Vold og trusler mot offentlige tjenestepersoner og politiets bruk av makt har fått mye oppmerksomhet i medier og den offentlige debatten i Norge. 

Mest aktuelt er kanskje Kongsberg-saken der en politimann i lagmannsretten er dømt til 120 dagers fengsel for å ha brukt ulovlig fysisk makt mot en person. Saken er i skrivende stund anket til Høyesterett.

Videre skal det igangsettes en evaluering av politiets bruk av makt. 

Politidirektøren uttalte i den forbindelse at «videoen fra Kongsberg er ikke beskrivende for hvordan vi i stort løser vårt samfunnsoppdrag», mens det også fremkommer at flere har gitt uttrykk for at videoen ikke er et engangstilfelle.

Det er liten tvil om at Bjørnland har rett i at saken ikke er beskrivende for hvordan polisiær praksis i hovedsak foregår. 

Internasjonal forskning på omfanget av politiets maktbruk, tilsier at politiet bruker fysisk makt i færre enn én prosent av oppdragene, og at den fysiske makten som anvendes i hovedsak er relativt mild. 

Motstand, og spesielt voldelig motstand, er også svært sjeldent.

Det er bra at politiet skal kartlegge bruk av makt (forhåpentligvis vil dette også gjelde den lovlige maktbruken, ikke kun maktmisbruk). Likevel bør man ikke kun fokusere på når ting går galt.

Faktorer som påvirker

I mitt doktorgradsprosjekt har jeg forsket på konflikt, vold og trusler, politiets bruk av makt, samt konflikthåndtering og deeskalering. Målet har vært å belyse hvilke faktorer som påvirker konflikt, og hvilke prosesser som foregår når konflikter eskalerer til vold og maktbruk. 

Men, jeg mener også at det er viktig å lære av konflikter som ender godt. Derfor har jeg gjennomført en liten kvalitativ intervjustudie med norske polititjenestepersoner. 

Her har jeg bedt dem beskrive tre forskjellige konflikter de har opplevd på jobb, og hvordan de håndterte dem.

For å sørge for variasjon, spesifiserte jeg at konfliktene skulle være en verbal konflikt (som ikke eskalerte videre), en konflikt som inneholdt trusler (som ikke eskalerte videre), og en konflikt som inneholdt vold og/eller bruk av fysisk makt utover håndjernpåsettelse. 

Jeg ba dem utelukke ekstraordinære hendelser, og hendelser der det var åpenbart at psykiatri spilte en viktig rolle.

I det store og det hele vektla tjenestepersonene tre måter de møter og håndterer konflikt på: Deeskalering gjennom kommunikasjon, forebyggende deeskalering, og fysisk deeskalering. 

Mange av disse teknikkene eller metodene er nok selvsagte for tjenestepersoner som håndterer folk og konflikter til daglig. Men det fremstod for meg som mye av dette er «taus kunnskap» – og forskningen på feltet er mildt sagt begrenset.

Kommunikasjon

Alle tjenestepersonene snakket om hvordan de benyttet seg av kommunikasjon. Her presenterte de tre forskjellige inngangsvinkler eller taktikker de tok i bruk, avhengig av person og situasjon: Beroligende, forsterkende, og kommanderende.

Når de benyttet seg av den beroligende formen for kommunikasjon lå fokuset på å fremstå trygg og ikke-truende. 

I situasjoner hvor motparten er høylytt, later det til å være viktig at man ikke «speiler» deres atferd, men heller gjentar kommunikasjonen på et beroligende vis. På den måten kan man konstruere en trygg ramme.

Videre var stemmeleiet og ordvalg ting tjenestepersonene også fortalte om. I spalten «Politisinnet» skriver Henrik Ramstad at politiet burde «kanskje spørre ham om han synes du virker farlig, og om han er redd?» istedenfor å rope, og dette er noe jeg finner støtte for i mine data.

Den forsterkende kommunikasjonen handler om å gi motparten valgmuligheter og medbestemmelse over situasjonen. 

Ved å presentere en vei ut av konflikten, kan motparten få en måte å beholde sin selvstendighet på, men samtidig også ansvarliggjøres for utfallet. 

Dette har også andre forskere, blant annet Natalie Todak, også fokusert på. Spesielt i situasjoner der motparten føler seg litt hjelpeløs, kan forsterkning være produktivt.

Den kommanderende kommunikasjonen fremstår som noe som forsøkes hvis andre, mildere former ikke er tilstrekkelige. 

Her fortalte flere om klare, verbale ordre, gjerne kombinert med et «hvis ikke»-ultimatum: Gjør som jeg sier, ellers vil det eskalere.

Det var interessant å høre at tjenestepersonene til viss grad vektla de ikke-verbale elementene av kommunikasjon. Og selv om annen forskning har vist at ikke-verbal kommunikasjon er sentralt, er dette noe forskningen innenfor politiets konflikthåndtering i stor grad har oversett. 

For eksempel vektla flere det å vise hendene og/eller ansiktet som en måte å signalisere overfor personen de stod i konflikt med at de ikke er farlige, gjerne da i kombinasjon med en beroligende stil. 

Et aktivt kroppsspråk kan være en viktig faktor som gjør at verbal deeskalering fungerer godt.

Fysisk deeskalering

Et annet interessant funn var at tjenestepersonene snakket om fysisk deeskalering. Innenfor forskningen kan man få et inntrykk av at når politiet bruker (fysisk) makt, har ikke deeskaleringen fungert. 

Det er ikke nødvendigvis sant, og jeg vil argumentere for at man også må anerkjenne den fysiske dimensjonen av deeskalering.

Flere av tjenestepersonene snakket om hvordan det å begrense det fysiske spillerommet for motparten fungerte deeskalerende. Dette kunne for eksempel bli gjort ved at tjenestepersonene inntok «kontrollgrep» på armer, eller at de tok med motparten bak eller inn i politibilen – rett og slett for å avgrense hvor mye (både fysisk og symbolsk) rom det er for å krangle.

Det samme gjaldt mer tradisjonell bruk av fysisk makt, som håndjernspåsettelser eller nedleggelser.

Forebygging

Til sist snakket tjenestepersonene også litt om noe som kan kalles forebyggende deeskaleringsarbeid. Igjen har Ramstad et godt poeng: «Å klare å skape et snev av relasjon i korte møter med mennesker er en verdifull evne».

Dette vektla også tjenestepersonene som noe som kunne fungere godt. Både det å forberede seg ved å sette seg inn i saken på forhånd, i de tilfellene det er aktuelt, eller å introdusere seg selv og forsøke å bygge bånd helt i innledningsfasen.

For å oppsummere, så gjør polititjenestepersoner mange ting i løpet av en konflikt for å forsøke at det ender godt, noe de som oftest lykkes med. Det betyr ikke at man ikke skal fokusere på når det går galt, eller at man skal skrive bort eskalering, vold og (mis)bruk av makt som unntak fra regelen, men det er også viktig å lære av hendelser der man har lykkes.

Denne studien bidrar med mer innsikt i hvordan deeskalering gjøres – der tidligere studier har vært generelle og spurt etter definisjoner av deeskalering, eller hva som utgjør en god «deeskalatør», har jeg forsøkt å sette fokus på hvordan det utføres i praksis. Noe av den «tause kunnskapen» har kanskje kommet frem i lyset. 

Og selv om studien er liten og kvalitativ, kan funnene følges opp og testes hvis man har passende observasjonsmetoder og gode datakilder, som å analysere videoer fra kroppskameraer. 

Det kan legge til rette for at vi kan se (og ikke bare høre) hvordan deeskalering skjer i praksis.