgivelsene, forstå hva dette betyr i den gitte situasjonen, og hva den påregnelige utviklingen av situasjonen er i nær fremtid.

Definisjon inneholder tre mentale prosesser som bygger på hverandre. Disse blir beskrevet som:

• Nivå 1: Situasjonsoppfattelse/-persepsjon
• Nivå 2: Situasjonsforståelse
• Nivå 3: Situasjonsprediksjon

I tillegg til de tre nivåene varierer SA i takt med situasjonen, og elementene som er grunnlaget for vår forståelse må kontinuerlig oppdateres og endres.

SA-begrepet er i stadig større grad blitt en integrert del av både opplæring og oppdragsløsning i politietaten. Allikevel ser det ikke ut til at det nødvendigvis er et overordnet fokus på hva som faktisk ligger i begrepet.

Blant annet brukes situasjonsforståelse og SA som synonymer, og sammenholdt med vår anekdotiske erfaring kan det argumenteres for at politiet i for liten grad forholder seg til alle nivåene i Endsleys definisjon.

Mangelfull kommunikasjon

Våre funn viste at mangel på god og relevant kommunikasjon, både internt i patruljen og mellom taktisk og operasjonelt nivå, var en av de vesentligste faktorene som lå til hinder for etablering av SA. 

I alvorlige, tidskritiske hendelser kan uhensiktsmessig kommunikasjon utgjøre en perseptuell distraksjon. Det er ikke mengden av kommunikasjon som er viktig, men at den er relevant, presis og at den blir levert til rett tid og satt i riktig kontekst.

I studien ble dette synliggjort blant annet da vi så at en overveldende strøm av informasjon fra operasjonssentralen i stor grad påvirket deltakernes evne til persepsjon. 

Å oppfatte det som er relevant, samtidig som man klargjorde utstyr eller ikledde seg verneutstyr, viste seg å være utfordrende for flere av deltakerne. Dette førte til feil i situasjonsoppfattelsen (nivå 1), med videre følgefeil for forståelsen (nivå 2) og prediksjonen (nivå 3). 

I motsatt tilfelle så vi at deltakerne som evnet å ta kontroll over informasjonsflyten, også økte sannsynligheten for korrekt situasjonsoppfattelse.

Videre funn antydet at deltakernes persepsjon kunne nivelleres og gjøres felles, særlig ved bruk av sirkelkommunikasjon. Ved å verifisere og gjenta informasjon, økte deltakernes SA, individuelt og felles. Dette kan for enkelte fremstå som en selvfølgelighet, men ved flere gjennomføringer så vi eksempler også på det motsatte. 

Blant annet var det to patruljer som ikke delte egen oppfattelse på noe tidspunkt, og resultatene viste at de i aksjonsfasen gjorde «feil» sett opp imot våre forhåndsdefinerte «best practice»-punkter.

Mange av de feilene som gjøres i kritiske situasjoner er relatert til feil i SA, og ikke nødvendigvis til dårlig beslutningstaking. 

Dette betyr at personen tar riktige valg basert på egen oppfattelse av situasjonen, men oppfattelsen viser seg å være feil.

Feil situasjonsoppfattelse

I studien så vi ved én anledning at en deltaker trodde gjerningspersonen bodde i leiligheten til den trusselutsatte. Han fikk derfor gå inn inngangsdøren, bærende på en stor kniv, uten at det ble iverksatt tiltak for å stanse ham.

Ved et annet tilfelle brukte patruljen lang tid på å sjekke tilstanden til andre involverte, med forklaring om at de oppfattet at fornærmede hadde låst seg trygt inne.

I begge tilfellene tok altså deltakerne tilfredsstillende beslutninger, men basert på feil situasjonsoppfattelse. Dette kan sees på som klare eksempler på at intern kommunikasjon er en kvalitetssikring for delt og individuell SA.

I en teamkontekst er kommunikasjon et viktig verktøy for å koordinere innsatsen av komplementære og individuelle ferdigheter for å oppnå et mål. I høyprestasjonsteam viser forskning at behovet for eksplisitt kommunikasjon går ned når temaet blir bedre trent, øvd og koordinert til å etablere felles SA og felles mentale modeller. Dette bør ikke forstås som at fravær av verbal kommunikasjon blir et mål i seg selv.

Implisitt koordinering kan være effektivt og tilstrekkelig, særlig i de mest tidskritiske fasene av et oppdrag, men deling av informasjon og diskusjon rundt oppdragsgjennomføringen (for eksempel ved bruk av 5-punktsordre og/eller situasjonsvurdering) vil ofte være av stor betydning. 

Våre resultater viste at det var store forskjeller i hvordan deltakerne tolket situasjonen, og en av hovedgrunnene til dette fant vi å være mangel på struktur når patruljen diskuterte oppdraget internt. 

Patruljer som ikke delte informasjon på en strukturert måte, hadde forskjellig forståelse av situasjonen, av hvor høy trusselen var og av hvilke oppgaver som først skulle prioriteres.

Når det kom til aksjonsfasen, viste resultatene at deltakerne var bedre i stand til å etablere felles SA med bakgrunn i felles mentale modeller, særlig ved konfrontasjon av gjerningspersonen. 

Våre data viste her at deltakerne ble mer koordinerte og teamorienterte, spesielt gjennom støtteatferd og tilpasning.

Da gjerningspersonen ble målbehandlet, så vi flere eksempler på at makker fulgte opp med å ta andre viktige arbeidsoppgaver, som å hente frem riktig utstyr eller gjøre klar alternative maktmidler. 

Kombinasjonen sterke felles mentale modeller i denne fasen og relevant erfaring, førte til at flertallet av patruljene gjennomførte oppdraget på en tilfredsstillende måte. 

Dette antyder at erfaring fra lignende situasjoner kan veie opp for mangelfulle forberedelser i den innledende fasen.

Oppsummering

I casestudien ble det identifisert flere faktorer som påvirker politipatruljens SA i krisesituasjoner. Bruk av sirkelkommunikasjon, strukturert informasjonsdeling og evnen til å kontrollere informasjonsflyten var avgjørende for å oppnå høy grad SA. 

Erfaring kan delvis veie opp for manglende forberedelser i oppdragets første fase, mens felles mentale modeller og effektiv kommunikasjon internt i patruljen så ut til å være de viktigste faktorene for å oppnå en felles SA.

I lys av funnene kan politietaten dra nytte av å legge større vekt på opplæring og trening innen SA, spesielt med fokus på de ulike nivåene og betydningen av effektiv kommunikasjon og samarbeid i dynamiske situasjoner. 

Dette kan bidra til å styrke politipatruljens responskapasitet og beslutningstaking i kritiske øyeblikk.