Kontrollbehov kan vokse seg ut av proporsjoner

Det kan selvsagt være flere grunner til at mange av oss, i ulike perioder i livet eller på ulike arenaer i hverdagen, får ekstra behov for å kontrollere eller dobbeltsjekke at ting vi har utført virkelig har blitt gjort eller at de har gjort tilstrekkelig bra.

Dersom man opplever at man blir opphengt i en tanke som man ikke får ut av hodet, for eksempel «Skrudde jeg av kaffetrakteren før jeg forlot stasjonen?» eller «Låste jeg egentlig våpenskapet etter endt tjeneste?», kan dette bli en kilde til uro og engstelse – helt til man eventuelt har agert på tanken og fysisk tatt grep for å sjekke om ens antakelser stemmer eller ei.

Det ligger i menneskets natur å tidvis tenke mye gjennom noe man har gjort, og om det var gjort på en bra nok måte. Jeg var inne på noe av dette temaet i forrige spalte, som handlet om det å bebreide seg selv etter et oppdrag.

Temaet i dagens tekst er nært beslektet med selvbebreidelse, og det å grave seg ned i tankerekker som til syvende og sist ikke gjør deg noe godt.

Kan bli tvangstanker

Evnen til å vurdere seg selv, være selvransakende og våge å utfordre eget handlingsmønster, er en egenskap som i sin rene form er nyttig. Det gjør at vi kan lære av våre feil og dermed stille bedre rustet i lignende situasjoner frem i tid.

Dersom man derimot begynner å kverne på en tanke, og ikke klarer å falle til ro etter å ha konkludert med «nok om dette nå», kan det tendere til å bli tvangstanker. Slike tvangstanker kan ha sine opphav i en rekke ulike årsaker. En av årsakene bunner i en forestilling man har av seg selv om at man alltid må prestere på høyeste nivå:

«Jeg går igjennom rapporten èn gang til før jeg leverer den i fra meg i tilfelle jeg har oversett noe. La jeg egentlig i fra meg utstyret på rett plass? Enn om det viser seg at ting ikke er i orden for nestemann som kommer på jobb. Hvilke konsekvenser kan det få?»

Sakte, men sikkert tar denne «normalfunksjonen» i hjernen vår litt overtaket, og så kan det utvikle seg til å bli tvangstanker. Man klarer ikke å slå seg til ro med at det man har gjort er godt nok, eller man stoler ikke på seg selv om hvorvidt man faktisk har utført en rutinemessig handling.

Sikringsadferd

Tvangstanker opprettholdes blant annet av såkalt sikringsatferd. Denne atferden kommer som et resultat av at man ikke klarer å holde ut med den usikkerheten som hodet har begynt å spinne på, slik at man fysisk må av gårde for å sjekke om man faktisk hadde låst våpenskapet eller om man faktisk hadde fått med seg alle relevante elementer i rapporten.

På denne måten vil man aldri få en mulighet til å oppleve at ens negative antakelser ikke stemmer uten å måtte «gi etter for tankene», og man får ikke opplevd at ting faktisk er utført på en tilfredsstillende måte selv om hjernen spinner rundt en verstefallsteori.

Sikringsatferden medfører at man kalibrerer seg selv til alltid å måtte fysisk agere på tankene. Dette vil etter hvert bli både slitsomt og upraktisk.

Utfordringen er å våge å stå i det, til tross for påtrengende tanker som driver en i retningen av å dobbeltsjekke og kontrollere seg selv. Klarer man det, vil man oppleve at tanker som før har tvunget en til å gjøre noe, ikke i like stor grad får bestemme.

Men ikke glem at det både er sunt og veldig menneskelig å tvile på seg selv og dobbeltsjekke innimellom. Det er når dette blir et problem og kommer i veien for normalfunksjonen i hverdagen, at man bør ta tak i det.