FAGARTIKKEL
Hvor god er den opplevde digitale kompetansen blant polititjenestepersoner?
Norge er et av de mest digitaliserte landene i verden, og i tilnærmet alle norske straffesaker finner vi ett eller flere digitale bevis. Hva betyr dette for den digitale grunnkompetansen hos politiansatte, og hvor digitalt kompetente mener polititjenestepersoner at de er?
Publisert
Sist oppdatert
I 2018 hadde over 9 av 10 innbyggere i Norge tilgang til en smarttelefon og til internett. Det er ingen grunn til å tro at dette tallet er lavere i 2023. I 2022 ble det registrert rett over 305.000 straffesaker i Norge. Med bakgrunn i hvor digitalt transformert Norge er, kan vi forutsette at det mest sannsynlig er ett eller flere digitale bevis i tilnærmet alle norske straffesaker.
Dette betyr at det i 2022 var over 305.000 straffesaker som burde vært håndtert av noen med god nok kompetanse og forståelse til å både identifisere, håndtere, sikre, analysere og presentere data fra potensielle digitale bevis.
En student ved Politihøgskolen skrev i 2019 en bacheloroppgave om fagkontaktene sin rolle innenfor etterforskning av elektroniske spor. Hun skriver følgende om erfaringene fra praksisåret:
«Jeg opplevde at politiet i førstelinja har mange spørsmål og lite kunnskap om generell håndtering av elektroniske spor i etterforskningsøyemed. Dette fører til en gjennomgående frustrasjon hos mange. Mye tid går tapt i forsøket på å forstå noe en ikke har forutsetninger til å håndtere og verdifulle spor i viktige saker blir oversett eller borte på grunn av manglede forståelse og kompetanse. Saker som kunne vært håndtert lokalt sendes til sentrale avsnitt hvor de blir henlagt fordi større saker prioriteres.»
Antall spesialister som jobber ved ulike enheter for digitalt politiarbeid er ikke på langt nær mange nok til å kunne håndtere over 305.000 saker. Volumet alene gjør det nødvendig å flytte deler av den digitale kompetansen over fra spesialisten til generalisten.
Antall spesialister som jobber ved ulike enheter for digitalt politiarbeid er ikke på langt nær mange nok til å kunne håndtere over 305.000 saker. Volumet alene gjør det nødvendig å flytte deler av den digitale kompetansen over fra spesialisten til generalisten.
Politihøgskolen har jobbet målrettet for å øke den digitale kompetansen for politistudenter, og politistudentene som ble uteksaminert i 2015 var det første kullet hvor alle studenter hadde digitale bevis på pensum.
Politistudentene som begynte i 2016 hadde et eget fag som het digitalt politiarbeid og etterforskning. Læringsutbyttet fra faget var blant annet kunnskap om hvordan internett fungerer, hvilken potensiell bevisverdi en mobiltelefon kan ha og viktigheten av notoritet når digitale enheter skal håndteres.
Ferdigheter studentene skulle ha, var blant annet sikring av data fra internett og hvordan ta beslag i en digital gjenstand på en korrekt måte.
Dette er et skritt i riktig retning, men for å bygge den digitale grunnkompetansen hos generalisten må også eldre polititjenestepersoner ivaretas, fortrinnsvis med mulighet til å tilegne seg samme kompetansenivå som nyutdannede får med seg fra Politihøgskolen.
Mangler ved kompetansen
«Ledelsen bør ha ansvar for å kvalitetssikre arbeidet i dette fagfeltet. Jeg har aldri opplevd et felt i politiet som får så lite oppmerksomhet. Det blir ikke stilt krav eller spørsmål, og det er ingen oppfølging. Jeg tror det er fordi lederne ikke har gått på denne skolen. De har gått på den analoge skolen og er kjent med etterforskning, men vet ikke noe om dette og tør ikke berøre dette feltet.»
Sitatene over peker begge i retning av at det er mangler ved den digitale kompetansen både hos ledere og ansatte i norsk politi.
Tilsvarende erfaringer gjorde at jeg i 2019 ønsket å se nærmere på hvordan norsk politi håndterer initialfasen i en digital etterforskning, med fokus på den selvopplevde digitale kompetansen.
For å få svar på denne problemstillingen ble en spørreundersøkelse benyttet for samtlige politiutdannede i tre politidistrikter av varierende størrelse. Samlet sett var svarprosenten for lav til å kunne generalisere funnene, men svarene ga allikevel en indikasjon på hvordan polititjenestepersoner vurderer sin egen digitale kompetanse.
Rundt halvparten av respondentene var erfarne polititjenestepersoner med over 10 års fartstid, og de har dermed ikke hatt digitalt politiarbeid som en del av grunnutdanningen sin.
Basert på svarene fra respondentene, kan det hevdes at et stort flertall er kjent med sosiale medieplattformer som Facebook, Messenger, Snapchat og Instagram. De fleste har dermed muligheten til å skaffe seg egne kontoer for testformål, og etter anskaffelsen gjennomgå innhold de er kjent med.
Nesten hver respondent (98 prosent) svarte at de eier en smarttelefon. Dette høye tallet indikerer at de fleste polititjenestepersoner har en smarttelefon, og det kan derfor forventes at de er kjent med grunnleggende brukskonsepter som å slå enheten av og på, aktivere flymodus, angi en låsekode og navigere i menyen på enheten.
Det skal nevnes at det er store variasjoner mellom de ulike operativsystemene Android og iOS, noe som kan påvirke graden av kjennskap til aktuelt operativsystem avhengig av hvilket operativsystem brukeren har selv.
Respondentene ble også presentert ulike scenarioer, der de skulle vurdere sin egen kompetanse ut ifra gitte forutsetninger. Basert på respondentens egenvurdering, indikerer funnene at det er mangler ved digital kompetanse ved skriving av både mottatt og avgitt anmeldelse, samt når oppgaven er å utføre innledende digitale etterforskningsskritt.
Scenarioer med indikasjoner på kompetansemangler inkluderte blant annet seksuell utpressing på nett, nettbanksvindel, markedsplassvindel og ID-tyveri.
En naturlig del
Konklusjonen er at digitale spor er en naturlig del av så å si alle straffesaker i Norge, og en viss grad av digital kompetanse er noe alle politiansatte bør inneha for å kunne levere en tilfredsstillende polititjeneste til publikum.
Konklusjonen er at digitale spor er en naturlig del av så å si alle straffesaker i Norge, og en viss grad av digital kompetanse er noe alle politiansatte bør inneha for å kunne levere en tilfredsstillende polititjeneste til publikum.
Funn fra forskning indikerer at det selvopplevde digitale kompetansenivået blant politiansatte er lavt. Det er positivt at Politihøgskolen har digitalt politiarbeid på pensum for studenter som uteksamineres nå, men hvordan sikrer vi at alle som uteksaminerte før 2016 har en viss digital grunnkompetanse?
Og hva vil vi at en tilstrekkelig digital grunnkompetanse skal være? Dette er noe som bør ses nærmere på.
Det er også verdt å diskutere videre om vi skal forvente at politiansatte behersker teknologi og bruk av sosiale medier som er i allmenn bruk. Ettersom teknologi og sosiale medier er i en konstant utvikling vil dette kreve dertil kontinuerlig oppdatering av kompetanse hos den enkelte politiansatte. Det er ingen tvil om at dette vil koste både i form av ressursuttak, tid, studiemateriell, lærerkrefter med mer.
«Kompetanse er dyrt, men inkompetanse er dyrere.»
